NRK Meny
Normal

– Jeg ville reise til Amerika og slå ham i trynet

Den irske forfatteren Donal Ryan ble refusert nesten femti ganger før han endelig fikk debutboken sin utgitt. Noen av avslagsbrevene var vanskeligere å svelge enn andre.

Donal Ryan

Donal Ryan brakdebuterte med «The Spinning Heart» i 2012. Romanen kom blant annet på langlisten til den gjeve Bookerprisen.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Eksemplene er mange på berømte forfattere som slet med å få bokkontrakt da de var ukjente debutanter: spenningsmestrene Stephen King og John Grisham, J.K. Rowling og Stephenie Meyer, forfatteren bak Twilight-serien, for å nevne noen.

I disse dager får Litteraturhuset i Oslo besøk av to irske forfattere som en dag kan komme til å føye seg inn i denne rekken.

Donal Ryan og Eimear McBride har begge oppnådd stor suksess med debutbøkene sine etter å ha blitt avvist gang på gang.

– Kona mi mistet aldri troen på boken

– Mine to første bokmanuser ble refusert av omtrent 47 agenter og redaktører. Jeg synes ikke at det er et veldig høyt tall. Jeg visste at jeg ville få mange avslag, forteller Donal Ryan.

Før han endelig debuterte med romanen The Spinning Heart i 2012, hadde Ryan allerede prøvd å selge et annet bokmanus med tittel The Thing About December til en rekke forlag i engelskspråklige land.

– Jeg hadde også en agent i USA i en periode. Hun var veldig dyktig, men fant ingen som ville satse på noen av bøkene. Jeg spurte aldri hvor mange avslag hun fikk. Hvis jeg hadde tatt med det i tellingen, ville tallet vært enda høyere.

The Spinning Heart ble tatt varmt imot av lesere og kritikere. I fjor ble forfatteren tildelt den britiske avisen The Guardians litteraturpris, Guardian First Book Award. Boken ble også langlistet til den prestisjetunge Bookerprisen.

Handlingen er lagt til Irland i kjølvannet av finanskrisen. Gjennom 21 forskjellige stemmer, skriver forfatteren om hvordan den økonomiske kollapsen påvirker et lite samfunn på den irske landsbygda.

– Hvordan opplevde du å bli avvist så mange ganger?

– De to-tre første gangene sved litt, men jeg ble vant til det etter hvert. Det var bare ett avslag som irriterte meg. Det så ut som fyren var full eller gal eller noe. Jeg fikk lyst til å fly til Amerika og slå ham i trynet, sier Ryan, som ikke vil si noe mer om hva som sto i det infame avslagsbrevet.

I thought about killing my father all day yesterday. There are ways, you know, to kill a man, especially an old, frail man, which wouldn't look like murder. It wouldn't be murder anyway, just putting the skids under nature. It's only badness that sustains him. I could hold a cushion or a pillow over his mouth and nose. He'd flail about, but I'd bat his hands softly back down. I wouldn't mark him. His strength is gone from him.

Donal Ryan / The Spinning Heart, s. 15-16

Satte fyr på tekstene sine

Ryans første manus, The Thing About December, som han i starten også slet med å få antatt, fikk drahjelp av debutbokens suksess, og kom ut i januar.

Selv om det tok lang tid å finne et forlag, sier han at han alltid så på seg selv som forfatter.

– Jeg har hatt lyst til å skrive bøker siden jeg var liten, men jeg var aldri helt fornøyd med det jeg skrev. Jeg visste innerst inne at jeg var forfatter, men jeg var overbevist om at jeg var forferdelig dårlig, og det endte ofte opp med at jeg ikke skrev noen ting.

– Jeg skrev bok etter bok og mistet alltid motet etter det første utkastet. Jeg skrev mange noveller og satte fyr på dem i vasken etterpå. Jeg skrev dikt som jeg ikke engang ville ha lest for et dyr.

Ryan, som fra og med i sommer kommer til å bli forfatter på fulltid, sier at uten kona ville han sannsynligvis ha mistet håpet.

