Friske avstøpninger av gammelt gull

FORFATTER: Jon Fosse

TITTEL: «Edda»

FORLAG: Skald

–––––––––––––––––––––––

FORFATTER: Neil Gaiman

TITTEL: «Norse Mythology»

FORLAG: W.W. Norton & Company

Det er mange som ønsker å lage gode fortellinger av det mytologiske stoffet som finnes overlevert til oss i den eldre og den yngre Edda. De som prøver vil på et eller annet tidspunkt ende opp med den erkjennelsen, som den britiske fantasyforfatteren Neil Gaiman kommer til innledningsvis i sin bok «Norse Mythology»:

Vi har mistet så mye.

​En komplisert type

I overleveringene fra Snorre Sturlason og biskopen Brynjòlfur Sveinsson finnes det nok om Odin, Tor og Loke til at en dikterisk fantasi kan legge mer kjøtt til beinet. Men knapt noen ting om gudinnen for visdom Sjofn, eller gudinnen for legekunst, Eir.

Gaiman har valgt å begynne med å skildre tre av hovedpersonene i dette dramaet. Tor med hammeren er litt enkel, impulsdrevet og hissig. Halvtrollet Loke er en komplisert type. Odin er full av den litt introverte tenksomheten som preger en som har sett litt for mye både i fortid og fremtid.

Sjarmerende dverger

Neil Gaiman revolusjonerer ikke Edda-stoffet med sin underholdende gjenfortelling om gudene fra alle tings begynnelse til Ragnarok setter inn. Men også bifigurene trer tydelig frem i hans fortelling. Frøya er full av integritet, og disponert for kjølig hat når hun blir lovet bort til trollene av de litt for impulsive mennene i Åsgård. Gudene fremstår som herlig vinglete, når de diskuterer tilbud fra forbipasserende troll frem og tilbake, inntil de oftest lar seg lokke utpå av et eller annet opplegg av Loke.

Til og med dvergene som sitter og smir frem alt fra magiske hammere til praktiske skip har en slags tverr sjarm over seg.

I slekt med Bringsværd

Gaimans gjenfortelling har mange fellestrekk med den absolutt strålende bokserien «Norrøne guder» av Tor Åge Bringsværd. Den opprinnelige utgaven hadde tittelen «Vår gamle gudelære», og utkom i 12 bind fra 1985 til 1995. Hvert bind var raust illustrert av en norsk samtidskunstner, og må sies å være en liten milepæl i norsk forlagshistorie.

Denne versjonen, som jeg håper forlaget trykker opp igjen i sin opprinnelige form, er det ubestridte valget for alle foreldre, som ønsker å lese mytene for sine barn. Gaiman vil, med sin gatesmarte stil, trolig slå an hos litt eldre ungdommer. En norsk oversettelse er planlagt utgitt neste år.

Dramatisert på Det Norske Teatret

Der Gaiman og Bringsværd er kjøttfulle og prosaiske sin fortelling, så velger Jon Fosse å skjære inn mot beinet i sin «sceniske versjon». Personligheten til de enkelte involverte kommer frem i dialogene. Odin er suveren og spørrende i replikker som denne:

Fosse forteller Edda som et kammerspill for et knippe instrumenter, der de enkelte stemmene får kommentere og spørre i en flyt som minner om en vanlig samtale. Den ene fortellingen avløser sømløst den andre. Det hele er gjort med så mye fintfølelse at den utmerket godt kunne egnet seg uten store kutt på teaterscenen.

Men kuttet er han blitt. De av oss som har sett amerikanske Robert Wilsons dramatisering på Det Norske Teatret kan konstatere at regissøren fra Texas har gått løs med hammer og spett på Fosses tekst og ikke gitt seg før tekstbrokkene svirrer temmelig avstumpet rundt i salen. I så måte kan vi kanskje si at Wilson har tatt eddadiktningen tilbake til utgangspunktet. Ved denne formen for gjenfortelling vinner Wilson noe, og taper noe annet.

Friske avstøpninger

At Jon Fosses lyriske tekstteater ikke passer inn i Robert Wilsons (storslåtte) visuelle teaterspråk, må vi akseptere. Inntil en regissør som står i en litt annen tradisjon tar tak i stoffet, kan vi jo lese boken. Både inne i oss, og høyt for andre.

Gleden ved eddastoffet ligger, som Neil Gaiman skriver, nettopp i å gjenfortelle historiene videre til barn, elever og besteforeldre. Både «Norse Mythology», og Jon Fosses «Edda» egner seg utmerket som utgangspunkt til dette. Ingen av disse versjonene konkurrerer med oversettelsene til Knut Ødegårds versjon (2013), eller Ivar Morten-Egnunds versjon (1928), for å nevne to. De er mer som nye, friske avstøpninger av et flytende gull, som har strømmet gjennom århundrene.

• Flere anmeldelser fra NRK

«Ære være mine døtre. En fars fortelling om å drepe sitt eget barn»: « «Ære være mine døtre» er brutal, men innsiktsfull lesning om æresdrap i Jordan. »

«Harehjerte» av Ingrid Melfald Hafredal: « Ingrid Melfald Hafredals «Harehjerte», er så innsiktsfull og reflektert at den kunne vært en dokumentar. »

«Sju gode år» av Etgar Keret: « Israelske Etgar Kerets nye samling med historier hviler på et interessant premiss: Det er bare overfor vilt fremmede vi kan være oppriktige. »