Den realistiske romanens triumf

Med «Det tapte barnet» og avslutningen av Napoli-kvartetten er målet nådd. Leseren bringes tilbake til 2010 og får vite om Lenu klarer å skrive sin venninne Lila frem igjen – med ord tvinge henne til å dukke frem av sitt selvvalgte forsvinningsnummer.

Viktigere: I dette fjerde bindet klarer Lenu å avklare grenseoppgangen mellom seg selv og venninnen – et spørsmål som gjennom hele den lange romankvartetten har vært diffust. I den grad at vi lenge kunne lure på om de to i siste instans var én person.

Hun kan legge fra seg den plagede samvittigheten for å ha fått muligheten til et annet liv, mens Lila forble i bydelen, i volden og fornedrelsen. Lenu er forfatteren, det er hun som skriver – om hun aldri så mye har villet skrive for og om sin briljante venninne. Lenu står på egne bein – som kvinne, intellektuell og venninne.

Lysende karakterer

Elena Ferrantes Napoli-bøker har vært et svært engasjerende litterært prosjekt. Det første bindet la grunnlaget. «Mi briljante venninne» hadde nesten alt, en rå, men også vakker fortelling om to venninner og oppvekst i en fattig arbeiderklassebydel i Napoli: Lysende karakterer, stort persongalleri, vennskap, rivalisering, klasse og vold, camorra og korrupsjon, politikk og kjærlighet.

Senere har Lenus klassereise, fra fattig bydelsjente til feiret forfatter og intellektuell satt spørsmål om tilhørighet og lojalitet på spissen. Ferrantes portrett av det italienske samfunnets utvikling fra 1960-tallet og frem til vår tid har vist oss fremskrittet, et økende rom for sosial mobilitet, en voksende kvinnebevegelse, men enda mer skyggesidene. En gjennomkorrupt politikk, konflikten mellom Italias sør og nord, mannsdominans og kvinneforakt, fascismens standhaftige overlevelse, en politisk venstreside som også inneholdt kimen til, men også unnskyldte, en omfattende terrorisme.

Populærlitterære trekk

Lila og Lenus historie er nesten helt kronologisk fortalt. Bare sjelden gjøres sprang på fortellingens tidslinje. De populærlitterære trekkene ved romanprosjektet er stadig tydelige, og jeg er overbevist om at de er villet fra Ferrantes side. At kvartetten, alle sine kvaliteter til tross, er et godt stykke lenger enn nødvendig, er en annen sak.

«Det tapte barnet» starter midt på syttitallet, venninnene er omtrent 30 år. Lila lever fortsatt i bydelen. Sammen med sin Enzo nærmer hun seg den nye tidens teknologi og datamaskinenes inntog. Lenu har forlatt mannen til fordel for den stadig tilbakevendende Nino. Etter en tid er også Lenu tilbake i Napoli, og blir nærmeste nabo med venninnen, i den murgården der Lila vokste opp.

Bokens tittel, «Det tapte barnet», henviser til en av bokens mest tragiske begivenheter – for Lila helt skjellsettende for resten av livet. Samtidig reiser den spørsmålet om hvem det tapte barnet i denne romanen er. Om det kanskje er Lila selv, det geniale barnet som ikke kom videre med intellektet sitt, som forble låst i bydelenes vold. Hun som til tross for sitt mot og sin viljestyrke aldri kom helt fri fra de lokale camorristaene, særlig Michele Solara og hans begjær og krav på henne, på hennes skjønnhet og styrke.

Anonymitet og løftebrudd

I dét siste bind lanseres på norsk kommer også nyheten om at en italiensk journalist mener å ha avslørt personen bak pseudonymet Elena Ferrante – det minst interessante av alle spørsmål hennes romanprosjekt reiser. Jakten på forfatterens identitet kan allikevel illustrere ett sentralt poeng: Hva vil det si å fortelle en historie? I dette tilfellet; hvem forteller om hvem? Hva er fortellingens konsekvenser? Og enda en gang: hvem eier historien om et liv?

Dette er også viktige diskusjonstema i den løpende litteraturdebatten – også her hjemme: Tidlig i fortellingen får Lenu en pakke med dagbøker og notater av Lila. Hun skal passe på dem, men ikke lese. Lenu bryter løftet og notatene blir en del av hennes litterære stoff. I det siste bindet bryter Lenu på nytt løftet om aldri å skrive om Lila. I en kort fortelling som får tittelen «Et vennskap», som blant annet inneholder den fryktelige hendelsen med det tapte barnet. Fortellingen blir en stor suksess, og løfter Lenus navn til gamle høyder. For vennskapet blir fortellingen og løftebruddet en stor belastning. Har Lenu rent av brukt venninnens tragedie?

Det er på bakgrunnen av Elena Ferrantes diskusjon av disse spørsmålene, forfatterens rolle, forholdet til sitt stoff og begrunnelsen for å fortelle en historie, at vi kanskje kan se én forklaring på ønsket om å forbli anonym. En annen er trolig avsmaken for den journalistikk som finner det nødvendig å bruke store ressurser på å trosse et ønske om privatliv.

Elena Ferrantes Napoli-kvartett er avsluttet, og det med stil. Jeg har sagt før at bøkene er en triumf for den realistiske romanen. Det står jeg ved.

• Anmeldelsen av « Mi briljante venninne »
• Anmeldelse av « Historia om det nye namnet »
• Anmeldelsen av « Dei som flyktar og dei som blir »
• Les også: I Ferrantes fotspor