Hopp til innhold

Anmeldelse: Star Wars The Clone Wars: Republic Heroes

- Et herlig spill fra Star Wars-universet, mener vår anmelder.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Du som leser denne anmeldelsen lurer kanskje på om dette spillet kan være noe for deg siden du ikke har fulgt så godt med på NRK3s episoder av The Clone Wars, men det er ingen forutsetning.

Jeg har såvidt sneiet innom en episode eller to, men det har ikke hatt noe å si for at jeg for min del har fått sansen for The Clone Wars: Republic Heroes.

Republic Heroes har samme tospillermulighet som vi kjenner fra Lego-spillene (det funker greit å spille solo også), foregår i tredjeperson og er kapittelbasert, noe som vil si at du spiller med forskjellige typer i forskjellige deler av spillet.

Kjente og kjære

Obi Wan Kenobi, Anakin Skywalker, Windu, Dooku og flere andre kjente fra Star Wars-universet dukker opp underveis. De forskjellige kapitlene er låst til bestemte typer, så jeg kan dessverre ikke begynne med Yoda og tuppe ræv. Takket være spillets fotsoldater, klonene, er ikke dette så farlig.

Klonene utmerker seg tidlig. Disse er heldigvis med i hvert kapittel, og den korte historien er at klonene utgjør størsteparten av republikanerhæren, altså de gode. Og disse klonene styrer jeg ved hjelp av analogknappene, hvor den ene styrer retningen jeg går i og den andre retningen jeg skyter i. En svært vellykket
kombinasjon, som lovpriser skyting og løping; suksessingredienser i enhver klones liv.

Jeg får også følelsen av å være viktig for laget, siden det er min jobb å skyte grantater og fyre av rakettkasterne så snart de store gutta kommer på banen.

Og så er det jeg som må låse opp de delikate dørlåsene så snart laget sitter fast i ei sluse. I utgangspunktet trodde jeg at slike påklistrede variasjoner skulle plage og kjede meg, men i Republic Heroes drar det opp snittet og actionfølelsen betydelig.

Opp og hopp

Og selvfølgelig har klonene jetpack! Hvor ekstatisk det faktisk er når jeg siger opp i lufta for første gang med en jetpack! Bevegeligheten! Og stemningen! Til tider er det en spaceballett! Jeg vil gå så langt som å si at den typen spillgjennomføring som det å spille som klone byr på, hadde vært tidenes formel for et Indiana Jones-spill.

(anmeldelsen fortsetter under videoen)

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Når det er sagt, revolusjonerer ikke styringen av de øvrige karakterene sjangeren, men siden nesten alle mekaniske motstandere jeg møter, kan kapres for å brukes mot sin vilje, blir det heldigvis for Republic Heroes en viss variasjon. Ellers hadde dette spillet aldri i verden holdt mål.

Andre ting som oser litt rutinearbeid med Republic Heroes, er de kjente små lysende blå poengene, som jeg føler meg tvunget til å samle; de er faktisk på grensen til å gi meg tvangstanker. Jeg skjønner at de gjør jobben både som valuta og indikatorer på hvor jeg skal gå, men det hadde føltes friere og mer "realistisk" om jeg hadde måttet finne veien på egen hånd og tjent meg noen slanter etter endt oppdrag.

Små irritasjonsmomenter

Enkelte avbrudd der alt fryser, er også små irritasjonsmomenter. Yoda er en perfekt mentor, men når alt må stå i frys i tjue sekunder for at han skal forklare meg noe for tredje gang, koker det i kjelen.

The Republic Heroes er tilrettelagt for tospiller ved at nevnte blå poenger er plassert dobbelt opp langs parallelle ruter, og at noen av de samme samarbeidsøvelsene som vi så i Lego: Indiana Jones også finnes her.

Samspillet mellom meg som spiller og maskinene og enkelte av overgangene i den etter hvert så storslagne grafikken, er filmatisk og sømløst gjort. Grafikken er tidvis som i serien; tegneseriesk, sterke farger, spektakulære utsikter.

Verdt penga

Hvis jeg vil ha mer droideaction, dukker det dukker stadig opp ekstrautfordringer underveis som også gir meg ekstrainntekter, som i sin tur gir meg stadig større utvalg i butikken der jeg kan kjøpe artige hatter, masker, våpen og oppgraderinger for pengene.

Joda, joda. Republic Heroes er verdt pengene. Klonene flytter det som ville vært et middels spill til godt over middels og viser at The Force ikke er alt, men at ei skikkelig Blaster-rifle kan gjøre en stor forskjell.

Kulturstrøm

  • Øystein Sundes liv blir bok

    Øystein Sundes liv blir nå bok.

    «Øystein Sunde – Sånn er han bare» er tittelen på biografien om den 77 år gamle artisten, låtskriveren og ordkunstneren, som bor på Skarnes i Sør-Odal.

    Biografien er skrevet av forfatter og journalist Asbjørn Bakke.

    I tillegg til mange og lange samtaler med Sunde selv har Bakke intervjuet 60 artistkolleger, venner, familiemedlemmer og bransjefolk.

    Det er Manuskript Forlag AS som skal utgi biografien, og forlegger Øyvind Hagen sier hovedpersonen måtte overtales:

    – Øystein Sunde mener selv at det ikke er så mye å skrive om. Jeg måtte grave dypt i argumenter og bruke mange år på å overtale ham, sier Hagen.

    Boka kommer ut 3. september.

    Øystein Sunde
    Foto: Mats Sparby / NRK
  • Salif Keita jobber med nytt album

    «Afrikas gylne stemme», Salif Keita fra Mali, sa i 2018 at albumet «Un Autre Blanc» var han siste album. Men da han besøkte Drammen og Union Scene sist fredag, hadde han ombestemt seg.

    Til Musikkreisen på NRK sier han at «Det skulle være det siste albumet, men det blir det ikke. Det kommer mer!»

    Salif Keita har de siste 50 årene vært en av Afrikas aller største artister. Det banebrytende albumet «Soro» fra 1987 blir av mange regnet som brekkstangen for afrikansk musikk i resten av verden.

    Artisten har også vært en utrettelig forkjemper for rettighetene til folk med albinisme – som han selv. Hans forrige album «Un Autre Blanc» (Et annet hvitt) – viser direkte til dette.

    Salif Keita og Musikkreisens Arne Berg
    Foto: Carolina Vallejo / Carolina Vallejo