- TITTEL: Reformasjonen. Den store historien
- FORFATTERE: Frank Aarebrot og Kjetil Evjen
- FORLAG: Vigmostad & Bjørke
– Man måste hela tiden jämföra, sier 12 år gamle Ingemar i Lasse Hallströms film fra 1985. Ingemars livsmotto kunne også stått som overskrift for Frank Aarebrot og Kjetil Evjens bok «Reformasjonen. Den store historien». Både den avdøde professoren og den over 30 år yngre universitetslektoren henholdsvis var og er tilknyttet Institutt for sammenlignende politikk i Bergen. Navnet er ikke tilfeldig valgt. Å sammenligne er det de driver med der. Når dette fagets store formidler og en av hans elever nå tar for seg reformasjonen, er målsettingen å se hvordan Martin Luthers teser i Wittenberg bidro til å utvikle Europa til et moderne system av stater.
Parallelle tanker i omløp
Noe av muntligheten fra foredragene går naturlig nok tapt i en bok som denne, men de metodiske brillene er de samme som da Aarebrot snakket om 1814 og den andre verdenskrig. Alt henger sammen med alt. Paven i Romas avlatsbrev var kanskje det som utløste det hele, men tankene var også i omløp andre steder på kontinentet. I Sveits kritiserte Ulrich Zwingli helgendyrkelse og tanken om prestenes sølibat. Det ble plukket opp av den franske juristen Jean Calvin, som etablerte seg i Genève. Det nye ideene krysset altså grensene den gang som nå. Det tok bare litt lengre tid.
Det er fascinerende å lese om hvordan Jan Huus, som var gjesteprofessor i Oxford, tok med seg et håndskrift av bibeloversettelsen til engelske John Wylif hjem til Praha. Denne tok han som utgangspunkt da han laget sin egen oversettelse til tsjekkisk, før han ble brent på bålet som kjetter. Hans bibeloversettelse la grunnlaget for det moderne tsjekkiske språket, på samme måte som Luthers bibel, og Christian 3.s bibeloversettelse ble språklige grunnsteiner i moderne tysk og dansk.
Mange barn av Luther
Å fortelle den store historien om reformasjonen betyr å utvide både persongalleri og begivenheter. Det er nærmest forbløffende å se hvordan nesten hvilken som helst historisk hendelse av betydning i vår del av verden de siste fem hundre år har forgreininger tilbake til den hissige munken i Wittenberg. Vi suser over land og kontinenter, vi ser konger, dronninger og store og små religiøse bevegelser komme og gå.
På attenhundretallet konkurrerer kalvinistiske metodister med Karl Marx om oppmerksomheten til britiske gruvearbeidere. I det tjuende århundre setter Slobodan Milosevic i gang sin egen religionskrig, når han går til krig mot muslimske bosniere og kroatiske katolikker. Evjen og Aarebrot gir seg ikke før de, via noen særdeles usympatiske norske nazi-biskoper fører oss frem til revisjonen av grunnloven fra 2012. I den revisjonen ble paragrafen om at vi alle er lutheranere svekket, men ikke fjernet. De fleste av oss er altså barn av Martin Luther, enten vi vil det eller ikke.
Historiens vingeslag
Hva går så tapt når Aarebrot og Evjen dekker fem hundre år i kontrollert ekspressfart?
Det måtte være historiens smak, lukt og farge. Statsvitere er ikke skjønnlitterære forfattere, uten at det her er et voldsomt savn. Det går faktisk an å ta til seg fortiden uten å få den anrettet som roman. Hvis vi skal snakke om spenningskurver i møtet med en bok av denne sorten, så oppstår de som følge av at leseren ser sammenhenger, ikke ved at vi får svaret på hvordan det går med Luther til slutt.
Det er på mange måter en djerv bok Aarebrot og Evjen har skrevet. Det krever litt mot og selvtillit å kaste seg ut i et emne som ingen av dem er eksperter på. Faren for at de virkelige ekspertene på feltet vil plukke boken fra hverandre er absolutt til stede. Samtidig kan det være at nettopp en viss grad av distanse til materien er nødvendig for å snakke til flere enn menigheten.
Med brillene på
Forfatterne kan i alle fall ikke beskyldes for å feie under teppet at det aldri kommer til å bli noen enighet om i hvilken grad Luthers reformasjon var en bra ting for verden eller ikke.
Mot slutten av boken diskuterer Evjen og Aarebrot både fordeler og ulemper ved Martin Luthers religiøse opprør. På plussiden kan vi notere at det å lese bibelen ikke lenger var et privilegium forbeholdt en liten katolsk elite, og at et råttent avlatssystem ble opphevet. På den andre siden mistet vi en universell kristenhet, som knyttet mennesker sammen på tvers av landegrenser. De fleste av oss kunne vært katolikker den dag i dag, og gått jevnlig til messe, slik de gjør det lenger sør i Europa og i Polen. Slik gikk det som kjent ikke.
Tryggheten på egne ferdigheter og evne til å snakke til et bredere publikum opparbeidet Frank Aarebrot gjennom år med fullsatte forelesningsrekker, og i senere år i fruktbart samarbeid med NRK. Med sitt faglige utgangspunkt kunne Aarebrot egentlig snakke om hva som helst, får jeg følelsen av. Det handlet bare om å gjøre et tilstrekkelig grundig forarbeid, og å sette brillene på.
- Les også:
Flere anmeldelser fra NRK:
«Hvem snakker for oss?» av Bushra Ishaq:
«Vestlandet» av Erlend O. Nødtvedt:
«Forbindelsen» av Torgrim Eggen:
