NRK Meny
Normal

Ferrante fascinerer fortsatt

Lidenskap og politisk uro preger det tredje bindet i Napoli-kvartetten. Elena Ferrante beholder grepet om leserne.

Dei som flyktar og dei som blir av Elena Ferrante

70-tallets kvinnekamp preger Elenas liv i det tredje bindet i Napoli-kvartetten. Nå er de to venninnene blitt voksne, og det politiske klimaet påvirker livene deres direkte.

Elena Ferrante. Du skal ha fulgt rimelig dårlig med i litteratur-timen om du ikke har merket deg navnet. Nå er den tredje boken i Napoli-kvartetten ute på norsk, igjen usedvanlig godt oversatt av Kristin Sørsdal.

Livsløpet

Det er hodet og hjertet, eller hjertet og hodet som former Elena Ferrantes fortelling. Napoli-kvartetten er utlegningen av to venninner – og konkurrenters – livsløp, fra de møtes tidlig på barneskolen, til nåtidsplanet, der de nærmer seg 70.

De er begge ekstremt intelligente, ærgjerrige, målbevisste. Der den ene har en nærmest skjebnebestemt, destruktiv tiltrekningskraft, er den andre mer uanselig, i alle fall i egne øyne.

Konkurranse mellom venner

Det er Elena som forteller, likevel har bøkene snev av kollektivroman. Venninnen Lilas livshistorie fletter seg inn i Elenas, og blir minst like viktig i romanene. Venner fra den fattigslige bydelen, naboer, kjærester og svigerfamilie spiller alle sine roller i dramaet, der konkurranse, sjalusi og maktutøvelse, både på det intellektuelle og det seksuelle plan, er de tydeligste ingrediensene.

Det er hele tiden jentene, senere kvinnene og deres liv som står i sentrum. Kall det et feministisk prosjekt – i dette tredje bindet er vi kommet til 1970-tallet, da kvinnefrigjøringen for alvor skulle kreve endringer i samfunnet – eller kall det rett og slett en sterk og fokusert dokumentasjon av mennesker med bein i nesa som følger sin egen overbevisning og sprenger seg ut av sosiale rammer.

Det skal ikke stikkes under en stol at det italienske samfunnet, i fattigkvarterene i Napoli, ikke akkurat la forholdene til rette for utdannelse eller karriere i arbeidslivet for unge kvinner på 1960- og 70-tallet. Elena kommer seg frem på tross av miljøet, på tross av forventningene og tradisjonen.

Men hva vil det si å komme seg frem? Elena har hele livet hatt et mål om å bli noe. Nå, som voksen kvinne, gift småbarnsmor i Firenze, må hun erkjenne:

Bli. Det var eit verb som alltid hadde forfølgt meg, men eg merka det for første gong ved det høvet. Eg ville bli endå eg aldri hadde visst kva. Og eg var blitt, det var sikkert, men utan eit objekt, utan ein verkeleg lidenskap, utan ein målretta ambisjon. Eg hadde ønskt å bli noko - sjå det var saka - berre fordi eg frykta at Lila ville bli nokon, og at eg ville bli hengande igjen. Min måte å bli på, var å bli i kjølvatnet hennar. Eg måtte begynne å bli på nytt, men for meg sjølv, utanfor henne.

Elena Greco: / "Dei som flyktar og dei som blir (s.414)

Forelsket tosomhet

Vennskapet mellom Elena og Lila strekker seg over fem tiår, det er både varmt og kjølig, med nærmest forelsket tosomhet, bitter konkurranse og årelang atskillelse.

