Reportasje laget av Hanne Skrikerud for Kulturhuset

I Ferrantes fotspor

Mysteriene bak pseudonymforfatteren Elena Ferrantes bestselgende «Napoli-kvartetten» er mange. Turen i den italienske slummen med den norske oversetteren avdekker noen av dem.

Vilde Alette Monrad-Krohn
Hanne Skrikerud
Fotograf og radioreporter

Ingen vet hvem forfatteren Elena Ferrante er. Pseudonymforfatteren har solgt over en million eksemplarer av Napoli-kvartetten på verdensbasis, men det eneste vi vet er at hun – eller han – kommer fra Napoli.

Det var oversetteren Kristin Sørsdal som maste seg til den norske utgivelsen av Elena Ferrantes fortelling. Hun forelsket seg i Napoli da hun var på interrail, og da hun flyttet dit satte hun seg inn i alle de kvinnelige forfatterskapene i regionen.

Oversatte på fritiden

Fra det sekundet hun fikk sin debutroman antatt, pepret hun redaktøren i forlaget med e-poster om Elena Ferrante, og ville selv oversette «I giorni dell`abbandono» («The Days of Abandonment»). Til slutt hadde hun oversatt hele boken, på fritiden.

– Da Ferrantes «Mi briljante venninne» kom i Italia, var hun på banen med en gang, forteller forlagsredaktør Kjersti Instefjord i Samlaget.

– Hun argumenterte med at «alle i Italia leser dette». Kristin Sørsdal er innstendig, hun gir ikke opp. Jeg leste, og var solgt etter to setninger. Det er en usedvanlig sterk nerve i denne historien!

– Vi ba det lille italienske forlaget, drevet av ekteparet Sandra og Sandro Ferri, om de norske rettighetene og fikk de to første manusene oversendt til vurdering. Det oversatte markedet er knallhardt, så vi brukte tid på å vurdere å ta denne risikoen. Jeg fikk det gjennom hos ledelsen fordi det var et «con amore»-prosjekt.

«Napoli-kvartetten» har vært på besteselgerlistene i Norge siden første bok kom og er så langt solgt i 80 000 eksemplarer.

– Jeg oversatte feil!

For den norske oversetteren var det avgjørende å finne ut hvor Ferrante skrev fra. Men hvor i Napoli? For Ferrante viser en side av byen de færreste turister har sett.

Med noen få ledetråder fra bøkene ble en kirke veien frem til det romanens brutale side av Napoli. Først da hun fant bydelen Rione Luzzatti kunne Kristin Sørsdal begynne å oversette «Mi briljante venninne».

– Når jeg begynte oversettelsen hadde jeg en forestilling om at bydelen lå ved Universitetet, der tøyet henger i smale smug og hvor bygårdene er fra 1700-tallet.

Jeg oversatte feil! Jeg så for meg rennesteinene feil, så for meg kjelleråpningene feil og kumlokkene feil, sier Kristin Sørsdal.

NRK har vært med oversetteren på omvisning i slummen for å se hva den mystiske bydelen betyr for leseropplevelsen av den internasjonale bestselgeren «Napolikvartetten».

Bygard Napoli

RIONE LUZZATTI, NAPOLI: Øst for Napoli sentrum ligger bydelen Rione Luzzatti ved motorveien Via Taddeo da Sessa og skyskraperne Centro Direzionale. Bygningene i bydelen ble bygget som sosialboliger mellom verdenskrigene. Bydelen er fortsatt preget av fattigdom og kriminalitet.

Foto: Hanne Skrikerud

Kun ti minutters gange fra Napoli sentrum, ved siden av motorveien og togskinnene, ligger Rione Luzzatti. Til tross for at bydelen ligger tett på sentrum, kan avstanden fra Napolis nostalgiske smågater nesten ikke måles på kartet.

Satt til et napolitansk slumdistrikt som er grått og voldelig, skildrer Elena Ferrante gjennom fire bøker en generasjon fra etterkrigstiden og frem til i dag. Makt, vold, mafiavirksomhet og fattigdom former bydelens råte.

Her vokser Lila og Elena opp. Født inn i et tøft samfunn, prøver de to intelligente venninnene gjennom et helt liv å flykte fra barndommens brutalitet.

Skole i Rione Luzzatti

STOR TRO PÅ SKOLEN: Dette er trolig skolen Elena Ferrante beskriver i bøkene. Napoli-kvartettens første bok «Mi briljante venninne», handler i stor grad om hvordan utdanning kan være veien ut av bydelen. Lila, den briljante, inspirerer sin venninne Elena ut i akademia, mens hun selv tar en annen vei.

Foto: Hanne Skrikerud / NRK

Kristin Sørsdal står i de brede gatene i Rione Luzzatti. Tilbake i 2011 ville hun finne bydelen som svartmalte det Napoli hun selv kjente så godt til. Siden den tid har bydelen blitt en attraksjon for ivrige lesere, og avisgiganter som NY Times og the Guardian har selv stått i gatene.

– Her er det veldig lett å se for seg det Ferrante skriver om fattigdomen, slossingen og utskjellingen. Alt det rå som skjer i gatene, sier Kristin Sørsdal

– Hun får overført den brutale mentaliteten som ligger i språket, som ligger i bydelens dialekt og hvordan folk møter hverandre på, fortsetter hun.

