NRK Meny
Normal

Skyggen av Stalin

Sprekt, sint og ganske så sant fra Jørgen Norheim, om hvorfor venstresidens nordmenn ble som de ble.

Jørgen Norheim

– Jørgen Norheim gaper over mye og satser ambisiøst, men lykkes med å få denne omfangsrike historien om den radikale Normann-slekten til å henge sammen, mener litteraturkritiker Ola Hegdal.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

«Aldri redd for mørkets makt» av Jørgen Norheim er en særdeles mangfoldig roman, med handling spredt ut over to århundrer, to land, og med mange personer som formelig kjemper om plassen. Den kunne ha blitt sprikende, men blir holdt sammen av slektshistoria til fire generasjoner Normann.

Omslaget slår an tonen, som en sovjetisk propaganda-plakat, et linotrykk i svart og rødt, med kyrilliske bokstaver. Over et norsk første mai-tog ruver han sjøl, Josef Stalin, som en slags sosialismens onde ånd.

Et selvoppgjør fra en godt voksen mann

Inngangen til historien er Tor Steinar Normann, født 1952, akkurat som forfatter Norheim. Tor Steinar møter vi første gang på sesjon, hvor han stolt kan han orientere om at han er militærnekter, og dessuten, barnebarnet til en kommunist!

Aldri redd for mørkets makt

– «Aldri redd for mørkets makt» er til å bli i godt humør av, mener litteraturkritiker Ola Hegdal.

I ettertid ser den eldre versjonen av Tor Steinar tilbake på dette øyeblikket og tenker at det var der han fant retningen for det som skulle komme.

Mye av romanen må oppfattes som et tilbakeblikk, et selvoppgjør fra en godt voksen mann. Når han skal prøve å forklare for datteren Hege hvorfor han ble sosialist og ingeniør, må Tor Steinar peke på sitt store forbilde i livet, farfaren. Oscar Normann var en mytisk og mytisk skikkelse, en eventyrer som i 1929 dro fra kone og barn for å vie seg til arbeidet med å bygge opp det nye idealsamfunnet i øst, Sovjetunionen. Her forsvant han sporløst.

En parallell til «Gymnaslærer Pedersen»

I romanen følger vi flere løp, blant annet får vi vite hva som skjer med den forsvunne bestefar, et dypdykk i desillusjonen, ettersom den norske idealisten blir tygget opp og svelget av det sovjetiske Gulag-systemet.

I et annet løp følger vi Tor Steinar som ingeniørstudent i Trondheim, hvor han møter en ung, vakker og rød dame. Søt musikk oppstår, romantikken og den revolusjonære gløden går opp i en høyere enhet, iallfall for en stund. Før politiske uenigheter om Stalin får forholdet til å knake i sammenføyningene.

Denne skildringen av unge revolusjonære på 70-tallet minner jo om ting vi har lest før, og kan sees som en parallell til «Gymnaslærer Pedersen». Kanskje et lite spark til AKPeren Solstads versjon, for det er ting som tyder på Normann/Norheim ligger nærmere de uavhengige sosialistene, som på denne tiden var den mest utsatte hoggestabben for de militante ml-erne. Nina Skåtøy fra Gymnaslæreren kan vi ellers skimte i en liten birolle, i det hun er i ferd med å bli stedt til den siste hvile.

Til å bli i godt humør av

Forfatteren gaper over mye og satser ambisiøst, men lykkes etter min mening med å få denne omfangsrike historien om den radikale Normann-slekten til å henge sammen.

Et av grepene for å få det til, er kriminalhistorien. Datteren Hege må til slutt reise til Russland for å finne ut hva som har skjedd med faren og oldefaren. Den som venter på en lykkelig slutt, må imidlertid vente forgjeves, her er det ingen forsoning, og lite håp. Bortsett fra det håpet som ligger i nettopp det å holde dommedag over seg selv og flere generasjoner med politiske drømmerier. Sånn sett er «Aldri redd for mørkets makt» til å bli i godt humør av.