NRK Meny
Normal

Munch i splatterformat

ANMELDELSE: Blodig og ellevill. Steffen Kverneland romandebuterer med en gotisk skrekkhistorie om Edvard Munch der lite er overlatt til fantasien.

Gå til forsiden

Illustrasjoner fra Steffen Kvernelands romandebut «Vampyr»

Illustrasjon fra «Vampyr», skrevet av Steffen Kverneland

Illustrasjoner fra Steffen Kvernelands romandebut «Vampyr»

6 bilder

    • FORFATTER: Steffen Kverneland
    • TITTEL: «Vampyr»
    • FORLAG: Cappelen Damm

    La meg si det med én gang: Steffen Kvernelands romandebut er ikke noe skjellsettende litterært verk. Teksten er heller platt, gjentagelsene mange, og lite overlates til leserens fantasi. Likevel: En god stund holder «Vampyr» på interessen, for boken byr på en lidenskapelig lek med mytene om Munch, utlagt med splatter-sans og undergangs-symbolikk.

    Blodig affære

    Kvernelands bilder fra Oslo sånn cirka 2020 og Kristiania rundt 1890 er symboltunge. Dystre. Munch-parafrasene likedan, de er i tillegg oversprøytet med blod i vemmelige varianter. Og blodig skal det bli.

    Slik åpner boken:

    Blodet suser i ørene - jeg hører hjertet banke - pumpe blodet ud og ind af sine kammere - det sprænger i hodet - det syder og prikker under huden. Jeg kaster mig rundt i sengen - men får ikke sove - sengetøiet klistrer sig til kroppen - det er dyvådt af sved.

    Steffen Kverneland: Vampyr (s.7)

    Er selv hovedperson

    Flere stemmer får lyde, blant dem både Munch selv, hans ukjente bror og en fattig student hvis etterlatte dagbok mer enn antyder groteske hendelser i Munchs kjølvann. Steffen Kverneland er selv en av hovedpersonene. Han beskrives som en forfyllet tegneserieskaper med et voldsomt Munch-oppheng.

    Bokomslag, Munch selvportrett, av Steffen Kverneland

    Det blir svært ubehagelig for romanfiguren Steffen Kverneland når han jakter på sannheten om Edvard Munchs liv i romanen 'Vampyr'. Boken er påkostet med gullforgylt tittel på forsiden og mørke hel- og dobbeltsides illustrasjoner gjennom hele romanen.

    Via sin gode venn Liv Jacobsen, som er konservator på det nye Lambda-museet på Tøyen (Kverneland får inn adskillige stikk til den politiske håndteringen av Munchs kunst, både med plassering og utforming av Lambda og en eventuell tillatelse til bygging på tomten ved Munchs atelier på Ekely) får Kverneland snusen i at det er gjort et oppsiktsvekkende funn av nytt Munch-materiale ved sommerhuset hans i Åsgårdstrand. Både hittil ukjente malerier og dagbøker er funnet.

    Samtidig blir det begått flere bestialske mord i Oslo. Ofrene er alle tappet for blod. På museet dukker en innpåsliten og ubehagelig kunstsamler opp, mistenkelig lik Edvard Munch av utseende og påfallende kunnskapsrik om mesterens livsverk. Finnes det noen forbindelseslinjer her?

    Treig i oppfattelsen

    Selvfølgelig gjør det det. Og dessverre blir plotet overtydelig fra starten. De siste to tredelene blir for transportetapper å regne, dramatiske over the top, til leserens gryende irritasjon. Eller kanskje nettopp fryd! Smaken vil garantert variere etter hvilke forventninger man har til romanen.

    Jeg lar meg glatt overbevise om at en skikkelig skrekkhistorie om Munch kan bli god underholdning. Men det blir for opplagt og langtekkelig, når Steffen fremdeles lurer på hva den brunlige fargen kan være etter at vi som leser for lengst har skjønt det dreier seg om ekte blod. Og når hovedpersonen heller ikke mot slutten av romanen skjønner hvorfor morderen sleper rundt på sine nesten døde ofre (her skal det drikkes blod!) fremstår han som ulovlig treig.

    Urovekkende bilder

    Så er det bildene, da. Steffen Kverneland imiterer Munch så det blir nesten mer Munch enn Munch selv. Dette er godt gjort. Illustrasjonene av bygårder, nakne trær i natten, av Lambda eller atelieret på Ekely skaper en skikkelig uhyggelig stemning.

    I den bragepris-belønnede biografien som kom for et par-tre år siden, viste Steffen Kverneland et nærmest symbiotisk forhold til Munch. Gjennom frekk karikering så vel som respektfull bearbeiding av Munchs malerier og tekster greide han å formidle en plaget kunstners sjelelige kvaler og innholdsrike liv.

    Dikt og forbannet løgn

    Så det er ikke til å forundres over at han har mer Munch-energi på lager, en entusiasme som manifesterer seg i en alternativ livshistorie, bygget på den sykelige kunstnerens dragning mot død, blod og solnedgang. Steffen Kverneland har humor. Slik blir han omtalt av romanens skurk:

    En hvilken som helst idiot kan gjøre karriere ved å banalisere og parasittere på andres skaperverk. (...) Hvis man ikke selv klarer å skape noe originalt og kunstnerisk høyverdig, kan man jo saktens lage en tegneseriebiografi om en ekte kunstner og trekke hans geni med seg ned i egen middelmådighet. Det skal være penger i slikt, har jeg hørt.

    Steffen Kverneland: vampyr (s.109)

    «Vampyr» er en sjeldenhet blant norske romaner. Den ligger tett opp til splatter- og zombiefilmene, der de døde og nesten-døde stadig reiser seg til nye livstruende angrep. I farten kommer jeg bare på Knut Nærum som så tydelig leker seg med en tilsvarende genre. Ideen er god. Boken er morsom. En stund. Med en strammere regi kunne den blitt enda bedre.

    Flere nye anmeldelser fra NRK:

    Det åpenbare

    «Det åpenbare» av Kenneth Moe: «[...] selv om Moe ikke klarer å skildre rusopplevelsen på en måte vi ikke har sett før, lykkes han med å involvere leseren i forsøket.»

    Aldri redd for mørkets makt

    «Aldri redd for mørkets makt» av Jørgen Norheim: «Sprekt, sint og ganske så sant fra Jørgen Norheim, om hvorfor venstresidens nordmenn ble som de ble».

    En fremmed ved mitt bord

    «En fremmed ved mitt bord» av Ivo de Figueiredo: «Vakker, varm og innsiktsfull, men også borende interessant og krass der det trengs»

    • Les alle våre anmeldelser her