– Jeg har prøvd å skrive denne romanen siden jeg begynte som forfatter

Linn Ullmann har skrevet en roman basert på en vond opplevelse fra da hun var 16 år og fortapt i Paris. Det har tatt nesten 40 år å få det til riktig.

Linn Ullmann i kveldslys

Ullmanns nye roman kaster nytt lys på forfatterskapet hennes. Makt- og maktesløshet har gått som en rød tråd gjennom bøkene hennes.

Foto: Javier Auris / NRK

– Denne historien har hengt over meg, sier Linn Ullmann om romanen som kom ut denne uka, «Jente, 1983».

– Jeg har prøvd å skrive denne boka siden jeg begynte som forfatter i 1998. Jeg har begynt å skrive om den samme hendelsen mange ganger, i helt ulike former, men de bøkene har plutselig blitt noe annet. Så, i sommer, fant jeg formen jeg trengte. Og da skrev jeg plutselig boka veldig fort.

En blek novembersol lyser sine svake ettermiddagsstråler mellom nakne trær et sted langs Akerselva, i bydelen som mye av boka foregår i. Linn Ullmann er trygt pakket inn i lue og gigaskjerf, og virker glad og lettet over å være ferdig med romanen som har tatt et helt liv å skrive.

For dette stoffet har røtter langt bak i tid. I 1983 trasset 16-årige Linn seg til å dra alene til Paris, mot morens vilje. Hun var blitt invitert til fotoshoot i motens mekka av en kjent fotograf. På underlig vis endte den unge jenta allerede første kveld opp i senga til den middelaldrende fotografen.

Denne hendelsen er skildret kort i Ullmanns forrige, prisbelønte, roman «De urolige» (2015). Men omsider har jenta på 16 år fått en egen roman, og kritikerne både hyller boka og gråter en skvett.

NRKs anmelder: Linn Ullmann balanserer elegant på knivseggen

Avslører trilogiprosjekt

Ullmanns to siste romaner skiller seg ut ved å ha et sterkere selvbiografisk uttrykk. Blant annet har «De urolige» bilde av barne-Linn og pappa Ingmar på omslaget, mens det er en tenårings-Linn som ser leseren rett i øyene på «Jente, 1983».

Linn Ullmanns to siste romaner «De urolige» og «Jente, 1983»

HENGER SAMMEN: Disse to bøkene skal få følge av en tredje roman, ifølge planen.

Foto: Oktober forlag

Nå avslører Ullmann at hun har hatt langsiktige planer om et større prosjekt:

– Disse to bøkene er tenkt som del av en planlagt en trilogi, forteller Ullmann.

– Det turte jeg ikke si da «De urolige» kom ut, i tilfelle noe skulle gå galt. Men de tre romanene skal ha hvert sitt hovedtema: Minner, begjær og raseri.

Det er ikke fritt for at de tre ulike temaene blander seg inn i hverandre i de ulike bøkene. Minner er for eksempel også viktig i «Jente, 1983», og, skal det vise seg, raseri:

– Jeg har hatt et voldsomt raseri mot den jenta, som gikk seg vill, som ikke har stedsans, som ikke fiksa de situasjonene. Ingen av de situasjonene hun blir stilt overfor, fikser hun, sier Ullmann med ettertrykk.

– Det har vært noe av det vanskelige med å skrive denne boka, for jeg har vært så forbanna på den jenta, Men jeg tror at da jeg snudde raseriet om til åpenhet og nysgjerrighet, så ble historien mye enklere å fortelle.

Raseri? Skjønte du ikke at du kan ha vært utsatt for et overgrep?

– Synes du det er et overgrep?

Plutselig er det forfatteren som stiller spørsmål til journalisten:

– For jeg vil at det skal være opp til leseren å bestemme hva det er. Jeg eier ikke denne boka lenger. Men fortellingen har endret seg i meg. Den er mildere i «De urolige», den er mer brutal her.

16-åringer har også eksistensielle historier

Ullmann er ikke ute etter å forenkle jenta på 16 og henge ut mannen på 44. Det er hun rask til å presisere:

– 16 år gamle jenter er kompliserte. Folk tyr gjerne automatisk til ideen om et offer når man snakker om unge jenter. Men jeg vil vise at historiene til 16-åringer kan være like akutt eksistensielle som bøker om eldre menn som rusler rundt og grubler i et tåkelandskap, sier hun og sikter til mannlige forfattere hun holder svært høyt, som W.G. Sebald og Thomas Bernhard.

Så hvem er denne jenta med blå kåpe og rød lue som har gått seg vill i Paris? Hvorfor gjør hun som hun gjør? Fortelleren unndrar ikke at jenta er en pådriver i sitt eget liv. En tenåring som ser sin vakre mor få oppmerksomhet, og lengter etter selv å bli sett, og å finne ut hvem hun er. Det er en jente er full av begjær, både seksuelt og på livet.

– Hun er full av begjær som kommer og går, som hun ikke har kontroll over, så hun blir nesten syk av det. Men det jeg har lurt på i snart 40 år, er om det var tilrettelagt for at hun skulle ende opp hos fotografen, om det var systemisk.

