De kom som venner, men drepte Magnes tvillingbror, mor og 16 andre

Om kvelden 12. mai 1940 seiler 10 britiske krigsskip inn Ofotfjorden mot det vesle tettstedet Bjerkvik nord for Narvik. Krigen i Norge har allerede vart i en måned, og tyske styrker okkuperer Narvik og områdene rundt.

Skipene skal sette i land allierte soldater som skal forberede et angrep på tyskerne. De britiske skipene har ordre om å skyte mot tyske stillinger.

Det er bare én hake; det er ingen tyskere i Bjerkvik denne kvelden. I stedet blir de 200 som bor i bygda fanget i et dødelig granatregn.

– Det gjør fortsatt vondt å snakke om det som skjedde, forteller Magne Øymo (83) fra Bjerkvik.

I hele sitt liv har 83-åringen skuet ut over den flotte Ofotfjorden i Nordland. Nesten like lenge har han båret på minnene om tragedien som rammet hjemstedet denne mailkvelden.

Et uventet stormangrep

Fem år gamle Magne, tvillingbroren Kjell og den to år eldre broren Dagfinn har lagt seg for kvelden da de brått blir vekket av moren Marie. Krigsskipene ute på fjorden har rettet kanonene inn mot bebyggelsen, og Marie er bekymret.

Ektemannen Konrad er innrullert til tjeneste i 6. bilkompani og befinner seg i Tromsø, og moren bestemmer seg for å ta med seg guttene over til gården til bestefar.

Til sammen 20 personer presser seg ned ei lita luke på kjøkkenet og ned i kjelleren. Like etter høres de første drønnene fra skipskanonene. Den allierte invasjonen av Bjerkvik, med den franske fremmedlegionen og tung britisk artilleristøtte, er i gang.

Ifølge øyenvitneskildringer blir det ene huset etter det andre sprengt i filler og begynner å brenne. Kirken spares heller ikke og tårnet velter i et flammehav. Mennesker flykter i panikk.

– Angrepet kom som lyn fra klar himmel. Dette var jo allierte krigsskip, sier Magne.

Skjøt mot sivile

Angrepet fortsetter, til tross for at sivile på flukt er synlige fra skipene.

Så blir bestefarens hus truffet. Magne, moren og brødrene kommer seg ut og søker dekning bak låvebrua. Mens de ligger der kommer et kraftig smell borte fra familiens hus. Moren som holder Kjell i hånden reiser seg brått opp. Skrekkslagen kan hun konstatere at huset hennes er beskutt.

Magne forteller at hun roper ut «Å nei, det fine hjemmet vårt har tatt fyr».

Det ble Maries siste ord. I samme sekund eksploderer en granat like ved, og Marie blir truffet. Store splinter river av henne den ene armen og skjærer seg inn i overkroppen.

Magnes lillebror Kjell blir også truffet og han får skutt av halve hodet. Begge dør momentant.

Magnes tante tar resolutt tak i Magne og broren og løper bort til en steinfjøs hvor de gjemmer seg. Etter en stund klarer følget å rømme oppover slåttemarka mens prosjektilene slo ned i snøen rundt dem.

I ettertid er det spesielt to ting Magne husker fra den skjebnesvangre kvelden.

– Jeg husker synet av mamma og Kjell som ble liggende igjen. Og alt blodet. Og så husker jeg at snøen brant.

Senere har han fått forklart at det var de rødglødende prosjektilene som freste da de slo ned i snøen.

Skulle ties i hjel

18 sivile mistet livet da Bjerkvik ble bombardert av dem som kom som venner. Mens landgangen ble omtalt som en stor suksess, var det ingen som snakket om de sivile tapene.

– Det ble ikke nevnt med et ord, det ble helt fortiet, forteller Magne.

Husdyr ble brent levende

Lokalbefolkningens prøvelser endte ikke denne natta. Da de vendte tilbake til det som var igjen av gårdene sine ba de fremmedlegionærene om hjelp til å få ut kyr og hester som hadde overlevd.

– De svarte med å satte fyr på fjøs og låver, og brant opp både levende og døde dyr.

– Et sår i Bjerkvik

I mange år slet Magne Øymo med mareritt. Han var over 70 år før han delte sine opplevelser med familien. I den nye boka «Kampen om Narvik – 62 desperate dager» om krigshandlingene rundt Narvik, er han en av dem som for første gang deler sin historie offentlig.

I boka har forfatter og journalist Asbjørn Jaklin hatt tilgang på et omfattende materiale av dagbøker og erindringsnotater fra folk som ikke sa et ord til familien sin om hva de hadde opplevd.

– Et typisk trekk både hos soldater og sivile etter krigen er at man la lokk på det de hadde opplevd og gikk videre.

Det som skjedde i Bjerkvik ble ekstra vanskelig å takle. Hvorfor angrep de britiske skipene sivile? Spørsmålet er aldri blitt skikkelig besvart.

– Det som skjedde i Bjerkvik disse maidagene er fortsatt et sår i bygda. Angrepet ble lenge forklart som en misforståelse. Den franske generalen Béthoart hevdet senere at de ble forsikret at sivilbefolkningen var blitt evakuert.

Jaklin har imidlertid studert dokumenter i britiske krigsarkiv. Der kommer en annet historie fram.

– En av stabsoffiserene om bord i «Effingham» observerte kvinner og barn som løp vekk fra husene. Det ble signalisert «cease fire». Men admiral lord Cork beordret at skytingen skulle fortsette, forteller Jaklin.

For Magne Øymo har det gjort godt å snakke. Både med familien og til skoleklasser. I dag er marerittene så å si helt borte. Men det som skjedde natt til 13. mai i 1940 slipper aldri taket.

– De militære sjefene var villig til å ofre lokalbefolkningen i Bjerkvik. Det viser en ufattelig arroganse. Krigens natur er så grusom at ingen fornuftige mennesker kan skjønne at det går an. Jeg håper ingen i den norske befolkningen noen gang får oppleve krig igjen, sier Magne Øymo (83).

• Se videoklipp fra landgangen i Bjerkvik