- TITTEL: Neverwhere. London Under
- FORFATTER: Neil Gaiman (illustratør Chris Riddell, oversetter Ina Vassbotn Steinman)
- FORLAG: Vigmostad & Bjørke
Det beste ved den nye boken «Neverwhere. London Under» er illustrasjonene til Chris Riddell. De sniker seg frem i kanten av boksidene, noen ganger får vi et halvt ansikt nederst på siden, andre ganger sammenklemt langs margen. På én side kommer faktisk teksten midt inne i omrisset av et hissig, gapende mannshode.
Disse kant-illustrasjonene alternerer med store oppslag med portretter av leiemordere, engler, beist, munker og ikke minst Richard Mayhew, vår helt.
Over- og underverden
Chris Riddell gjør Gaimans gamle fortelling frisk og ny.
Her er plottet:
To leiemordere er på jakt etter ungjenta Door etter å ha utslettet hele familien hennes. Door lever i en mørk og magisk verden under London, og i sin flukt fra forfølgerne åpner hun en ukjent dør (ja, navnet hennes er ikke tilfeldig) opp til det London vi alle kjenner. Blodig og forslått blir hun reddet av den unge Richard, som jobber i Londons finanskvarter. Han er forlovet med vakre Jessica, men ofrer forlovelsen når Jessica krever at han dropper redningsplanene for å bli med henne til en viktig middag.
Her begynner Richards mareritt. Eller eventyr. For han blir dratt inn i en ukjent verden med en vrimmel av fargerike skikkelser under jorden. Dette er folk som har «falt gjennom sprekkene», de lever i undergrunnen, usynlige for alle over bakken.
Richard, som blir en novise i det usynlige livet, får – tenkte vi det ikke – likevel rollen som helt. Men det skal Gaiman ha, noen supermann blir han aldri.
Voldelig dramatikk
Herfra går det i byks og kast. Hvorfor er noen på jakt etter Door? Hvem er de onde skurkenes hemmelige oppdragsgiver? Og blir vi egentlig overrasket når forræderen viser seg å være den vi stolte mest på?
«Neverwhere» ble opprinnelig skrevet som manus til en TV-serie for BBC for 20 år siden. Under arbeidet med serien, skriver Gaiman i forordet, ble så mange ideer og scener kuttet at han bestemte seg for å skrive en roman der alt kunne få plass.
Boken som nå foreligger, er en omskriving av den originale engelske romanen, som kom i 1996 og den påfølgende, litt omarbeidede amerikanske utgaven.
Mangler dybde
Det er tydelig at boken bygger på en TV-serie. Skikkelsene er typete: utseendet er tydelig og detaljert beskrevet, mens skildringer av tanker, følelser eller indre egenskaper er nærmest fraværende (bortsett fra hos Richard).
Her er det handling og ikke refleksjon som gjelder. Det er til tider forrykkende, ikke så lite forvirrende, og historien forblir på underholdningsplanet. Jeg savner ettertanken, erkjennelsen, svevet som en god fantasy kan by på.
Jada, Gaiman skaper et speil av vår egen verden med de usynlige fillefransene fra underverdenen. Og jada, det lønner seg å ha hjertelag, skal man få igjen en vennetjeneste. Men utover slike åpenbare grep, finner jeg ikke mye mat for tanken.
Driftig forteller
Små referanser sender Gaiman, både til Shakespeare og Dickens, to gamle mestere han nok har rappet noen ideer fra. For øvrig bruker Gaiman også mytologisk stoff, noe som er svært mye tydeligere i de senere bøkene hans. Disse koblingene kunne vært bedre utnyttet.
Kanskje oppnår Gaiman det han er på jakt etter. Å underholde. Så får heller dybden være. Men hvorfor han må skrive en gammel bok om igjen, begriper jeg ikke. Med så mye fantasi som den mannen besitter og med et sånt tempo han produserer eventyr i tegneserier, barnebøker, fantasy og filmer! Hvis det da ikke er fordi har er i gang med en oppfølger. Her ligger jo noen løse tråder – og da kan det vel være lurt å holde publikum varmt.
- Flere anmeldelser av ungdomsbøker:
- Les også:
