De refuserte

Han var 19 år og Norges neste store poet. Han bare visste det. På veien hjem fra postkontoret, nærmest spratt han bortover gata. Hele videregående hadde han jobbet med det som nå var sendt av gårde: Sin første diktsamling. Mottakeren var Gyldendal Norsk Forlag.

I ukene som kom gikk han rundt og ventet og tråkket. Om kveldene planla han lanseringsfesten. Han så for seg alt det kløktige han skulle si i intervjuer med de store avisene, og han gledet seg til alle bokbadene rundt om i landet. Nå var det hans tur til å bli berømt.

Og så en dag kom det. Brevet.

Forlagets logo lyste mot ham nede i postkassa.
Han tok brevet opp og bar det inn mens han jublet inni seg.
Men da han åpnet det, ble han sjokkert.
Han måtte sette seg ned.

Det var et refusjonsbrev. Gyldendal ville ikke ha diktene hans.

– Jeg gikk rett i kjelleren, sier Morten Mæhre i dag.

Drømmen om å bli forfatter

Hvert år sender tusenvis av nordmenn manus inn til bokforlag. Det er egentlig litt rart å tenke på; at så utrolig mange sitter rundt omkring og skriver for seg selv. Det er én forskjell på dem og alle andre som snakker om å skrive en bok: De skriver faktisk. Men hvorfor gjør de det?

– Alle har behov for å fortelle en historie, sier Nora Campbell i Aschehoug Forlag.

Som forlagssjef mottar hun og de andre redaktørene for norsk skjønnlitteratur mellom 1000 og 1500 manus i året. Alle blir lest. Men det er ekstremt få som får oppleve at drømmen går i oppfyllelse.

– Av disse gir vi ut færre enn ti debutanter. Og det er ingen god følelse å avvise alle de andre.

Campbell sammenligner utvelgelsesprosessen med å lytte til noens sangstemme; man merker fort hvem som har et stort talent og hvem som synger falskt.

Nesten som i «Idol»? Campbell ler.

– Nei, forklarer hun. – Ikke helt sånn. Men skrivekunst handler også om en type musikalitet. Kanskje ser vi det allerede på første side: Er dette noen som har språket i sin makt? Er det en som klarer å fange konflikt, som klarer å få sagt mye på liten plass, er det en nerve i stoffet?

Forlagsredaktørene har trente øyne, og er vant til å finne dem som har noe.

– Vi leser innmari mye. Vi er ganske stilt inn på hva som er en god tekst.

Noe som altså innebærer at de aller, aller fleste ikke slipper gjennom nåløyet – enn så lenge. Morten Mæhre er en av dem.

En seig skribent

Morten bor i Trondheim og har nå blitt 49 år. Han glemmer aldri den svimlende skuffelsen over å bli refusert første gang.

– Jeg forsto ingenting. Alle planer og ambisjoner ramlet sammen. Og så var det jo et standard refusjonsbrev, så det sto ingenting om hvorfor diktene ikke var gode. Alt ble liksom bare helt ... tomt.

Han begynte på lærerskolen i stedet. Men fortsatt kvernet tankene rundt skriving. Det var jo forfatter han ville bli, og det hadde han alltid tenkt. Som barn var han – i likhet med mange andre – full av fantasi. Han omga seg med imaginære venner, og skapte fortellinger og eventyr. Men: I Mortens tilfelle har fantasiverdenen aldri helt sluppet taket.

– Jeg har konstant historier i hodet, forteller han. – Og denne fortellertrangen må utnyttes.

Morten var en av de ungene som blir rystet når det viser seg at første klasse på barneskolen består av bøtteknotter som stotrer seg gjennom SAM SA SOL og OLA SER IS, mens han selv hadde trodd at de skulle skrive stil. Morten gikk hjem og skrev der i stedet. Gjennom barndommen og ungdomstida hadde han konstant prosjekter. Og så kom altså nederlaget med diktsamlingen.

– Det tok litt tid før jeg klarte å samle meg etter det. Men så tenkte jeg at jeg skulle bytte sjanger i stedet.

Parallelt med lærerutdanningen satte han seg ned og forfattet sin første roman – som også ble refusert. Men denne gangen tok Morten slaget med fatning. Han nektet å gi seg! I likhet med flere seige jævler der ute.

