Hopp til innhold
Anmeldelse

Kunsten å overleve freden

Lågmælt og skremmande roman om kva som skjer med folk når krigen er over og freden kjem brølande.

Merethe Lindstrøm

Merethe Lindstrøm utforskar kva som skjer med vanlege menneske under ekstreme forhold i romanen «Nord».

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

  • TITTEL: Nord
  • FORFATTAR: Merethe Lindstrøm
  • FORLAG: Oktober

«Man blir vant til et annet navn» forklarer den unge, men livsrøynde hovudpersonen i romanen «Nord». Han går under namnet «sønnen». Av og til kallar han seg «Jol» etter landsbyoriginalen i landsbyen der han vaks opp. Den unge kvinna som tok seg av han då han var døden nær, insisterte på at han heitte Martin og var mannen hennar som omsider var komen heim frå krigen.

Inn i det flytande

Nord, av Merethe Lindstrøm

I «Nord» tek Merethe Lindstrøm oss inn i ei verd der alt flyt: namn, identitetar, kjønn, språk, tilknyting til landskap og til menneske.

Der Lindstrøms førre roman, «Fra vinterarkivene» (2015), vart sagt å vere djupt personleg og tett på eige liv, tek «Nord» oss inn i ei verd der alt flyt: namn, identitetar, kjønn, språk, tilknyting til landskap og til menneske. Vi er i ei etterkrigstid i Europa, kanskje etter 2. verdskrigen eller noko som liknar. Forfattaren har valt å utforske kva som skjer med vanlege menneske under ekstreme forhold, heller enn å studere ein spesifikk, historisk krig der definerte statar eller grupper slåst mot kvarandre av definerte grunnar. Slik er ho på linje med mange av samtidskollegaene sine: Det er ikkje tida for krigsheltar, store bragder og nødvendige krigar i litteraturen.

Når ordet «heim» misser meining

Vår mann «sønnen» har vore i fangeleir, han har gått på uendeleg lange marsjar med andre forhutla eksistensar, det har vore dårleg med mat, skoa var elendige og vaktene brutale. No er han på vandring heimover, som han meiner er mot nord. Der finst hus og heim og familie og kanskje til og med eit namn som er hans. Når han får følgje av «gutten» på vandringa, går mykje i ball. «Gutten» har slutta å tru at det finst ein stad som er «heime» og blir hovudmistenkt då kompasset til «sønnen» plutseleg er borte.

Meir enn å studere krig og fred handlar denne romanen om korleis fiendebilde blir til, om å skilje ut dei som er annleis, om kor krevjande det er å oppføre seg sivilisert mot folk ein ikkje kjenner og som gjerne er i sørgjeleg forfatning. «Sønnen», som har svært utståande skulderblad, kjende på det allereie i fredstid: Då han vart plassert i ei gruppe saman med andre som hadde synlege handikap på skulen, vart det avstikkande ved kvar og ein tydelegare og meir påfallande for alle, og dei hausta kollektiv hån.

Originalt om utanforskap og stereotypiar

I neste runde handlar det om den aggresjonen slike grupper som ikkje er «oss» kan vekkje.

I den tida då vår mann heitte «Martin» og budde i landsbyen med det retningsville namnet «Welcherweg», lappa ei eldre dame plutseleg til han i ansiktet midt på open gate, mens barnebarnet stod ved sida av:

Hun hadde en kåpe med blå, stjerneformede knapper, det husker jeg. Og i ansiktet hennes kunne jeg se slaget som traff meg, barnet som åpnet munnen av forskrekkelse.

Merethe Lindstrøm / Nord

Denne indirekte måten å gå inn i eit viktig, men ja, forterpa tema på, er smått genial. Sjokket blir formidla gjennom blikket til ein tredjeperson. Og så skrur Lindstrøm det ein gong til. Slaga opphøyrer nemleg ikkje, bestemora slår igjen og igjen:

For hvert slag, hver bevegelse nå merket jeg det først i jentungens ansikt, så det forandre seg på nytt og på nytt til det ikke var noen overraskelse der lenger.

Merethe Lindstrøm / Nord

Barnebarnet tilpassar seg og blir ikkje forskrekka lenger når bestemor har halde på ei stund. Gjennom skildringa av dei namnlause og heimlause eksistensane som subbar gjennom eit diffust etterkrigs-Europa viser Lindstrøm fram eit krystallklart og uhyggeleg bilde av kva som står på spel.

«Nord» er ein liten roman som går inn i eit velkjend landskap og får oss til å sjå det med nye auge. Det er slikt romanar er til for.

  • Fleire meldingar frå NRK:
Det internasjonale gjennombruddet omslag

«Det internasjonale gjennombruddet» av Terje Tvedt: En del av stoffet i Terje Tvedts nye bok er nok kjent fra før. Det forhindrer ikke at «Det internasjonale gjennombruddet» kan være kontroversiell og by på nye innfallsvinkler til forslitte debatter.

reformasjonen, aarebrot

«Reformasjonen» av Frank Aarebrot og Kjetil Evjen: I sin siste bok ser Frank Aarebrot på reformasjonen med statsvitenskapelige briller og deler ut biroller til blant andre Marx og Milosevic. Det tar litt mer enn 500 minutter, men er verdt strevet.

Rimbereid, Lenis plassar

«Lenis plassar» av Øyvind Rimbereid: Øyvind Rimbereid har skapt sin helt egen lyrikkgenre. I det nye langdiktet «Lenis plassar» alternerer ulike stemmer i en svevende dialog der leseren strekkes mellom virkelighet og drøm, fortid og nåtid, håp og undergang.

Kulturstrøm

  • Forfatter Henning Hagerup (66) er død

    Forfatter Henning Hagerup er død som 66 år gammel. Det opplyser Kolon forlag i en pressemelding.

    – Henning var en av Norges fremste essayister, kritikere og oversettere, og han var min venn, rådgiver og mentor i nærmere 30 år, skriver forlegger i Kolon, Bjørn Aagenæs i pressemeldingen.

    – Henning hadde mye ugjort, og vi hadde en hel del planer om fremtidige utgivelser, skriver han videre.

    Han var barnebarn av forfatter Inger Hagerup.

    Henning Hagerup
    Foto: Ingrid Pop / KOLON FORLAG
  • TMZ: Limp Bizkit-bassist Sam Rivers er død

    Limp Bizkit-bassisten Sam Rivers er død, skriver TMZ.

    Han ble 48 år. TMZ viser til en post på bandets offisielle Instagram-konto.

    – I dag mistet vi vår bror. Vår bandkamerat. Vårt hjerte, skriver bandet.

    Det amerikanske bandet ble i september presentert som et av de store på festivalen Tons of Rock i 2026 i Oslo. De har aldri spilt i Norge før.

    Rivers var med å starte bandet, kjent for «Break Stuff», «Rollin’» og «Nookie» på 90-tallet, men forlot det i 2015. Årsaken var en leversykdom forårsaket av mye alkohol. Etter en levertransplantasjon kom han tilbake tre år etterpå.

    Dødsårsaken er ikke kjent.

    en mann som spiller gitar foran en folkemengde
    Foto: Yalonda M. James / AP / NTB
  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images