The Saboteur forteller historien om de mindre kjente heltene fra andre verdenskrig. I dette tilfellet møter vi Sean, en irsk bilmekaniker og racingsjåfør, som har tatt hyre hos en fransk familie på landsbygda. Krigen bryter ut og Sean draes inn i motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakta.
Satt i Frankrike i krigsårene følger vi Seans ferd mellom nazisoldater, racing og sabotasjeaksjoner. Atmosfæren av gamle Paris er fantastisk, og jeg tenker raskt på Quentin Tarantinos film Inglorious Basterds. Det er mørkt, deprimerende og følelsen av krig er ikke langt unna.
Spennende virkemidler
The Saboteur tar i bruk interessante virkemidler på mange plan, Paris er en fargeløs og mørk by. De eneste fargene som kan sees er sort, hvitt, rødt og gult, noe som gir historien et spesielt uttrykk. Fargene kommer først tilbake til et område i byen hver gang du fullfører et oppdrag. På noen måter ligner dette Okami, hvor du fargelegger mer og mer av spillområdet etter hvert som du fullfører oppdrag.
Det er likevel ikke lagt like mye arbeid i utforminga av karakterene i spillet.
Hovedpersonen Sean ser ut som en irsk kjekkas, greit nok, men verken han eller noen av de andre personene du møter i historien har ansiktsmuskler. I det hele tatt. Jeg tror jeg ikke har sett mer følelsesløse ansikter i et spill så langt i år.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Det hjelper heller ikke at stemmeskuespillerne høres malplasserte ut. Sean er ire, og stemmeskuespilleren bak han gjør en god jobb. Resten av karakterene høres ut som en gjeng amerikanere har styrta en flaske Jack Daniels, før de snøvler et par gloser inn i mikrofonen med fransk tulleaksent. Ikke bra.
Tidsriktig
Omgivelsene er som tidligere nevnt flotte og stemningsfulle, detaljene er tidsriktige og gir spillet følelsen av Frankrike på 40-tallet. Musikken på sin side høres også riktig ut, men består i virkeligheten av låter fra hele det siste århunderet.
Norges egen Ane Brun åpner for eksempel spillet med «Koop Island Blues».
Oppdragene er også troverdige, noe som ofte undervurderes i denne typen spill. Sean sine sabotasjeaksjoner innebærer ofte å sprenge noe, ta livet av en slem nazifyr og lignende. Samtidig holder spillet seg strengt til fiksjonsuniverset, og selv om det finnes hull i historien her og der, kjøper jeg spillets historie.
Og det er spesielt viktig når vi snakker om et «voksent spill» (ikke porno altså, men spill for voksne). The Saboteur har fått 18-års aldersgrense, og det med god grunn. Nakenhet, vold og alkohol flyter faktisk over en lav sko, men holder seg samtidig tro mot historien.
Et åpent spill
The Saboteur er et åpent spill, som faktisk strekker seg over store deler av Frankrike. Du tenker kanskje at spillområdet er abnormt stort?
Ikke helt, utviklerne krympet kartet ned slik at Paris nesten tar opp hele landet, og det er kort vei til både Le Havre og den tyske grensa. Dermed får spillere følelsen av å reise gjennom landet, på kort tid.
Du beveger deg igjennom både Paris og Frankrike ved hjelp av kjøretøy. Akkurat denne delen av spillet ligner ganske mye på GTA4, men også her virker det som om utviklerne ikke har hatt tid til å teste spillet selv. Kjøringen er tungvinn, klønete og umåtelig vanskelig.
Mens det i GTA4 var mulig å lære seg de forskjellige bilene, er det i The Saboteur umulig å unnslippe de tyske okupasjonsstyrkene. Spesielt om du har satt spillets vanskelighetsgrad til over ”lett”.
Tanken er god
Og her treffer vi vel egentlig på The Saboteur sitt hovedproblem. Tanken bak spillet er god, måten utviklerne har sett for seg spillet er god og historien er god, men gjennomføringa står ikke i stil med intensjonene.
The Saboteur kunne vært som Max Manus, en spennende historie om heltene i motstandsbevegelsen. Dessverre kan det virke som om hastverksarbeid har hindret utviklerne i å få gjort unna de siste og viktige justeringene som ville gjort The Saboteur til et fantastisk spill.
I stedet har The Saboteur endt opp som et helt ok spill.
