En kvinnes dødsspiral

FORFATTER: Elena Ferrante (oversatt av Kristin Sørsdal)
TITTEL: Svikne dagar
FORLAG: Samlaget

Elena Ferrantes Napoli-kvartett ligger bak oss, en stor litterær suksess med mange lesere. Når forlaget nå gir ut romaner skrevet før de fire bøkene om Lila og Elenas livslange vennskap, så er det klokt trekk.

«Svikne dagar» fra 2002 kommer nå, en fortelling så sterk at den i lange stykker gjør vondt å lese.

Ut av det blå

Olga er forfatter. Det vil si, hun har i alle fall én bok bak seg, men så kom barna. I bokens nå er de elleve og seks og et halvt år gamle. De har kostet tid og oppmerksomhet, de har krevd mye av kropp og sjel. Det er også Olga som forteller. Først om den dagen da ektemannen Mario gir beskjed om endring i planene:

«Ein ettermiddag i april like etter pranzo kunngjorde mannen min at han ville gå frå meg. Han gjorde det mens vi rydda av bordet; ungane krangla som vanleg i naborommet, og hunden brumma i søvne attmed radiatoren. Han sa at han var forvirra, det var ei vanskeleg tid for han, han kjende seg trøytt, frustrert, kanskje feig. Han snakka lenge om dei femten åra vi hadde vore gifte, om ungane, og han innrømte at han ikkje hadde noko å klandre verken meg eller dei for. Som alltid var han roleg og nøktern, bortsett frå ei overdriven rørsle med høgre hand då han forklarte med eit barnsleg smil at fjerne stemmer, ei slags kviskring, var i ferd med å føre han andre stader. Så tok han på seg skulda for alt som var i ferd med å skje, lukka utgangsdøra varsamt etter seg, mens eg stod igjen som forsteina ved oppvaskbenken».

Den grimme sannheten viser seg å være at Mario flytter sammen med 20 år gamle Carla. Ikke bare dét: Carla hadde vært en påtrengende skygge allerede som femtenåring, da Mario hjalp henne med kjemi-lekser. Den gangen bedyret Mario at han ville bryte kontakten, han var utsatt for et øyeblikks forvirring, bare. Men: når tok han kontakten opp igjen?

I løpet av fire vår- og sommermåneder i Torino går Olga gjennom en klassisk rekke av reaksjoner: Sjokk, raseri, hun forsøker å lokke, snakke Mario til fornuft, hun faller sammen. Kulminasjonen kommer i et komprimert døgn eller to, der selve oppfatningen av virkeligheten truer med å svikte henne.

Gjenkjennelig trist

Den grunnleggende historien i denne romanen er altså fortalt uendelig mange ganger – om et forhold som brått går i stykker. Den ene går, den andre sitter igjen med tapet og reaksjonene. Sørgelig gjenkjennelig i all sin tristesse.

Når Elena Ferrantes roman svinger seg opp fra det alminnelige, i et kraftfullt løft, skyldes det styrken i språk og innlevelse. Leseren kommer ikke unna den brutale realismen som belegger Olgas fortvilte og ustoppelige ferd nedover en destruktiv spiral av raseri, sjalusi, hat og aggresjon. Mot Mario, mot menn i sin alminnelighet, mot morsrollen som har holdt henne igjen, ødelagt bildet av henne som kvinne. Det kommer noen døgn i romanens forløp der lesingen gjør direkte vondt. Leseren vil helst se vekk, vente på at det skal gå over.

Total krise

Kontakten med tiden og virkeligheten glipper, hun skremmer barna, bikkja får svi, hun fornedrer seg selv. Vrangforestillinger banker på og vil inn i det arme hodet hennes. Alt dette mens teksten glir fra en brutalt realistisk fortelling over i noe som ligner surrealismens blandingsvirkelighet. Det er uhyre godt gjort.

Her er krisen nær toppen: sønnen har feber, Olga har slått seg selv i ansiktet, nesen har blødd:

«Det var verkeleg på tide å klare seg sjølv. Men telefonen fungerte ikkje, den kanalen ut var stengd. Og kanskje var også eg på veg bort, den tanken slo brått ned i meg. Kvar eg var på veg, visste eg ikkje, forvilla vegar, vegar utan utgang. Gutungen hadde forstått det, og no var han uroleg, ikkje så mykje for hovudpina eller feberen, han var uroleg for meg. For meg.

Det gjorde vondt. Eg måtte samle meg, stanse før stupet. På bordet såg eg ei metallklemme til å halde saman papir med. Eg tok den, sette den over huda på den høgre armen, kanskje det kunne hjelpe. Noko som kunne halde meg saman. «Eg er straks tilbake», sa eg til Gianni, og han drog seg litt opp for å sjå meg betre.

«Kva har skjedd med nasen din?» spurde han. «All den vatten er farleg for deg, ta den ut. Og kvifor har du den tingen på armen? Bli her hos meg.

Han hadde kikka nøye på meg. Men kva hadde han sett. Vatten, klemma. Ikkje eit ord om sminka, om at eg var pen. Små og store menn, ingen av dei veit å verdsette det vakre, dei tenker berre på sine eigne behov. Seinare kom sjølvsagt også han til å kjenne seg tiltrekt av elskarinna til faren. Svært sannsynleg».

Tråd til Napoli

Det finnes flere tråder i denne romanen som kan gjenkjennes i Napoli-kvartetten. Olga, den desperate fortelleren, vokste opp i Napoli. Som sjuåring satt hun under morens sybord og hørte de voksne fortelle om en kvinne, de kalte henne Poverella, som gikk under da hun ble forlatt av mannen. Olga identifiserer seg med Poverella. Leseren kan med en viss rett se likheten med en annen kvinnefigur, Lila og Elenas nabo, hun som gikk til grunne da Ninos far ikke lenger ville vite av henne.

«Svikne dagar» er oversatt av Kristin Sørsdal, til et nynorsk som funkler av liv.

• Flere anmeldelser fra NRK

• «Jeg ser deg av» Clare Mackintosh: «Med sin andre psykologiske thriller leverer Clare Mackintosh et fint, lite stykke samtids-paranoia, om menn som forfølger kvinner.»

• Vi var aldri brødre av Pia Edvardsen: «En stillferdig og vemodig liten roman om hvor vrient det kan være å finne ut av livet etter en barndom.»

• «Av lys er du kommet» av Britt Karin Larsen: «Britt Karin Larsen skriver rørende om et menneskes leting etter egen familie.»