NRK Meny
Anmeldelse

Viser vei i en ukjent verden

Marte Spurklands rapport fra et skoleunivers treffer midt i planeten.

Marte Spurkland

I Marte Spurklands brageprisnominerte «Klassen», møter vi syv ungdommer som går i en avgangsklasse på en videregående skole på Østlandet.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

  • TITTEL: Klassen. Fortellinger fra et skoleår
  • FORFATTER: Marte Spurkland
  • FORLAG: Cappelen Damm

«Med bakgrunn i mange og lange samtaler leverer hun en bok, som sier mer enn hundre forskningsrapporter om hvordan det er å være ung i Norge i dag», står det å lese bak på boken til TV 2-journalist Marte Spurkland.

Det er en pussig påstand, for denne typen dybdeintervjuer med et lite utvalg nøkkelpersoner ligner da mye på det som kalles kvalitativ forskning? Regissør Julie Andem jobbet også med dybdeintervjuer for å oppnå maksimalt med kunstnerisk presisjon i tv-serien SKAM.

I «Klassen. Fortellinger fra et skoleår» møter vi syv ungdommer, som går i en avgangsklasse på en videregående skole på Østlandet. Hvilken skole det er får vi ikke vite, og både lærer og elevers navn er byttet ut.

Generasjonen over kommer ikke til orde. Foreldre, familie, og kultur spøker allikevel i bakgrunnen som en slags fotlenke av forventninger som ungdommene forsøker å frigjøre seg fra.

Flue på veggen

Klassen

Spurkland har valgt en krevende form, skriver litteraturkritiker Knut Hoem.

Men i hovedsak møter vi de syv utvalgte på skoleplaneten. Dette er en verden vi utenforstående foreldre bare får se i små glimt. Den norske skolen dyrker et stammespråk som stadig blir skiftet ut. Spurkland bruker få fotnoter, men når de kommer, er det gjerne for å forklare oss andre idioter hva betegnelser som Vg2, og VG3 er.

Spurkland er ikke selv til stede som intervjuer i boken, men gjenforteller det hun har fått høre i intervjuer, og bruker en del direkte sitater og meldinger, som gir teksten liv og autentisitet. Det at hun er flue på veggen, betyr ikke at hun ikke har et eget blikk på det som skjer. Det er vel ofte det som skiller den interessante journalistikken fra den middelmådige. Den middelmådige journalisten nøyer seg med å være mikrofonstativ og medium. Den gode journalisten vet at hun må møte verden med et eget selvstendig blikk på det som skjer.

Perverse knuteregler

Hva er det så Marte Spurkland lar oss få se i «Klassen»? Vi ser ungdommer med nok av tyngde i livet sitt. Tre av dem med såkalt innvandrerbakgrunn. To av dem blir grovt voldtatt i løpet av skoleåret. Vi får håpe dette ikke er representativt for avgangsklasser i dette landet.

Den særnorske «russetiden» med alle dens perverse knuteregler og rullelengsler fremstår som akkurat så over alle støvleskaft og ute av kontroll som jeg har hatt inntrykk av. Den nye fraværsregelen hever terskelen for å droppe å komme på skolen, men løser ikke flokene som er årsaken til at elevene vil holde seg hjemme.

Pratsomt norskfag

Kontaktlærer Anette er norsklærer. Faget hun underviser i er fullt av alt det norskfaget har vært fullt av de siste ti årene. Retoriske analyser av reklametekster, pedagogisk fagspråk, som elevene av en eller annen grunn skal beherske, og, ikke minst, en veldig stor mengde snakk. Å ha det i kjeften, som vi sa i Bergen da jeg vokste opp, er i mye større grad blitt en dyd i skolen enn tidligere. Fagene virker nå som de er teppebelagt med så mye mål og vurdering at lærerens rolle i stor grad blir å se til at elevene kommer noenlunde stående ut på andre siden. Hva mener Spurkland om denne utviklingen? Hva mener Anette? Om den finnes en kritikk mot utviklingen i norsk skole generelt og norskfaget spesielt blir den mer antydet enn uttalt.

Høytlesning

Lærer Anette er elsket av elevene sine. Hun har en grenseløs omsorg for hver og en av dem, og skjønner hvor viktig hun er som døråpner til litteraturens verden. Hun leser HC Andersens «Piken med fyrstikkene» for dem til jul. Hun slukker lyset og leser Sigbjørns Obstfelders «Jeg ser», og hun leser jammen av meg en moderne schläger som Kyrre Andreassen for dem også.

Hun har forstått at høytlesning ikke er noe man skal slutte med selv om man har fått store hann- og hunndyr i klassen. Hun forstår seg på fortellingens kraft, og at barn og ungdom ikke skal høres ut som funksjonærer når de har fullført videregående. Når rektor roser henne for å «jobbe med relasjoner» kontrer Anette med at det er «utrolig hva man kan oppnå med kjærlighet.»

Mange hovedpersoner

Spurkland har valgt en krevende form. Alle som har forsøkt å skrive såkalte kollektivromaner med flere hovedpersoner vet at det kan være vanskelig for leseren å forholde seg til veldig mange på en gang.

Når det allikevel lykkes så bra som det gjør her, handler dette om at boken egentlig har en hovedperson.

Læreren Anette gjør ikke bare underverker i livet til de syv elevene, men er også omdreiningspunktet i fortellingen. Det er ikke bare skolen som er et eget univers. Det er også hver enkelt elev og lærer, som befolker den. Debatten av skolen blir ofte ført av mennesker som er langt unna klasserommet. I denne boken er det, til en forandring, skolens egentlige hovedpersoner som har ordet.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
"Mor om natten" omslag

«Mor om natten» av Niels Fredrik Dahl: «Mor om natten» kan meget vel være Niels Fredrik Dahls sterkeste roman til nå.

Nord, av Merethe Lindstrøm

«Nord» av Merethe Lindstrøm: Lågmælt og skremmande roman om kva som skjer med folk når krigen er over og freden kjem brølande.

Det internasjonale gjennombruddet omslag

«Det internasjonale gjennombruddet» av Terje Tvedt: En del av stoffet i Terje Tvedts nye bok er nok kjent fra før. Det forhindrer ikke at «Det internasjonale gjennombruddet» kan være kontroversiell og by på nye innfallsvinkler til forslitte debatter.