NRK Meny
Normal

DeLillos med unikt konsertmaraton

DeLillos skal de neste par ukene spille alle sine 240 låter live. Flere og flere artister velger nå å spille sine gamle album live. – Slike konserter handler om å se tilbake på albumæraen, som tok slutt for 10 år siden, sier Knut Schreiner.

Lars Lillo-Stenberg

Lars Lillo-Stenberg og resten av DeLillos går løs på en enestående konsertrekke når de skal spille samtlige album live fordelt på 10 konserter.

Foto: Mattis Folkestad

Det er et massivt prosjekt veteranene DeLillos går løs på, når de fra onsdag av skal framføre samtlige album fra en 30 år lang karriere fra Riksscenen i Oslo.

Fordelt på 10 konserter skal de spille seg gjennom album for album – noe som tilsvarer 240 låter (se full konsertoversikt i egen faktaboks).

DeLillos, som holdes som én av de fire store i norsk rock (sammen med Jokke & Valentinerne, DumDum Boys og Raga Rockers), gjør altså som flere og flere artister: Framfører enkeltalbum i sin helhet live. Listen er lang over artister som gjør dette (se egen faktaboks) – og storheter som Bruce Springsteen, Metallica og Steely Dan er bare tre av mange artister.

DeLillos spiller to og to album på hver konsert, bortsett fra deres to dobbeltalbum, som får én kveld hver. Først ut er «Suser av gårde» (1986) og «Før var det morsomt med sne» (1987).

DeLillos

DeLillos feirer 30-årsjubileum med en konsertrekke som mangler sidestykke. 240 ulike låter skal framføres over 10 konsertkvelder. Fra venstre: Øystein Paasche, Lars Lillo-Stenberg, Lars Lundevall og Lars Fredrik Beckstrøm.

Foto: Carsten Jøssund

Forventer mest interesse for tidlige plater

Lars Lillo-Stenberg forventer at det er mest interesse for konsertene hvor de spiller platene fra sine første år.

– Ja, vi tenkte det med en gang vi kom opp med ideen. Så vi lurte på om vi heller skulle spille én gammel og én ny plate i hver konsert, i stedet for å ta det kronologisk. Men jeg synes det vi gjør nå er kulere. Og personlig er jeg veldig fornøyd med kvaliteten på de platene vi har gjort i nyere tid, og vi beveger oss i nytt landskap hver gang. I tillegg har vi hatt et stort publikum hele veien, og jeg treffer hele tiden noen som setter vel så stor pris på våre senere album, sier han til NRK.

deLillos holder Kontorkonsert på taket av Manglerud politistasjon, synger gamle sanger - og en splitter ny en ...

Lars Lillo-Stenberg sier at poenget med konsertmaratonet var å få vist fram alle de små og rare låtene som de har lagt ned så mye arbeid i.

– Mange sanger blir aldri fremført, mens andre blir spilt kanskje to ganger i løpet av en hel karriere. Og det var ikke meningen det skulle bli slik da låtene ble skrevet. Dette er en fin anledning til å kjenne på det vi har jobbet med, sier Lillo-Stenberg, som forteller at det er både gøy og krevende å skulle lære seg alle 240 låtene på nytt.

– Mange av låtene har vi ikke spilt på veldig lenge, og noen spilte vi ikke samtidig på da de ble spilt inn i studio, forteller han.

«Kokken Tor»-syndromet

Lars Lillo-Stenberg 1988.

Lars Lillo-Stenberg forventer at det er mest rift om å se konsertene hvor de første albumene fremføres. Her som 26-åring i 1988.

Foto: Gjellesvik, Inge / SCANPIX

– Hvorfor brer det som seg at artister spiller plater som konserter?

– Vi gjorde dette med «Suser Avgårde» allerede for 10 år siden, og kjente på at det var litt deilig at publikum visste hva de gikk til.

– Også kjent som «Kokken Tor»-syndromet? (Definisjon: Konsertpublikums pågående etterlysning av låten «Kokken Tor» i pause mellom låter på DeLillos-konserter på midten av 1990-tallet).

– Ja, du kan gjerne kalle det for det. Det er en fin ingrediens at låter blir etterspurt på rockekonserter. Men det er også bra at man kan gå på scenen og la det være en slags rød tråd, hvor platene kan behandles som musikalske verk med en egen kunstnerisk appell, i stedet for at vi bare reiser rundt og spiller hitrekka.

Helt siden 22-årsalderen har Lars Lillo-Stenberg blitt beskyldt for å være en nostalgiker, mye på grunn av låter som «Da tier'n var gul» og «Glemte minner». At bandet nå skal spille gjennom hele katalogen sin, er neppe egnet til å dempe slike antakelser. Men Lars Lillo-Stenberg er ikke komfortabel med den merkelappen.