Storveien i Ferrantes romaner

VIA TADDEO DA SESSA: Trafikerte veier ligger tett opp til bydelen der jentene i romanen, Lila og Elena, vokste opp. Camorraens søppelhåndtering av Napoli, som har preget byen i rundt tyve år, er tydelig på veien inn mot sentrum. Søppelkrisen mafiaen høstet gode penger på førte til en miljøkrise i hele Napoli.

Foto: Hanne Skrikerud / NRK

Eg hugsar mørke gater fulle av farar, stadig meir uregulert trafikk, øydelagt vegdekke, svære søledammar. Dei tette avløypsrøyra spruta og rann over. Lavastraumar med vatn og kloakk og søppel og bakteriar fossa ut i havet frå åsane som var tyngde ned av skjøre nykonstruksjonar, elleri dei fekk byen under til å erodere.

Elena Ferrante / Fra den tredje boken «Dei som flykter og dei som blir»
Kristin Sørsdal

LEKEPLASSEN: Mye av barndommen til de to romanfigurene Elena og Lila befinner seg foran disse kjellersjaktene med netting foran. Kristin forteller at hun i begynnelsen ønsket å skrive at bakgården var jentenes lekegrind. Da hun kom til bydelen skjønte hun at det snarere var fortauet jentene lekte ved.

Foto: Hanne Skrikerud / NRK

– Disse nettingene var vanskelig å oversette!

Da oversetteren først fant bydelen var kjellersjaktene med netting foran noe av det hun la merke til. Kjellersjaktene var nemlig et viktig moment i førsteboken, uten at Sørsdal helt fikk det til å henge på greip billedlig.

– Her satt jentene ofte med dukkene sine. Ferrante beskriver detaljert hvordan nettingen foran sjaktene var tvinnet opp på den ene siden, og hvordan det kom kjølig luft gjennom kjellervinduene, sier Sørsdal.

Der nede i kjelleren var det de alltid fryktet, det var både skummelt og spennende. Lila dytter på et tidspunkt dukken til Elena ned i kjelleren, men hvordan skulle jeg vite her hjemme i Norge at det så sånn ut? Og at de faktisk sitter ute på fortauet og leker?

Motorveien ved bydelen

MELLOM SENTRUM OG BYDEL: Bydelen ligger gjemt mellom togskinner og en motorvei, bygget i luftlinje inn mot sentrum.

Foto: Hanne Skrikerud / NRK

Napoli er en havneby, men Ferrante lar ikke Elena og Lila utforske byen og havet før de blir eldre. Ut av asfaltjungelen, på vei mot sentrum og havet ligger storveien eller Via Taddeo da Sessa. Her roter løshunder i søppelet, mens skyskraperne og et helt annet og mer turistvennlig Napoli viser seg i det fjerne.

– Bøkene er blodfulle, kraftige, beske og kranglevorne, rasende og villstyrige. Men det napolitanske, dét sitter i strupen på deg, selv når Elena reiser ut av tunnelen, kommer seg ned til byen, ned til havet. Napoli sitter i henne. Hvis du er napolitaner, så flykter du ikke, forteller Sørsdal.

Napoli by

OVER VESUV: Parken Villa Commonale overser den storslåtte Vesuv-vulkanen. Elena Ferrante beskriver i bøkene at bydelen ligger i bunnen av Vesuv, et ledetråd som like så godt kan være Napoli by selv, som bydelen alene.

Foto: Hanne Skrikerud

Napoli er intens by, også utenfor Rione Luzzatti. Etter kun få minutter inne i sentrum har blant annet en bil rukket å kollidere med en moped og en annen bil har fått sideruten knust. Også her flyter samtlige gater over av søppel.

Langs havet ligger sentrumsparken Villa Commonale. Dette er et sted Kristin Sørsdal selv finner pusterom.

– Her forstår du hvorfor folk lever i Napoli. Når du kommer ned hit klarer du å holde ut all støyen der inne, sier Sørsdal.

– Ferrantes tekst kaster seg over deg, den er intens og klam, men det er sånn Napoli er. Når du går gjennom gatene får du nesten ikke puste, det skjer noe hele tiden! Dér ble han truffet av en scooter, dér kom politiet! Selv om Ferrante ikke snakker direkte om Napoli, er byen med hele tiden. Byen så vel som teksten kaster seg over deg, til du til siste side bare må ut.

Oversetter

STEDFORTREDER: Kristin Sørsdal og oversettere over hele verden blir Elena Ferrantes ansikt utad

Foto: Hanne Skrikerud

Sørsdal kom til Napoli første gang som 19-åring. Med egne ord forteller hun om en jente som ville bytte ut sørlandsidyllen i Norge med «noe vanskeligere».

I løpet av de første ukene i byen forteller Kristin blant annet at hun satt ved havet og gråt. Hun hadde akkurat mistet reisesjekkene sine – og dermed alle pengene sine – i vannet, og foruten den voldsomme trafikken som buldret bak henne, lå det menn ved siden av henne i gresset og onanerte. 30 år senere lever hun av å oversette byen hun opplevde som ganske tøff da hun først kom dit.

– Hele livet mitt handler om Elena Ferrante!

– Når forfatteren selv er skjult står plutselig vi oversettere i sentrum. Det er et ganske spesielt tilfelle, at vi må være ansikt for bøkene til en helt annen forfatter, sier Kristin Sørsdal.

(Romanen Kristin Sørsdal oversatte på fritida, «I giorni dell`abbandono», blir gitt ut våren 2017 med tittelen «Svikne dagar».)