Å ta makten over blikket

Ullmann vever inn sitater fra andre forfattere. Boka åpner med en epigraf, et sitat fra et eventyr, om Kvitebjørn kong Valemon:

Kvitebjørn Kong Valemon(1912)

BEGJÆR: Eventyr er ikke alltid så uskyldige som de kan late til.

Foto: Wikimedia

– I Kvitebjørn kong Valemon er det tre søstre som får sitte på fanget til bjørnen. Men bare den yngste synes det er deilig og spennende. Eventyret handler jo om begjær. Bjørnen røver henne med til slottet sitt og forbyr henne å se på ham om natten. Men hun har et lite stearinlys som hun tenner, og oppdager at han er menneske om natten. Det er kompliserte bånd mellom de to.

I romanen har stearinlyset sin parallell: Jenta i Paris i 1983 våkner om natta i fotografens seng og løfter på lakenet. Begjærets hete har lagt seg, og nå ser hun en eldre mannskropp, slapp og snorkende. Mens den voksne stjernefotografen på dagtid har observert og vurdert henne gjennom kameralinsen sin, er det nå jenta sin tur til å betrakte og bedømme ham. Denne scenen er sentral, sier Ullmann:

– Hvem eier blikket? Hvem bestemmer hva vi skal se på? Jenta opplever det nesten som uanstendig og overveldende og frigjørende, alt på en gang. Det å se på et nakent sovende menneske gir en enorm makt. Hvem eier blikket i denne fortellingen? Det var vidunderlig å skrive disse scenene og gi jenta det blikket, etter nesten 40 år.

Minnebilder fra et traume

I romanen starter boka med at den voksne forfatteren brått blir hjemsøkt av en skyggesøster. Hun driver forfatteren til å ta tak i disse brokkene av minner av hendelsen, noen ekte og noen falske, og lage en fortelling av det.

– Men hvordan kan du skrive sannferdig om noe som har skjedd på ekte, men som du ikke husker?

– Det er ofte sånn med traumatiske opplevelser, at du ikke husker hele hendelsen. Minner fra et traume vil komme som små lynnedslag av bilder eller lukter eller ord som du ikke klarer å lage en fortelling rundt. Jeg har forsøkt å se glemselen som en mulighet: Som et vann og ikke en vegg. Denne boka handler jo om en forfatter som prøver å huske for å kunne skrive.

Linn Ullmann

BLIKK: Hvem som ser på hvem, og hvordan de ser på hverandre, henger sammen med makt og maktesløshet i boka.

Foto: Javier Auris / NRK

Forholdet mellom fotografen og jenta er mangefasettert, men blant bifigurene i Paris er det nok av klassiske drittsekker, som tafser og tar for seg av de pur unge jentene. En som heter Z i boka, er siden dømt for flere seksuelle overgrep, står det å lese.

– Vurderte du noen gang å bruke ekte navn? Ville det ikke vært litt deilig å slå tilbake mot en slik oppførsel?

– Nei, jeg endret både navn og initialer. I min hukommelse er det en ekte mann som har et ekte navn. Men det er en annen jente i boka, og det er en annen mann. Jeg måtte skrive dem fram på nytt. Men jeg synes det er fint at nå har jeg brukt hendelsen til noe.

– Hva om noen likevel kjenner igjen fotografen du kaller A når romanen blir oversatt til engelsk og fransk?

– Det skal ikke være så lett, men det får jeg ta da, i så fall. Det er rart å tenke på at jeg har gått rundt og tenkt på denne mannen i alle disse årene, mens han kanskje ikke engang husker meg. Men jeg sier som Annie Ernaux: Det er jeg som skriver denne boka.

– Det er endelig blitt din fortelling?

– Jeg er stolt av boka. Jeg fikk til å fortelle den historien til slutt.

Kulturstrøm

  • Josephine Baker i Pantheon

    Den fransk-amerikanske danseren og jazzsangeren Josephine Baker har fått plass i mausoleet i Pantheon i Paris, noe som er blant Frankrikes høyeste æresbevisninger. Baker var medlem av den franske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig og er den første svarte kvinnen i Pantheon, melder Reuters.

    Frankrikes president Emmanuel Macron var til stede under seremonien.

    Josephine Baker får plass i mausoleet i Pantheon i Paris
    Foto: SARAH MEYSSONNIER / Reuters
  • David Gulpilil er død

    Den australske filmstjernen er død, 68 år gammel. Gulpilil, som var aboriginer, er kjent fra filmer som «Crocodile Dundee», «Australia», «Walkabout» og «Charlie’s Country». For sistnevnte film vant han en skuespillerpris ved filmfestivalen i Cannes i 2014.

    David Gulpilil Charlie's Country
    Foto: Regi: Rolf de Heer, Vertigo Productions / Visit Films
  • Beordrer Facebook til å selge Giphy

    Det britiske forbruker- og konkurransetilsynet i Storbritannia ber Facebook om å selge Giphy.

    De mener at oppkjøpet vil ramme konkurransen i markedet og deres markedsføring.

    – Ved å kreve at Facebook selger Giphy beskytter vi millioner av brukere på sosiale medier og fremmer konkurranse og innovasjon innen digital markedsføring, sier Stuart McIntosh i tilsynet.