– Jo, visst er jeg skogredd! Når det er skumt i skogen kan ting lett fremstå som noe annet enn de egentlig er. Du kjenner vel historien om han som var så redd for bjønn? Han sa til vennen sin at der så han jammen en bjørn borti skogen. Vennen beroliget ham og sa at det er da bare en rotvelte. Så reiste rotvelten seg opp og lusket av gårde, sier Britt Karin Larsen.
Hun møter NRK i skogen, sammen med enda en forfatter som bruker skogen i bøkene sine. Flere av høstens nye bøker tar utgangspunkt i naturen.
– Trær har vært en trøst
Siste bind om familiene på Finnskogen.
70-åringen Britt Karin Larsen har skrevet om skogen gjennom et langt liv, først i «Tatertrilogien», og nå i romanserien om folket på Finnskogen. Aldri har hun fått så mange henvendelser fra lesere, bibliotekarer og litteraturfestivaler som nå. Bøkene fra grensetraktene mellom Norge og Sverige har truffet sitt publikum.
Skogen rommer både sorger og gleder, kanskje helst gleder, mener forfatteren selv, når det da altså ikke er skumring og dårlig sikt.
– Hvis du går i skogen når det er lyst og du ikke er redd, da er det som om du er hos venner. Det ligger en trofasthet i skogen som du kanskje ikke finner i samfunnet ellers. Trær har vært en trøst for meg, de gir mindre ensomhet, sier hun.
Ble kurert for mørkredsel
Den erfarne skogs-skildreren treffer sin yngre kollega som også skriver sanselig om skogen. Men heller ikke Ida Hegazi Høyer ser skogen utelukkende som noe paradis.
Skogen viser seg fra solsiden når Britt Karin Larsen (t.v.) og Ida Hegazi Høyer møtes ved Bogstadvannet i Oslo.
I debutromanen «Under verden» flytter en ung kvinne ut av byen og inn i en ensom hytte i en liten østlandsbygd. Hun tror hun skal finne seg selv i naturen. Tanken på naturen som noe koselig, får seg et skudd for baugen når den trenger seg på i form av insekter, mus og rotter.
– Ikke bare sprenger den seg inn gjennom hyttas vegger, bokstavelig talt, hun blir også invadert av den. Hun drikker brønnvann og oppdager at det er fullt av igler og igleegg. Ikke akkurat kos, nei, sier Ida Hegazi Høyer.
Etter å ha bodd flere måneder alene på hytta si i Aurskog Høland, ble hun kurert for både skogredsel og mørkredsel.
- Les også:
– Skogen finstiller sanseapparatet
Britt Karin Larsen skildrer ofte en scene i skogen fra et vidvinkel-perspektiv før hun zoomer seg inn på en liten menneskeskikkelse eller et dyr. De tydelige skildringene kommer nok av at hun helst ville blitt bildekunstner som ung, tror hun.
Foto: Jørn Nordli / NRKFor Ida Hegazi Høyer var det tilfeldig at hun begynte å skrive om naturen. Det kan bli god litteratur av å skildre den, mener Høyer.
– Skogen gjør noe med sanseapparatet vårt. Det blir mer fininnstilt enn om du beveger deg på asfalten i byen. Det er en kvalitet jeg gjerne tar med inn i litteraturen, sier Ida Hegazi Høyer.
- Hør: – Det var ikke noe mål å skrive om skogen, men det kom inn i teksten på godt og vondt, siden jeg bor i skogen, sier Ida Hegazi Høyer. (Sendt i Kulturhuset 16. sept.