Jakten på en oppskrift

I 2011 satt Hilde Sæterøy Palladino i Oslo med en mørk sky over hodet. Hun var 42 år og hadde akkurat fått avslag på krimromanen hun hadde levert fra seg. «Du skriver godt,» sto det i refusjonsbrevet. Men ingen i forlaget syntes historien var særlig interessant. Dritt, tenkte Hilde. Den livslange drømmen om å gi ut bok, føltes nå dyster og usikker.

I tillegg hadde hun – av alle ting – endt opp som kontorrotte i IT-avdelingen i Kongsberg Gruppen. Det var ikke spesielt givende. Hilde kjente mer og mer på at hun kastet bort tid når hun egentlig bare hadde lyst til å gjøre én ting: Å skrive. I 2013 gjorde hun derfor noe som så mange snakker om at de har lyst til, men aldri får ut fingeren og faktisk gjør: Hilde sa opp jobben og flyttet til Bali for å jobbe med en ny roman.

– Folk trodde jo jeg var gal. Jeg levde på sparepenger og noen frilansoppdrag i magasiner. Og så skrev jeg på boka.

Denne gangen var det en fantasyroman for ungdom som tok form. Da hun etter et års tid sendte den inn, fikk hun svar fra flere forlag. De syntes hun var inne på noe. «Men,» som de også sa, «her får du en del å jobbe med.» Deretter fulgte en runddans i norsk forlagsbransje som hun lærte mye av.

– Det var fantastisk å jobbe med en redaktør. De folka der kan faget sitt, og ser ting som ingen andre ser. Jeg fikk noen veldig verdifulle tilbakemeldinger.

Samarbeidet førte til mange kutt og omskrivninger.

– Jeg skrev boka på nytt sikkert åtte ganger.

Men fortsatt var det noe som skurret, og etter flere år ble prosjektet lagt på is. Hovedproblemet var følgende: Fortellingens struktur. Hilde reiv seg i håret.

– Hva er egentlig struktur?! tenkte jeg. Først da gikk det opp for meg at dette faget ikke utelukkende handler om talent – det er et håndverk. Og jeg bestemte meg for å lære meg det.

Hilde gikk all in. Hun leste uhorvelig mange romaner. Hun slukte filmer og tv-serier, noterte seg hook, catch og plot point. Hun leste teori om historiefortelling, studerte dialog. Hun gikk på flere kurs og forelesninger i dramaturgi og skaffet seg en skrivementor. Til slutt kom hun inn på Cappelens krimforfatterskole.

– Jeg tror det er veldig mange skrivende mennesker som ikke har noe forhold til hvordan man bygger opp en historie. Man må huske på at grunnen til at vi responderer på gode fortellinger, er at det er et mønster der, en oppskrift. Mange som blir refusert skjønner kanskje ikke det. Jeg gjorde det ikke selv.

Nok en gang prøvde hun seg på et nytt manus. Men heller ikke dette ble antatt.

Flere forsøk

Sist Morten Mæhre sendte inn en bok til et forlag, var i 2018. Det var ikke en hvilken som helst bok heller, det var en murstein på 650 sider. Han tør ikke å tenke på hvor mye tid han brukte på den. Til alt overmål handlet romanen om et verdensomspennende virus.

– Det var jo en helt vill timing, sier han fortumlet.

Ingen forlag ville ha manuset. Men han tok det ikke så personlig denne gangen, å skrive gjør han uansett. Gjennom årenes løp har han vært låtskriver for flere band, både egne og andres. I tillegg har han til enhver tid et dusin historier på gang.

– Hvor mange romaner har du prøvd deg på?

– Skal vi seee ...

Han leter gjennom Word-mappa med tittelen «Tekster». Her ligger alt: Sangtekster, noveller, dikt, essays, sakprosa ...

– ... og 15 påbegynte romaner.

Prosessen

Hva skjer egentlig med manuset ditt når du sender det inn til et stort forlag? For det første: Det blir lest. Enten av én eller flere redaktører. Men: Hvis de ikke finner kvaliteten god nok, har de ikke kapasitet til å lese hele. Alle manus blir uansett diskutert på et ukentlig møte hvor samtlige redaktører er til stede.

