Anmeldelse av «Hvem snakker for oss?» – NRK Kultur og underholdning

Hopp til innhold

TITTEL: Hvem snakker for oss?
FORFATTER: Bushra Ishaq
FORLAG: Cappelen Damm

Bushra Ishaq meldte seg for alvor på i den norske offentligheten i 2009, i diskusjonen om kvinners bruk av religiøse hodeplagg. Ishaq markerte seg som muslim og feminist på én gang, og fikk Fritt Ords pris i 2010. Siden har hun hatt en lang rekke verv og utvalgsplasseringer – innenfor integrerings- og innvandringsfeltet, men også i klimaspørsmål. Nå har hun altså lansert boken «Hvem snakker for oss?» med undertittelen «Muslimer i dagens Norge – hvem er de og hva mener de?»

Eget prosjekt

Den holdningsundersøkelsen blant norske muslimer boken bygger på, er kommet i stand og drevet frem på forfatterens eget initiativ. Det bør i seg selv avtvinge respekt. Arbeidet er finansiert med støtte fra en rekke private stiftelser og institusjoner. For å sikre vitenskapelig troverdighet har prosjektet hatt en referansegruppe med forskere og akademikere fra ulike felt.

Skjønnmaling?

«Hvem snakker for oss?» har allerede vært diskutert i offentligheten noen dager – etter at de viktigste resultatene og konklusjonene ble presentert i Aftenposten ved lanseringen. Denne anmeldelsen går derfor ikke grundig inn i forfatterens konklusjoner eller enkeltresultater. Jeg nøyer meg med å slå fast at Bushra Ishaq har funnet en overveiende positiv holdning til det norske samfunnet blant norske muslimer – det være seg velferdsstaten, ytringsfrihet, likestilling mellom kjønnene, vår evne til å leve noenlunde fredelig side om side. Holdningene til vold og terror med begrunnelse i islam er nesten entydig negative. For leseren er funnene åpenbart gledelige og forfatterens håp om at boken skal føre frem til en mer balansert og kunnskapsbasert debatt bør være berettiget. At boken også har noen problematiske sider, der en mulig tendens til skjønnmaling er ett element, kommer jeg tilbake til.

Kampskrift

Bushra Ishaq påpeker at det fra før stort sett bare finnes kvalitative, intervjubaserte undersøkelser av norske muslimers holdninger. Slik forskning omfatter nødvendigvis et mindre antall personer. Ishaq ville gjennomføre en større spørreskjemaundersøkelse til et stort antall mennesker. Det har hun også gjort. Av 10 000 utsendte skjemaer, på norsk og engelsk, til norske muslimer med bakgrunn fra åtte ulike muslimske land, har hun fått svar fra knapt tusen personer.

Jeg kalte boken et kampskrift for saklighet og toleranse i innledningen. Dette er kanskje bokens sterkeste side. Det hever interessen betydelig å lese det engasjementet Ishaq legger for dagen – både for sin sak og sin rett til selv å definere sin tro. Noen må snakke for den «tause majoriteten» av muslimer som ofte føler seg uglesett og utdefinert, påpeker hun. Det er lett å gi henne rett i det, boken setter ord på hvor kritisk opplevelsen av stempling og generalisering kan være – og begrunner dens urettferdighet konkret og med sinne.

De best integrerte svarer?

Lesingen av «Hvem snakker for oss» avslører imidlertid også, som antydet, noen mer problematiske sider. Det har allerede vært ment en del om hvor representativ undersøkelsen kan være – med en forholdsvis lav svarprosent, for eksempel. Jeg synes forfatteren gjør godt rede for det mulige problemet i boken. For min del knytter det seg større undring til at spørreskjemaet kun ble sendt ut med norsk og engelsk tekst. Jeg ville tro det medfører at bare de best integrerte og språksikre vil eller har mulighet for å svare. Ishaq er selv inne på at hun kan ha fått flest svar fra de mest religiøse. Det er noe som i så fall styrker konklusjonene om at islamsk identitet ikke står i veien for positive holdning til såkalt norske verdier – ut fra tanken om at de mest religiøse antas å være mest skeptiske til et vestlig levesett.

Teologi som sannhetsargument

For en sekularisert leser som undertegnede er noen av forfatterens argumentasjonsrekker vanskelige å følge. Ikke fordi det er vanskelig å forstå hva teksten sier, men fordi jeg har tungt for å akseptere mange hundre år gamle utsagn fra islamske teologer som saklige argumenter. Ved slike korsveier oppstår premisser jeg ikke klarer å følge. Jeg faller av, kan ikke ta stilling.

Et siste element det er nødvendig å trekke frem, er forfatterens omtale av majoritetssamfunnet og dets syn på muslimer. Omtalen er til dels, og paradoksalt nok, så generell at det kan være vanskelig for en noenlunde oppegående samfunnsinteressert å kjenne seg helt igjen. Visst finnes mange negative, til dels fryktelige holdninger der ute, men mange av dem har få stemmer bak seg, om enn høylytte. Svært mange i offentligheten tar daglig til orde mot generalisering og stigmatisering. Jeg gjetter at flere enn undertegnede helst vil slippe å bli tillagt synspunkter man ikke har – i og for seg på linje med den alminnelige muslim. Mitt poeng er at den offentlige diskusjonen av og om muslimsk innflytelse og identitet trolig er mer nyansert enn det Ishaq lar oss få inntrykk av.

Nyansene?

Bushra Ishaq er åpenbart svært fornøyd med de overveiende positive resultatene undersøkelsen har resultert i. For leseren oppstår behovet for å nyansere det virkelighetsbildet som presenteres, når forfatteren litt lettvint hopper over mulige motforestillinger og undersøkelsen til dels har styrt unna noen betente tema – holdninger til homofili, for eksempel.

Samfunn og religion

Forfatteren går sterkt inn i en diskusjon der det vestlige og norske skillet mellom stat og religion blir problematisert. Ishaq ønsker muslimers rett til å finne sitt eget ståsted på egne premisser, der religionen står sentralt. Det åpner for en debatt som, hvis den holdes på vettugt nivå, kan bli fruktbar.

«Hvem snakker for oss?» minner om at det er frykten som styrer engstelsen for islam. Frykten er også terrorismens mål, der den utføres av mennesker som tar seg brutalt til rette i det religiøse landskapet. Bushra Ishaqs bok kan et stykke på vei bidra til å dempe denne frykten.