- FORFATTER: Ida Hegazi Høyer
- TITTEL: Historier om trøst
- FORLAG: Tiden Norsk Forlag
Det mangler ikke på sex-skildringer i Ida Hegazi Høyers nye bok. I tre lange noveller skriver hun frem møter mellom to fremmede, der veien fra et nikk på en bar til overskridende seksuelle erfaringer er kort. I hver historie møter vi en voksen kvinne fra Nord-Europa. Kvinnene (som altså ikke er den samme) befinner seg i en storby i et annet land, det kan være Lisboa, Berlin eller Brussel, de er på jobbreise eller studieopphold, de er ensomme, og de går kjapt til sengs med en vilt fremmed. Slik åpner den første fortellingen:
Uforpliktende sex
Det er tre frie kvinner Hegazi Høyer skildrer. Kyniske i kjærlighetslivet, kunne man si, de er klar over at forhold kan avsluttes og avløses, de fristes av en kort forbindelse, fysisk kontakt uten baktanke om at det skal bli noe mer.
Men kan man vite hvordan møtet med et nytt menneske vil utvikle seg? Når man er ensom og trenger nærhet, trenger trøst? Og kanskje trenger den andre trøst i minst like stor grad?
Arne Lygre stiller noen av de samme spørsmålene i teaterstykket «La deg være», som akkurat nå spilles på Nationaltheatret. Også der får tilfeldige møter konsekvenser, også der fylles scenen av mennesker som har mistet illusjonen om kjærligheten med stor K.
Tre historier, én lengsel
Hos Hegazi Høyer gjentar scener seg, fra historie til historie, det være seg i beskrivelsen av forventninger, usikkerhet, seksuell nytelse, ansvarsfraskrivelse. Slik henger de sammen, de ulike fortellingene. De undersøker hvordan intimitet oppstår, hvordan grensen mellom greit og ugreit ikke alltid er like tydelig og hvordan fortrolighet og avhengighet ganske uventet kan vokse frem. Det som så vidt tematiseres i de to første historiene, at en fremmed også kan være en fiende, får en uhyggelig omdreining i den siste historien.
«Historier om trøst» utforsker risikoen ved å åpne seg for et annet menneske. Det innebærer også en risiko å ta et annet menneske med dennes bagasje av traumer, emosjoner eller rutiner inn over seg. Flyktningkatastrofen er rammen i én av historiene, radikalisering og terror i en annen.
Ida Hegazi Høyer knytter også den fysiske intimiteten til spørsmål om kjønn og makt.
Kantete språk
Også språklig rykker Hegazi Høyer leseren ut av komfortsonen. Det gjør hun ved rytmiske og manende gjentakelser av adjektiver eller synonymer, eller hun bruker ordene på nye og ikke alltid grammatikalsk korrekte måter. Skurret som oppstår gjør lesingen mer akutt og sårbar, tenker jeg.
Det kan lyde slik: Hun regner med det, slik de fleste kvinner har det med å anta, anslå, fastslå..., eller slik: Og de står sånn i entreen, fomlende funklende klengende... Slik: som om hun forminsker seg, forsvinner seg, så liten er hun.... Eller slik: folk som vårer i gatene.
Røsker i bevisstheten
Skurr i språket underbygger også følelsen av en slags skurr i vår tid, i et samfunn der noen av oss har all mulig frihet – og kanskje nettopp savner forpliktelser og ansvar andre igjen har altfor mye av.
Som papirfly-brettede brevduer seiler de tre fortellingene på bokomslaget. Det styrker opplevelsen av at et svev er mulig, for den som tør åpne opp i en verden som stadig oftere knuges av frykten for det fremmede.
- Les:
- Les:
Flere anmeldelser fra NRK
- «Blekk og Blod» av Walid al-Kubaisi: «Leseren vil finne diskusjoner av – og motforestillinger mot – religiøse og kulturelle praksiser i araberverden. Under kritikken fornemmer man likevel en sterk kjærligheten til menneskene i dette området av verden.»
- Anmeldelse av tre litterære julehefter: «For min del vil jeg gjerne ha alle disse tre påkostede og gjennomarbeidede juleheftene liggende fremme i romjula.»
«Vær snill med dyrene» av Monica Isakstuen: «Et fuck you til det terapeutiske fagspråket.»