Tegneren tar ordet

• FORFATTER: Roar Hagen
• TITTEL: «Den norske fortellingen»
• FORLAG: Vigmostad & Bjørke

«Den norske fortellingen» med undertittelen «fire tiår slik en tegner ser det», er til å være en bok om tegning, overraskende ordrik. Enhver tvil om at Hagens tegnekunst er drevet av ideer og meninger, forsvinner fort.

Et liv i pressen

Boka åpner som en kort, illustrert biografi over det profesjonelle livet til tegneren, fra han begynte i Sunnmørsposten. Hagen erklærer seg raskt som EU-tilhenger og verdensmann.

Samtidig er han på norsk maner svært klar på hvor han kommer fra: Han er i høyeste grad sunnmøring og vestlending, protestant og skap-haugianer, en holdning som han får mye ut av i satiren.

Fra Sunnmørsposten gikk Hagen til Stavanger Aftenblad. Her får han et råd fra den gamle tegneren Henry Imsdal:

Dette ser ut til å være et råd Hagen har hatt stor nytte av.

Ikke tegn profeten min!

Et tyngdepunkt eller kanskje et vendepunkt i boka er naturlig nok karikatur-striden.

Floskelen om politisk satire med sprengkraft ble plutselig så virkelig at det var absurd, da ambassader brant i Midtøsten på grunn av danskenes uærbødige tegninger.

Norske politikere sviktet i forsvaret av ytringsfriheten, ikke minst utenriksminister Jonas Gahr Støre, og det kan det virke som det har tatt Hagen lang tid å tilgi ham.

Den siste delen av boka tar for seg ettervirkningene av denne usannsynlige konflikten mellom religiøse forbud og strektegninger. Kapitlene er mange og korte, med titler som blasfemi, frihet, demokrati, selvsensur, integrering.

Mer enn 1000 ord

Så hvordan er tegneren som prinsipiell tenker og praktisk moralfilosof?

Mye av dette er godt sett og godt tenkt; Hagen er en kompetent, om ikke glitrende skribent. Det kan kanskje bli litt vel mange utlegninger, og i overkant doserende, omtrent som en serie med godt formulerte leserbrev.

Flere av disse synspunktene blir atskillig mer elegant uttrykt i tegningene. Mitt viktigste ankepunkt til boka er for få og for små tegninger. Selvfølgelig er det interessant å høre en dyktig musikers tanker om musikken og instrumentet sitt, men det kan ikke måle seg med å høre ham spille.

Humor av kontraster

Hagen opererer med en diagnose på nasjonalkarakteren som trolig finner klangbunn i ham selv. En typisk tegning har en nasjonalromantisk bakgrunn av fjell og fjord. I forgrunnen, gjerne en oljeplattform – tegneren er opptatt av hvor verdiene kommer fra.

På toppen av symbolet på den nye tid ligger den velfødde nordmannen med lusekofte og nisselue og et molefonkent uttrykk:

En protestant med dårlig samvittighet fordi han har det så bra.

Her pønsker han ut diverse gode tiltak, et eller annet med miljøet eller den tredje verden, for å komme i godt humør igjen.

• Flere anmeldelser fra NRK:

• «Vampyr» av Steffen Kverneland: «Blodig og ellevill. Steffen Kverneland romandebuterer med en gotisk skrekkhistorie om Edvard Munch der lite er overlatt til fantasien.»

• «Aldri redd for mørkets makt» av Jørgen Norheim: «Sprekt, sint og ganske så sant fra Jørgen Norheim, om hvorfor venstresidens nordmenn ble som de ble».

• «Det åpenbare» av Kenneth Moe: «[...] selv om Moe ikke klarer å skildre rusopplevelsen på en måte vi ikke har sett før, lykkes han med å involvere leseren i forsøket.»