NRK Meny
Normal

Derfor skriver Kenneth Moe

Skriver jeg egentlig for å forstå meg selv og andre, eller fordi det er noe jeg er flink til, og som jeg håper en dag å kunne tjene på?

Kenneth Moes bidrag til Manifestuka NRKbok

– En evinnelig følelse av utilstrekkelighet, av å være adskilt fra verden – mer intellekt enn kjøtt, mer abstraksjon enn dyr – er grunnen til at jeg skriver, forklarer Kenneth Moe. FOTO: Helene Ulrichsen / NRK

Jeg har blitt bedt om å skrive et litterært manifest. En paradoksal forespørsel: Manifestet er jo gjerne en voldelig sjanger, i beste fall er det uhøflig. Helst bør det komme som ubuden gjest til en pyntelig anledning, komme og forstyrre roen med høylytte og frekke påstander. Helst bør det spikres opp på kirkens dører, mens noe såkalt hellig pågår inni.

De plagsomme gestene som gjerne følger manifestet, er tegn på utilstrekkeligheten som har motivert det. Det er ikke tilfeldig at det som oftest er enten kunstnere eller voldelige fanatikere som føler trang til å gjøre egne tanker om til et handlingsprogram, ja, til å manifestere dem. Fanatikeren er, som den amerikanske filosofen Eric Hoffer en gang skrev, evig ufullendt og usikker. Jeg tror det gjelder enten man er fanatisk på vegne av en religiøs, politisk, eller litterær doktrine.

Kenneth Moe-illustrasjon

*

En evinnelig følelse av utilstrekkelighet, av å være adskilt fra verden – mer intellekt enn kjøtt, mer abstraksjon enn dyr – er grunnen til at jeg skriver. De av oss som har vært borti østlig visdom eller psykedelisk rus (og jeg er skyldig i begge deler) vet at selvet er noe pussig noe, som stadig endrer seg. Det er som et rom hvor innredningen hele tiden flyttes rundt på, eller sakte byttes ut.

Sto ikke sofaen i hjørnet?

Hang ikke speilet på nordre vegg?

Følte jeg ikke noe helt annet for denne kvinnen i går enn jeg gjør i dag?

Kenneth Moe-illustrasjon

Alle har vi et sånt rom i oss, skjønt det er utydelig mesteparten av tiden, så forferdelig utydelig og støvete. Her mener jeg at litteraturen kan være til hjelp. For det første ved at man skildrer det indre rommet og utsikten fra vinduene så presist det lar seg gjøre. Dette kan innebære alt, alt som skjer i og utenfor en: Ansiktet man våkner ved siden av, mønstrene man ser når man lukker øynene, smaker, lukter, marginaliserte politiske følelser. Så lenge det er kroppslig situert, så lenge det er knyttet til en kropp og viktig for den kroppen på en eller annen måte.

For det andre gjør litteraturen det mulig å titte inn gjennom fremmede menneskers vindu, til deres indre rom – og det er det jeg aldri har forstått når den mer eller mindre selvbiografiske litteraturen kritiseres som selvopptatt. Joda, å skrive om seg selv er åpenbart selvopptatt på et vis, men det gjør det også mulig for leseren å ta inn over seg et annet menneske, og da er det vel tross alt en form for litteratur som gir mer enn den tar?

Den selvbiografiske litteraturen sier jo ikke at jeg er interessant, men at det å være et «jeg» er interessant.

All litteratur som ikke er eksistensiell litteratur, er overflødig litteratur.

Kenneth Moe

*

Hvis jeg skal snakke om hvorfor jeg skriver, så må jeg også si noe om hvorfor jeg leser – for disse handlingene er uløselig sammenknyttet – og jeg tror det har med dannelse å gjøre. Som det ufullendte og usikre mennesket jeg er, trenger jeg veiledning og kunnskap for å kunne leve. For egentlig er det jo å leve jeg vil, ikke å lese. Jeg vil leve og være til stede i verden med alle sansene. Derfor gir jeg meg selv et håpløst forsett i debutromanen «Rastløs» (2015), om kun å lese litteratur som kurerer behovet for litteratur.

Drømmen er å lese en bok som er så klok at jeg ikke trenger å lese flere.

Jeg har en lei tendens til å tenke på dannelse som et prosjekt, det vil si noe avgrenset, som jeg på et eller annet punkt i fremtiden skal bli ferdig med. Men: Dannelse er ikke et prosjekt, det er livet, og like tilfeldig. Om ingenting annet, så minner litteraturen meg på dette.

*

Hva er viktigst når man leser? Underholdning. Det er ikke noe snobbete ved mitt litteratursyn. Jeg har ingenting imot sjanger – være det seg modernistisk poesi eller krim – så lenge man får innblikk i noe uryddig, upyntet menneskelig.