– Det betyr visstnok en sykelig trang til å etterligne noe fra fortiden som ikke lengre er. Det er snarere det å innimellom kjenne på følelsen man hadde for mange år siden. Og dette med å spille platene sine i konsert føyer seg bare inn i musikktradisjonen med at klassiske verk spilles til punkt og prikke, slik de ble skapt for 300 år siden, sier Lillo-Stenberg.

Delillos 1991

DeLillos anno 1991. Fra venstre: Øystein Paasche, Lars Fredrik Beckstrøm og Lars-Lillo Stenberg.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / NTB scanpix

Se tilbake på albumæraen

En som også har spilt egne album i konsertform, er gitarist Knut Schreiner. Både «Apocalypse Dudes» av Turboneger og «Jet Age» av Kåre & The Cavemen har blitt framført fra scenen i sin helhet. Og han har gode erfaringer med konseptet.

– Det var tiårsjubileum for «Apocalypse Dudes», så vi synes det var en kul ting å gjøre, for oss selv, fansen og Oslo-publikummet. Men ofte er det ikke artistens motivasjon som utløser dette, men innspill fra arrangør, plateselskap eller fans, sier Schreiner.

Knut Schreiner

Sosiolog og artist Knut Schreiner har selv framført plater live med to av sine band, nemlig Turboneger og Kåre & The Cavemen.

Foto: Magnus Stivi

– Publikum er med på notene, og det er noe de ønsker skal bli vellykket. Det er vanskeligere å overbevise dem med nytt materiale. Og med litt eldre artister er det som regel mest interesse rundt deres gamle låter, utdyper han.

Han sier at dette handler om å feire gårsdagens populærmusikkultur, og å se tilbake på albumæraen, som han mener tok slutt for cirka 10 år siden.

– Før brukte man sparepengene sine på noen utvalgte album, og lærte dem utenat. Albumene var attraktive, dyre objekter, som skulle fortelle noe mer enn hva enkeltlåter kunne, og lytterne fikk et nært forhold dem. I dag er ikke musikk eiendom, men noe du har bare tilgang til, det er en fundamental forskjell, sier gitaristen og sosiologen Schreiner.

– Emosjonelle bånd eksisterer ikke

Schreiner sier at albumet har hatt en svært viktig plass i rock- og pophistorien. Både når det gjelder å vise artistenes visjon og kunstneriske potensial, og å knytte artisten til en tidsånd eller en fase i deres liv. Albumet skulle si noe om hva artisten tenkte og følte på det tidspunktet.

– I dag eksisterer det ikke sterke emosjonelle bånd mellom artister og publikum, mener Schreiner, og hevder at dagens musikkonsum er preget av fragmentering.

– Det er lite musikk i dag som får kollektiv oppmerksomhet. Det dreier seg om noen få hits, som «Get Lucky» med Daft Punk eller «Happy» med Pharrell Williams. Det gis stort sett ut enorme mengder musikk, men de færreste hører den.

Schreiner vedgår at albumkonserter kan være viktig for å spe på inntektene for artister i en tid hvor ingen kjøper plater.

– I utgangspunktet handler dette om å tilby gode konsertopplevelser, og det at en artist spiller en klassisk plate er i seg selv attraktivt. De aller fleste pop- og rockartister har ett bein i kunsten, og ett i markedet. Slike konserter trekker folk, samtidig som de har en kunstnerisk interessant ramme.

Knut Schreiner i Turboneger

– I dag eksisterer det ikke sterke emosjonelle bånd mellom artister og publikum, sier Knut Schreiner. Her er han foreviget på Øyafestivalen 2008 sammen med resten av Turboneger.

Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

– Inflasjon

Selv innrømmer han at han som fan ikke synes det er så stas med albumkonserter.

– Det har gått litt inflasjon i konseptet, og vi har kommet til et punkt hvor enkelte artister spiller album man ikke har hørt om en gang.

– Er det litt trist at manges interesse for rock handler om å skue tilbake?

– Det er et ideologisk spørsmål. Rocken handlet lenge om å være framoverskuende, mens den i dag er et mer tradisjonelt uttrykk som har noen regler og formater. EDM (elektronisk dansemusikk) er den nye ungdomsmusikken som er fullstendig moderne og som lever i sin samtid. Dette er en sjanger som ikke forstås som autentisk ennå. Men sjangeren kommer til å leve videre og skape sin egen autentisitet, på samme måte som rock og pop gjorde det etter å ha blitt møtt med samme holdninger på femti-sekstitallet av dem som foretrakk jazz eller klassisk.

«Nittenåttifire» med deLillos, framført under Kontorkonsert 2012