Stille, uten storm

ANMELDELSE: «Vi var aldri brødre» er en stillferdig og vemodig liten roman om hvor vrient det kan være å finne ut av livet etter en barndom. En fin debut.

Pia Edvardsen

– Pia Edvardsen skriver frem fine og tydelige stemninger, enten de oppstår mellom mennesker eller som observert natur på detaljplan. Stemning er kanskje bokens sterkeste side, mener litteraturkritiker Leif Ekle.

Foto: Pernille Blåfjell Walvik
Leif Ekle
Litteraturkritiker

FORFATTER: Pia Edvardsen
TITTEL: Vi var aldri brødre
FORLAG: Aschehoug

En ung kvinne forteller: Et sted i Nord-Norge, på et sykehjem, ligger en farmor og dør. Den unge kvinnens far ber datteren komme. Hun kommer, drar alene. Søsteren hennes kan ikke.

Stedet der farmoren alltid bodde, er barndommens sommerland. Faren er som før. Brysk, irritabel, nesten uvennlig, men også tilstedeværende og tydelig. Faren og den unge kvinnen er uløselig knyttet til hverandre. Den seks år yngre søsteren, hun som fortelleren var nær og passet på gjennom en hel barndom, er blitt fjern. Moren også.

Nesten stillestående

Det hender lite i Pia Edvardsens kortfattede debutroman. I løpet av noen nordnorske sommeruker og drøyt 150 små sider er selve handlingen prosaisk, nesten stillestående.

Fortellingen flyter av sted, tilsynelatende uten dramaturgiske grep eller brekk. Riktignok dør farmor, men det er som det skal. Hun er for lengst ute av dette livet. Først på slutten kommer et knekk. Ikke direkte overraskende, men logisk.

Nøkternt vemod

Avslutningen av den gamles liv blir en åpning til en diffus fortelling om hvordan livet ble som det ble: Tiden før og etter foreldrenes skilsmisse da de to jentene var fem og elleve. Hvordan den eldste aldri helt finner veien til en jenteverden med dukker, det spesielle ganglaget, en bestemt hårdusk. Hun får det ikke til, men kan løpe, kaste, svømme fort og langt under vann. Faren ivrer henne frem, men det blir vanskelig etter at han går. Skildringen er nøktern, vemodet vokser frem av egen kraft.

Det går an å lure underveis, på om fortellingens uklarhet skyldes en bevisst antydende tilnærming eller om forfatteren ikke helt lykkes. Jeg er kommet til det første: fortelleren er selv ikke sikker på hvorfor hun ikke får det til i verden og livet, som sin yngre søster. Hvorfor hun ikke sover. Hvorfor hun på sine vis er annerledes, utenfor.

«Farmor er død, men far greier ikke å snakke om det. Om noe er vanskelig, snakker vi aldri, vi gjør ting. Vi prøver å få tankene til å bli borte, vi prøver bare å være i kroppen. Kanskje hadde han snakka mer om han hadde en sønn, men han fikk bare meg og søstra mi. Det gjorde ikke noe for mora mi, for hun ønska seg bare jenter uansett».

Stemning

«Vi var aldri brødre» nærmer seg store spørsmål på en beskjeden måte. Hva er det som former oss, hvilke hendelser i en barndom følger den voksne. Edvardsen lykkes i hovedsak med å vise en oppmerksom leser skjøre sammenhenger mellom avslitte familiebånd og et hus i nord: «Det går an å være en familie uten å kjenne hverandre, men vi er ingen familie lenger». Det finnes allikevel tilknytning gjennom fortiden og dette sted, farens barndomshjem.

Pia Edvardsen skriver frem fine og tydelige stemninger, enten de oppstår mellom mennesker eller som observert natur på detaljplan. Stemning er kanskje bokens sterkeste side.

Edvardsen skriver et svært bredsporet bokmål, tett opptil et muntlig språk slik det kan høres øst i Oslo og andre steder på Østlandet. Best illustrert ved skrivemåter som «klæra» og «tæra». Jeg har aldri vært glad for at skillet mellom skrift og tale utviskes, men iler til med å slå fast at Pia Edvardsens prosa fungerer godt i denne sammenhengen. Lesingen glir fint, språket finner veien inn til fortellerens tankerekker og bygger denne karakteren vart og langsomt. Uten at hennes ambivalens blir borte.

Jeg har egentlig bare én innvending: Det er og forblir stusslig og irriterende når en skjønnlitterær forfatter ikke skiller mellom da og når og samtidig ikke er konsekvent.

  • Flere anmeldelser fra NRK

Duenes tunnel

Det hender lite i Pia Edvardsens kortfattede debutroman. I løpet av noen nordnorske sommeruker og drøyt 150 små sider er selve handlingen prosaisk, nesten stillestående.

Bevegelsen. Det andre stedet
Camille