– Hennes tro på bøkene var grunnen til at jeg ikke ble fortvilt og nedslått. Hun var helt overbevist om at jeg ville finne et forlag.

– Jeg ble avvist så mange ganger at jeg sluttet å telle

Ryan er i Norge for å delta på litteraturfestivalen Irrgrønn sammen en rekke andre irske forfattere. Blant dem er en annen debutant: Eimear McBride.

Det tok McBride kun seks måneder å skrive debutromanen A Girl is a Half-formed Thing, men ni år å se den komme ut i bokform.

– Det var ekstremt vanskelig å finne et forlag. De fleste av dem syntes at boken var spennende og godt skrevet, men at den var altfor eksperimentell og vanskelig å markedsføre. Ingen ville ta sjansen, sier forfatteren.

The beginning of teens us. Thirteen me fifteen sixteen you. Wave and wave of it hormone over. Like hot flush cold splash down my neck. Spilt with new thoughts, troublesome that is and things that always must be said. Spill it out. Spill it down. Where's that father? Mine? Who belonged to was part of me? I think of. Where is he? Imagination of fathers sitting by me on the bed. Stroking my hair you're my girl, belong to me pet. I have heard of seen those things somewhere on the telly. And I say will you ever tell me what he said about daughters before I was born? She says I've something to tell you after all. Your father's hmmm. Your father's, sit down. What? Shush. Dead. A while ago I got a letter from his mother, once it was over and done. She said he took a stroke. Quick. Probate won't be long. But you never told us? Why didn't you tell us? There wasn't much I could say, not like he loved you, us I mean, and now he's dead.

Eimear McBride / A Girl is a Half-formed Thing, s. 33

– Jeg fikk så mange avslag i løpet av årene at jeg etter hvert sluttet å telle. Det som til slutt gjorde susen, var at jeg tilfeldigvis møtte de som jobber på Galley Beggar Press i Norwich. De var nyetablerte og fortsatt idealister. De var villige til å satse på bøker som ikke nødvendigvis var lett å selge – heldigvis for meg.

Ble sammenlignet med James Joyce

Det lille forlagets avgjørelse om å gi ut boken til den ukjente og sære debutanten, viste seg å være helt riktig.

Da boken endelig kom ut i fjor, ble McBride sammenlignet med den banebrytende irske forfatteren James Joyce og belønnet med den nyopprettede Goldsmiths-prisen.

I romanen skriver McBride om en ung kvinnes forhold til sin bror, som ble rammet av en hjernesvulst da han var barn.

Forfatteren sier at hun ikke tenkte på hvor «salgbar» boken var da hun begynte å skrive på den i 2004.

– Det eneste jeg tenkte på, var historien jeg ville fortelle og hvordan jeg hadde lyst til å fortelle den. Det var kanskje litt naivt av meg, men jeg angrer ikke på det nå; selv om jeg må innrømme at jeg mistet håpet etter å ha blitt refusert så mange ganger.

Nå skriver hun på sin andre roman.

– Suksessen til debutboken min har ikke påvirket skriveprosessen på noen måte, egentlig. Jeg må fortsatt ha god disiplin for å skrive hver dag, og jeg har fortsatt perioder hvor jeg er usikker på om det jeg gjør er bra nok.

– Vær tro mot deg selv

– Har du noen gode råd til nye forfattere som sliter med å få boken sin utgitt?

– Det er ikke noen vits i å si at hvis man bare holder motet oppe, så kommer man i mål til slutt. Jeg hadde masse flaks. Man må ha et realistisk syn på hvordan markedet fungerer og være klar over at kommersielle forlag ikke liker å utsette seg for risiko.

– Skriv den boken som du føler at du må skrive, ikke den som du tror vil selge godt. Vær tro mot deg selv og vær ærlig, sier Donal Ryan.

Eimear McBride har kun ett råd til forfatterspirer:

– Aksepter at det å skrive er det viktigste i hele prosessen, uansett hva som skjer etterpå.