NRK Meny

Vi har lest juleheftene – her er dommen

Det litterære juleheftet er gjenopplivet. Men hvilket bør du lese i år?

Julehefter

O JUL MED DIN LESEGLEDE: –De litterære juleheftene er kommet for å bli, mener litteraturkritiker Ola Hegdal.

Litteraturkritiker

Tradisjoner skal vare. Men de kan også finne på å dø ut – for så på magisk vis å gjenoppstå. I fjor var det noen lyse hoder som kom på tanken om å gjenopplive tradisjonen med det litterære juleheftet, en samling av illustrasjoner og korte tekster med juletema.

De lyse hodene på Samlaget slo seg sammen med Egmont, et forlag med lang erfaring med julehefter for tegneserier, og suksessen var et faktum. «Juleroser» solgte i fjor i 40 000 eksemplarer, noe i nærheten av en sensasjon.

I år har flere kastet seg på trenden, eller tradisjonen, alt etter som en ser det. 2016-utgaven av «Juleroser», også denne gang redigert av Herborg Kråkevik, får i år konkurranse fra andre litterære julemagasiner, sydd over samme lest.

Juleroser

VERDSLIG JUL: «Juleroser», som best mestrer balansegangen mellom nostalgi og modernitet.

  • TITTEL: Juleroser
  • FORFATTERE: Anne B. Ragde, Kim Leine, Vetle Lid Larssen med flere.
  • FORLAG: Samlaget/Egmont

Bittersøt

«Juleroser» må vel allerede regnes som klassikeren blant juleheftene, den har allerede to år på baken, i tillegg til det opprinnelige magasinet som kom ut mellom 1881 og 1944. Mens «Hellig jul» har Jesus-barnet og Maria på forsiden, viser dette noe mer verdslige julemagasinet en tegning av en Lucia-pike i tête-à-tête med en liten nisse på fluesopp. Et møte mellom det hedenske og det kristne, altså, i denne tegningen av Sverre Malling. Inni magasinet får vi et intervju med kunstneren, samt en fin presentasjon av en av hans store forbilder, Theodor Kittelsen, som kunne atskillig mer enn å tegne troll.

Juletreet er valgt som gjennomgangstema, mellom tekster av Anne B. Ragde, Kolbein Falkeid og Brit Bildøen. Visuelt er det her også et sterkt felt; i tillegg til Malling sørger Håkon Gullvåg, Marianne Heske og Svein Nyhus for at ikke nostalgien tar fullstendig overhånd. For ikke å glemme det som for meg er det mest overraskende ved denne boken, Dronning Sonja med de tause snøfonnene sine fra Svalbard, bilder som faktisk står helt riktig sammen med en intens, nyskrevet novelle av Kim Leine.

Mange av fortellingene i disse juleheftene tar i bruk den samme teknikk for å unngå at den søte julehyggen skal bli kvalmende, de innfører et element av tvil, av sorg, av tap som kontrast. Effekten beskrives best som bittersøt, men sødmen vinner til slutt.

For eksempel rømmer Vetle Lid Larssen i sin novelle til Italia, for å slippe unna årets mest uortodokse julemat, biff Stroganoff. Men til og med for diktere med utferdstrang går det som i sangen: det blir jul, allikevel.

Hellig jul

KRISTEN JUL: «Hellig jul» er i det store og hele sobert og sympatisk, og helt klart ikke noe man trenger å gjemme bort når slekten kommer på besøk.

  • TITTEL: Hellig jul
  • FORFATTERE: Levi Henriksen, Arne Berggren, Laura Djupvik med flere.
  • FORLAG: Vårt Land Forlag/Egmont

Jesus over julenissen

«Hellig jul» er et nytt samarbeid mellom Egmont og Vårt Land, et ganske åpenbart forsøk på å lage «Juleroser» med en religiøs vri. Selv har jeg ikke et spesielt intenst forhold til den kristne delen av julefeiringen. Overraskelsen er derfor stor over at innholdet i «Hellig jul» er såpass sympatisk, ja, rent ut trivelig som det er. Redaksjonen har lagt seg på et ganske avdempet, men tydelig kristent budskap, som nok ikke støter fra seg andre enn de mest aggressive ateister og mest bibeltro bedehusvankere.

Artikkelen om de fem feil i våre forestillinger om Jesus-barnet i stallen, er dristig i denne sammenheng, men etterrettelig og interessant; jeg var ikke klar over at stallen mest sannsynlig var en grotte. Det er ellers et godt nivå på de litterære bidragene, fra årgangsforfattere som Selma Lagerlöf og Sigrid Undset, til Arne Berggren, Bjørn Sortland og Levi Henriksen.