Lunkent blir det aldri. Dynamikken i forholdet gjør at vi som lesere holdes fast gjennom små og større intriger. Ingen av de to kvinnene er hele uten den andre:

Studia hadde pressa meg inn i ei form, modellert tankane, stemma mi. Kva for hemmelege pakter hadde eg gjort med meg sjølv, berre for å utmerke meg. Og no, etter alt strevet med å lære, kva måtte eg avlære meg. Dessutan hadde eg, på grunn av det sterke nærværet til Lila, vore tvinga til å sjå meg sjølv som noko eg ikkje var. Eg var føydd saman med henne og kjende meg lemlesta så snart eg reiv meg laus. Ingen idear utan Lila. Ikkje ein tanke eg stolte på, utan støtta frå hennar tankar. Ingen bilde. Eg måtte akseptere meg sjølv utanfor henne. Det var kjernen. Akseptere at eg var ein middelmåtig person.

Elena Greco: / Elena Ferrante: "Dei som flyktar og dei som blir" (s. 336)

Brytningstid

«Dei som flyktar og dei som blir» er tittelen på dette tredje bindet. Det er Elena som flykter, eller som legger barndommen og oppveksten sin bak seg for å leve et liv der kunnskap og innflytelse også for en kvinne er realistisk. Lila blir værende, i Napoli, i nærheten av både forlatt ektemann, av lokale fascister, kommunister og terrorister. Studentopprør, klassekamp, motstanden mot det bestående, det preger livene til både Elena og Lila i dette bindet.

På nødvendig vis, uten at det blir en påklistret tidskoloritt, skriver Elena Ferrante frem spenningene mellom arbeidere og akademikere, der studentene ved universiteter og høyskoler nå finner nye lojaliteter.

I Firenze, dit Elena har flyttet, kastes gamle tradisjoner om i et virvlende tempo. P-pillen gir muligheter for kvinnene til å ta grep om eget liv. Men for Elena føles kaoset rundt henne som om kaoset fra bydelen og fattigdommens Napoli innhenter henne. Hvem er hun, som har tatt farvel med sitt opphavelige miljø? Hun er først og fremst ensom, både i sin nye og gamle verden.

Selvbevisst stemme

Det er nesten litt rart, men den første assosiasjonen jeg fikk til andre bøker da jeg begynte å lese Ferrante-serien var Astrid Lindgren og «Barna i Bakkebygrenda». Lindgren ga oss sterke jenter med sterke viljer, slik Ferrante skriver frem en naturlig selvbevissthet hos Elena. I Bakkebygrenda er det trygt, i Napoli utrygt.

Likevel fins det likhetstrekk mellom to tette lokalmiljø der alle kjenner alle, og nabolagsbarna vokser opp sammen og danner vennskap på tvers av alder og kjønn. Lenger skal jeg ikke dra sammenligningen.

Jeg leser Napoli-kvartetten som et intenst møte mellom den lille og den store verden.

I tillegg til den løpende konkurransen mellom kvinnene, skaper selve tiden med dens politiske omveltninger en suggererende fremdrift. Som om ikke det var nok, makter Ferrante å gi friske meddelelser av livsvisdom, som nettopp ikke blir patos-utgytninger, men dyrt betalte erkjennelser, erfart på egen kropp.

Så spørs det om de når den friheten de søker, Elena og Lila. Her er fabrikkarbeideren Lilas desillusjonerte ord til Elena (Lenù), sin nå velstående, velutdannede venninne:

Kan eg få peike på ein ting for deg? Du bruker alltid sann og sannferdig både når du skriv, og når du snakkar. Eller du seier: plutseleg. Men når i all verda pratar menneske sannferdig, og når i all verda skjer ting plutseleg? Du veit betre enn meg at alt er lureri, og at av ein ting følgjer ein annan og så ein annan igjen. Eg gjer aldri noko sannferdig lenger, Lenù. Og når det gjeld det som skjer, har eg lært å vere vaktsam, berre idiotar trur noko skjer plutseleg.

Lila (Rafaella Cerullo): / Elena Ferrante: "Dei som flyktar og dei som blir" (s. 378)
Reportasje laget av Hanne Skrikerud for Kulturhuset