Den dypeste underholdningen er den som lodder dypest.

*

Hittil har jeg vært høflig. Det må jeg bare beklage. Høflighet har som sagt ingenting i et manifest å gjøre. Derfor er det nå på tide med litt forakt. Og hva forakter jeg? Hva slags litteratur byr meg imot? Det som følger er ikke reflekterte meninger, men antipatier – fysiologiske, umiddelbare, primitive antipatier. Allikevel er det lett å se dem som kontraster til den eksistensielle litteraturen jeg nettopp beskrev, hvor det viktigste er å forstå noe om det å være menneske.

All litteratur som ikke er eksistensiell litteratur, er overflødig litteratur.

Fortellinger er overflødige. Gi meg i så fall en fortelling som er hullete og full av digresjoner, som er et sammensurium, som har altfor mange detaljer og ingen egentlig retning – alt annet enn en god fortelling.

Konkrete skildringer er overflødige. Gi meg skildring som er skitnet til av deg og ditt begjær, som glemmer det meste, som er urettferdig mot tingen – alt annet enn en ren og dydig skildring.

Uforpliktende språklek er overflødig. Livsfjern konseptlitteratur er overflødig. Hvis ikke det finnes et tenkende, følende «jeg» der et sted, ja, så er det ganske enkelt overflødig.

Apropos «jeg»-et: Tredjepersonsfortellere er overflødige. Med mindre fortelleren da er så tett på karakterene at den like gjerne kunne vært førstepersons – alt annet enn blikket fra ingensteds.

Konkrete skildringer er overflødige. Gi meg skildring som er skitnet til av deg og ditt begjær.

Kenneth Moe

*

Jeg har blitt bedt om å skrive et manifest – på sett og vis gjør jeg ikke annet. Alltid når jeg skriver, føler jeg behov for å kommentere hva slags tekst det er du leser. Enhver tekst bør i grunnen være sitt eget manifest. Enhver setning manifesterer det den har å manifestere. Trangen til å si én gang for alle hva noe skal være, eller hvorfor man gjør det man gjør, er vel nettopp en sånn menneskelig tendens man bør bekjempe med litteratur. Kanskje. Og så fort jeg sier at jeg er imot gode fortellinger, får en del av meg genuint lyst til å skrive nettopp en god fortelling.

Hvorfor nekte leseren nytelse? Flukt? Hvorfor nekte leseren eller meg selv noe som helst?

Det indre rommet har med ett blitt ommøblert, om enn så vidt.

Nattbordet har blitt skjøvet noen millimeter til siden.

*

Kenneth Moe-illustrasjon

Jeg tror ikke man vet hvorfor man gjør det man gjør: skriver sånn, lever sånn. Kanskje lyder det pessimistisk, men det er kun utgangspunktet, ikke konklusjonen. Det finnes ingen endelig konklusjon, bare mange små konklusjoner som kniver seg imellom. Først og fremst tenker jeg at man ikke bør ta sine egne tanker for alvorlig. De må ikke få stivne og bli ideologier. Dette er forresten ikke postmodernisme, men taoisme. Det er to og et halvt tusen år gammel kinesisk visdom: «Den som taler, vet ikke. Den som vet, taler ikke.»

Jo mer man tror på ordene, desto mer fjerner man seg fra verden.

Språk er noe praktisk, kun et verktøy. Det er ikke til for å konkludere.

*

Skriver jeg egentlig for å forstå meg selv og andre, eller fordi det er noe jeg er flink til, og som jeg håper en dag å kunne tjene på? De nedrige motivene er vel så viktige som de høyverdige, kanskje viktigere: Anerkjennelse, oppmerksomhet fra kvinner.

Den siste man skal stole på motivene til, er han eller hun som jobber med ord.

Og selv om man vet helt sikkert hvorfor man begynner på en bok – både som leser og forfatter – er det sjeldent samme grunn til at man fullfører.

Det eneste jeg vet helt sikkert, er at litteraturen har verdi. Heller ikke dette er en konklusjon, men et premiss. Jeg har bestemt meg for at det å lese og skrive er verdifullt, uansett hvor slitsomt det kan være – akkurat som at livet kan være slitsomt, uten at jeg gir det opp av den grunn.

*

Min første bok kom ut i fjor høst, på Pelikanen forlag. Boken tok fire år å skrive og endte opp på 112 sider. Jeg skulle gjerne holdt på enda noen år, gjort den enda tynnere. Kanskje er det det jeg egentlig gjør: bare flikker og flikker, til alt jeg sitter igjen med, er inskripsjonen til min egen gravstein.