Hvordan dele et barn i to?

ANMELDELSE: Man kan jo begynne med å si fuck you til det terapeutiske fagspråket.

Monica Isakstuen

Monica Isakstuen fikk Brageprisen for «Vær snill med dyrene».

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

FORFATTER: Monica Isakstuen
TITTEL: «Vær snill med dyrene»
FORLAG: Tiden Norsk Forlag

Da Pia, den lille dachshunden til foreldrene mine, nylig fikk fem valper, lurte vi alle på hvem faren var. Svaret lå i de hvite flekkene; naboens beagle måtte være den skyldige.

Likevel hadde spørsmålet om omsorgsrollen et enkelt svar: valpene tilhørte kroppen som hadde født dem.

Føler seg ikke som en moderne kvinne

Vær snill med dyrene

Når Karen forlater mannen sin, må tre år gamle Anna deles. Men hvordan deler man egentlig et barn?

For oss mennesker (hei, folkens!) er barnefordeling mer komplisert, noe som kommer til uttrykk i Monica Isakstuens roman «Vær snill med dyrene». Jeg-personen Karen forlater mannen sin, og tre år gamle Anna må dermed deles.

Men, hvordan deler man egentlig et barn?

Karen gjør det som er forventet, hun signerer «den i ørska framforhandlede samværsavtalen». Samtidig kjenner hun på motstridende følelser.

Fingrene mine forrådte meg, signerte alt de ble bedt om å signere, lot som om de tilhørte en moderne kvinne.

Vær snill med dyrene

Dette perspektivet, kvinnen som prøver å være en moderne kvinne samtidig som alt i henne gjør opprør, kan nesten føles dristig i 2016. Men det er nok kritikken mot terapeutisk fagspråk som pirrer meg mest ved denne romanen.

Et fuck you til det terapeutiske fagspråket

Boken byr på praktisk informasjon – eller kanskje en liten advarsel – til de som enda ikke har vært på et familievernkontor. Der jobber fagfolk som vet akkurat når og hvordan en familie bør gå i oppløsning, sier Karen.

I møte med disse opplever hun at ordforrådet utvides, eller innskrenkes, alt etter hvordan man ser på det. Fagfolkene bruker ord som gjennomgående er skrevet i kursiv; tilknytningsproblematikk, delt bosted, optimale utviklingsmuligheter og alderstilpasset kontaktflate.

Og det tar ikke lang tid før Karen selv begynner å bruke «det unaturlige språket». Det okkuperer munnhulen hennes, forklarer hun, før hun legger til at hun en gang, når alt dette er ferdig, skal slå opp ordene for å se hva de egentlig betyr.

Dét kan ikke leses som annet enn et aldri så lite fuck you til det terapeutiske fagspråket, som kanskje ikke er så opplysende og beskrivende når alt kommer til alt.

Snakk naturlig – med normale ord – også om de vanskelige tingene, synes å være et av Isakstuens budskap.

Fantasifulle tekster om dyr

Dyrenes omsorgsevne får stor plass i Isakstuens roman. Tidlig i boken forteller Karen til en venninne at hun søker redning i litteraturen, at hun blant annet leser om dyr for å trøste seg selv.

Meitemark som deles i to, spreller videre. Av den grunn kan man forledes til å tro at begge delene vil overleve. Men i virkeligheten er det slik: En halv meitemark spreller så lenge det er næring i den.

Vær snill med dyrene

Men når jeg leser om rotteunger som spiser opp moren sin etter et forsøk med delt bosted, og senere om kjempekengurubarn som gjennom et titalls generasjoner har utviklet en elastisk lomme på ryggen, med plass til morens kropp, skjønner jeg at flere av dyretekstene er ren fantasi.

Det blir vanskelig å forholde seg til, ettersom det er så avklart at Karen oppsøker denne kunnskapen for å trøste seg selv. Uten den etableringen, hadde jeg i mye større grad godtatt Karens fantasier.

En god bok, men ikke den beste i 2016

«Vær snill med dyrene» er utformet som det man gjerne kaller en punktroman, altså episodiske korttekster i kronologisk rekkefølge. De korteste tekstene er på en linje. De lengste er på rett over en side.

Det er et effektivt grep av en forfatter med et så poetisk språk som Isakstuen. Hun trenger ikke mange ord for å beskrive hvordan Karen har det som alenemor.

Annenhver uke er rommet hennes et hull i huset.

Vær snill med dyrene

Bragepris-juryen mener at «Vær snill med dyrene» er det beste skjønnlitterære verket som er utgitt i 2016. Det er en litt for stor anerkjennelse, etter min mening, men veldig langt unna toppen er boken ikke. Jeg gleder meg til å følge dette forfatterskapet videre.

Bokomslag gult

«Fjällräven gul» av Tiril Broch Aakre: «Romanen oppleves både som viktig og velkomponert. For meg ble den likevel for tettpakket.»

Bokomslag, stuping Eg er eg er eg er

«Eg er eg er eg er» av Ruth Lillegraven: «Å være i verden med hele seg, på en måte som nesten ikke kan oppleves sterkere enn når man er barn. Den følelsen klarer Ruth Lillegraven å formidle i sin nye diktsamling.»

Sjakken eller livet

«Sjakken eller livet» av Atle Grønn: «I sin utmerkete sjakkbok «Sjakken eller livet» fremhever Atle Grønn det menneskelige elementet i spillet.»