– Det er alltid trist å refusere, sier redaksjonssjef i Cappelen Damm, John Erik Riley. – Og det mener jeg. Jeg vet veldig godt hvor mye arbeid som ligger bak.

Riley er selv forfatter, og sjonglerer altså denne virksomheten med å lese andres forsøksvise verk. Under pandemien la han dessuten merke til at langt flere sendte inn sine skriverier – økningen var på hele 20 prosent.

– Det var helt tydelig at folk hadde fått bedre tid. Både til å reflektere, men også til å skrive.

Det ble ikke utgitt flere bøker enn vanlig av den grunn. I stedet var det mange flere som mottok det standardiserte refusjonsbrevet. Skjønt, av og til hender det at forlagene legger litt ekstra flid i det.

– Ser man et talent som kanskje ikke er helt ferdig utviklet ennå, svarer vi ofte at vi gjerne vil høre fra dem igjen, sier Riley. – Og noen ganger er prosjektene så personlige at det føles bedre å gi et personlig svar. Får vi for eksempel tekst fra en 14-åring, så synes jeg det kan være greit.

Innsenderne fins i alle aldre, og de skriver i alle sjangre. De aller fleste sender inn manusene elektronisk. Men det hender også at noen skriver for hånd eller sender inn ringpermer med materiale. Noen sender inn fem dikt og ber om en tilbakemelding. Det er også mange som skriver selvbiografisk.

Nora Campbell i Aschehoug Forlag synes ofte det er vanskelig.

– En sterk historie og en sterkt fortalt historie er ikke nødvendigvis det samme. Vi har stor respekt for jobben som er gjort, så hvordan kan vi si at «dette er ikke litteratur» på en måte som anerkjenner dette mennesket? Vi avviser jo ikke erfaringen. Men det er en balansegang, og den snakker vi mye om i redaksjonen.

Så: Hvis du er en av dem som ikke lykkes – hva kan du gjøre?

Gjør det selv – en innføring i indielitteratur

I Trondheim bestemte Morten Mæhre seg for å ta en pause som norsklærer. Med alle ideene som spant rundt i knotten, føltes det riktig. Dette er ti år siden.

– Jeg fikk jo aldri tid til å sitte og skrive.

Nå får han det. Han har dessuten gjort en oppdagelse som han skulle ønske at han gjorde for lenge siden: Det er fullt mulig å gi ut bøker på egen hånd.

– Jeg mener at det er et stort skifte i bokbransjen nå. Flere og flere såkalte indieforfattere publiserer på eget forlag. Også etablerte forfattere er på vei dit. Fordelen er at man får den fulle kontrollen over utgivelse og inntekt.

Det mest kjente eksempelet på dette er kassasuksessen «Fifty Shades of Grey». Skaperen Erika Mitchell ble refusert to ganger, sa fuck it, og ga ut boka selv.

Morten Mæhre har også gitt ut flere bøker på eget forlag. I tillegg jobber han som manuskonsulent hos selvpubliseringsplattformen BoldBooks. Her kan skrivelystne betale for tjenester som redaktør, korrekturleser, coverdesigner og trykkeri. Morten synes det er fint å hjelpe andre med å få gitt ut det de har skrevet, kjenner en omsorg for dem. Men noen ganger opplever han at også han – som refusert – må råde folk til å la være.

– En del skriver bok som selvterapi. De har opplevd mobbing, overgrep, tunge ting. Likevel hender det at noen bør skjermes mot seg selv. Det er ikke alltid at historien er skrevet godt nok. Og hvis de da velger å gjennomføre likevel, blir de så skuffa. Ingen leser boka deres. Det er det tristeste av alt.

Han har mye erfaring nå. Han vet hvor vanskelig det kan være, og han er godt kjent med berg-og-dalbanen med følelser som skriving kan medføre. I 2020 publiserte Morten derfor en helt spesiell bok: Et klapp på skulderen til alle dem som har opplevd det samme som ham. Selvironi er det ingen mangel på – dét skal han ha.

Den store Tabben

Å bli refusert betyr definitivt ikke at du er mislykket som person. Dessuten: Noen ganger er det rett og slett forleggeren som har en dårlig dag. En dag som gjør at de takker nei til et manus de burde ha takket ja til.