Enkelte steder blir det for lettvint etter min mening, som når Pastor Svartdahl slår til med Jesus-slogan av typen jula varer ikke bare helt til påske, men langt inn i evigheten. Eller «Jesus Kristus er Guds julegave til oss alle.» Man kunne vært fristet til å føye til at «Vårherre trenger ikke reklamekampanjer.».

Men «Hellig jul» er i det store og hele sobert og sympatisk, og helt klart ikke noe man trenger å gjemme bort når slekten kommer på besøk.

Julefortellinger

EMO-JUL: «Julefortellinger» fra Gyldendal skiller seg ut som den mest jule-skeptiske av årets julehefter.

  • TITTEL: Julefortellinger
  • FORFATTERE: Johan Harstad. Hanna Dahl, Heidi Linde med flere.
  • FORLAG: Gyldendal

Mørk jul

«Julefortellinger» fra Gyldendal skiller seg ut som den mest jule-skeptiske av disse utgivelsene, muligens for en yngre, mer urban målgruppe. Den tar opp i seg det en av redaktørene, kaller «denne ulmende ambivalensen» til julen, noe som sikkert er riktig observert. Moderne mennesker har ikke all verdens tålmodighet med alt gammeldags, religiøst eller bondsk, og julen er alt det, på én gang. Det er nok ikke alle som vil ha de kjølige designmøblene sine invadert av engler og glitter, nisser og asen, og bytte børstet stål med glitter og sushi med sylte.

Heidi Lindes varme portrett av mormor er perfekt, og ett som jeg gjerne leser om igjen til neste jul.

Tor Åge Bringsværd skriver passe respektløst om de viltvoksende fortellingene omkring reisen til Egypt, da Jesus med familie rømte for den hensynsløse Herodes.

Vi får høre om juletradisjoner hos Karpe Diem og hos Lars Lillo Stenberg. Karpe Diem bekrefter inntrykket av å ikke være spesielt jule-orienterte. De Lillos, derimot, er kjent for å være naive og smått nostalgiske, noe som i forbifarten lett kan forveksles med julestemning.

Av alle bidrag i årets julehefter tar likevel Johan Harstad prisen for det klart minst julete. I hans korttekster «Norske skuffelser 11–21» har vi for lengst passert det bittersøte; Dette er den litterære julegrøtens bitreste mandel. Slik høres det ut, fra den navnløse hovedpersonen:

Han hatet julen. Å, herregud, som han hatet julen.

«Norske skuffelser 11-21» av Johan Harstad / Julefortellinger

Så følger en helside med opplisting av alt annet, i tillegg julen, som denne mannen hater, før finalen:

«Men det aller verste,» sier han, mens han hikster og drikker kaffe, «det mest uutholdelige av alt er natten hvor klokken skrus tilbake etter sommeren». Ansiktet hans er forvridd, blekt; han ser livredd ut. Han hvisker dette, og likevel kan jeg høre stemmen hans briste: «Enda en … time.»

Jula er en lysfest, til og med en veldig effektiv en. Kanskje har vi glemt det, i alt lyset og kosen og varmen, hva det er vi prøver å holde ute, det store mørket som omslutter den nordlige halvdelen av kloden? Kanskje en liten dæsj av eksistensielt svartsyn er det som skal til for å minne oss på hva det er alle lysene er et forsvar mot?

Likevel tror jeg at enkelte av innslagene i «Julefortellinger» blir i dystreste laget for mange, i tillegg til Harstads anti-jul gjelder det også Sturla Haugsgjerds noe overspente utskjelling av tradisjonell julefeiring, sett fra en bar i Thailand.

Og årets anbefaling er...

For min del vil jeg gjerne ha alle disse tre påkostede og gjennomarbeidede juleheftene liggende fremme i romjula. Skal jeg velge ut en personlig favoritt, blir det «Juleroser», som best mestrer balansegangen mellom nostalgi og modernitet, mellom skamløs julehyllest og juletvil.

Mitt tips er i hvert fall at den splitter nye tradisjonen med litterære julehefter er kommet for å bli.

  • PS: Hvis dette høres for soft ut, kan vi nevne at Riverton-klubben er ute med et eget hefte kalt «Julekrim». Ingen grunn til å vente til påske med å lese om folk som tar livet av hverandre.
  • Flere anmeldelser fra NRK

Vær snill med dyrene
Kvinnefigur i rød kjole, Bokomslag "Havende"
Bokomslag gult