– Alle med en lang karriere i et forlag har gjort i hvert fall én sånn blemme, sier både Nora Campbell i Aschehoug og John Erik Riley i Cappelen Damm.

I så fall er det mange forleggere der ute som har all grunn til å gremmes; lista over refuserte suksesser er nemlig lang. På den finner vi også vår egen Erlend Loe. Han fikk avslag da han sendte inn sin aller første roman, «Tatt av kvinnen», til Gyldendal i 1992.

– Ja, det stemmer det, sier Loe. – Og det var skuffende. Men jeg hadde jo ikke ventet at det skulle gå så lett heller.

Den unge skribenten syntes likevel det var noe underlig med refusjonsbrevet, som gjorde at han ikke tok det så fryktelig tungt.

– Det hadde et utrolig gammelmodig språk og noen bisarre innvendinger. Blant annet mente avsenderen at det var veldig rart at hovedpersonen i boka ikke hadde noe navn, og at man ikke fikk vite hva han jobbet med.

Loe klødde seg i hodet. Han la spesielt merke til at ordet «nevrotisk» var skrevet med «u». N e u r o t i s k.

– Jeg tenkte at dette må være en eldre person som ikke har lest noe særlig ny litteratur fra de siste 100 årene. Og så sendte jeg manuset til Cappelen i stedet. Da gikk det jo bra med det samme.

Det gjorde det. Dessverre for Gyldendal.

– Huff, sier deres forlagssjef for norsk skjønnlitteratur, Kari Marstein. – Det er jo en stund siden, og denne personen jobber ikke lenger hos oss. Men en sånn glipp viser hvor viktig dette arbeidet er. Det gjelder å holde øynene åpne for den neste Erlend Loe.

Når gullet kommer

For innimellom dukker det opp i innboksen hos forlagene: En ordentlig godbit av et manus. Den følelsen er det lite som slår.

– Det er et kick! Cappelens Damms John Erik Riley blir ivrig.

– Det gir et sånt sug! sier Aschehougs Nora Campbell. – Da tenker man bare «avlys alle møter! Nå må jeg bare bli sittende her og lese.» Åh, det er jo det beste.

Av og til hender det at manuset kommer fra en person som tidligere har vært refusert.

– Når noen endelig får det til, har det ofte skjedd noe i livet deres, sier Riley. – Det har jeg sett flere ganger.

Dette gjelder også for Hilde Sæterøy Palladino.

Gjennombruddet

Lillebroren hennes trengte plutselig en ny nyre. Det var akutt, og Hilde bestemte seg for reise hjem til Norge og donere sin. Men da legene på Rikshospitalet undersøkte henne, fant de noe annet: Brystkreft. Det ble ingen nyredonasjon. I stedet ble det cellegift.

– Under hele den perioden var skrivingen en veldig deilig ting å ha. Den ble et fristed.

Sakte, men sikkert ble hun frisk – i motsetning til ungdomsboka hennes. Den sto på stedet hvil, og hun var dessuten drittlei av den etter flere år uten at det førte noe sted. Nå kom en ny historie til henne; en psykologisk thriller med en voksen kvinne som hovedperson. En avholdskvinne faktisk, siden Hilde selv måtte slutte å drikke alkohol etter kreftbehandlingen. Da hun omsider sendte inn manuset, følte hun seg – klok av skade – slett ikke overbevist.

Men denne gangen fikk hun napp. Endelig.

– I løpet av to døgn var alle de tre største forlagene interessert. Plutselig var det jeg som kunne velge hvor jeg ville publisere! Jeg trodde nesten ikke at det var sant.

Men det var det. Hilde har nettopp signert avtalen med Cappelen Damm. Etterpå feiret hun med en kopp kaffe og en times massasje. Etter ti år med prøving, feiling og intens jobbing har Hilde Sæterøy Palladino klart det: Snart kan hun kalle seg forfatter.

Debutromanen kommer ut i april.

Kilder:

«Et norsk kulturforlag gjennom 100 år (Aschehoug 1872-1972)» av Harald Tveterås.
Klassekampens artikkel om økt skrivelyst under pandemien.

Anbefalt videre lesning: