Det er fort gjort å bli nyforelsket i den nye romanen til den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee. «Polakken», som kanskje heller er en forvokst novelle, er umiddelbart tiltalende. Her er det kjærlighet ved første blikk!
Den sytti år gamle polske pianisten Witold, med et etternavn med så mange w-er og z-er at ingen i vertskapet klarer å holde styr på dem, sitter i en konsertsal i Barri Gòtic i Barcelona og spiller preludiene til Frédéric Chopin.
I publikum sitter femti år gamle Beatriz fra den lokale konsertforeningen. Hun har overtatt ansvaret for den polske gjesten, da venninnen som egentlig skulle gjøre det har ringt inn syk.
Beatriz liker ikke det hun hører. Hun liker rett og slett ikke den strenge, uromantiske tolkningen av Chopin som Witold spiller. Men opprinnelig motvilje har som kjent aldri vært et hinder for at søt musikk kan oppstå.
«Polakken» er en kjærlighetsroman.
Etterspill
Den polske pianisten har forelsket seg hodestups i sin spanske vertinne. Han gjør kur til henne, som det het før. Han setter henne på pidestall akkurat som den italienske middelalderdikteren Dante gjorde med sin Beatrice.
Men det er stor viktig forskjell fra «Den guddommelige komedien». Coetzee forteller historien fra perspektivet til Beatriz. Det er i hennes tankeverden vi befinner oss.
Hva er det ved henne som gjør at denne mannen på en kveld bestemmer seg for at hun er ment for ham? Det er kanskje en grunn til å takke ja til tilbudet om å bli med ham på konsertturné i Brasil?
Det finnes jo en del argumenter mot, blant annet har hun jo en velstående og sjarmerende ektemann på egen alder, som hun lever i et helt greit ekteskap med (selv om han iblant bedrar henne).
NOBELPRISEN: J.M. Coetzee (til venstre) ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2003 av svenske kong Carl Gustaf (til høyre) ved Konserthuset i Stockholm. Svenska Akademien trakk da frem hans analytiske briljans og han ble hyllet av kritikere for sitt litterære og politiske engasjement.
Foto: Michael Dalder / REUTERSLost in Translation
I kontrasten mellom Witolds kjærlighet uten forbehold og de nøkternt-praktiske overveielsene til Beatriz oppstår humoren i romanen.
Coetzee legger tålmodig ulike lodd i vektskålen. Hun veier for og imot. Skal hun bli eller skal hun gå?
På minussiden noterer hun: gebisset! Og at de har språkproblemer. Hun forstår ikke engelsken hans. Hun må hele tiden tolke hva han sier. På plussiden noterer Coetzee følgende:
Stram er også tonen Coetzee har skrevet fortellingen sin i, men også klar.
Beatriz blir i ekteskapet sitt, men det gjør også de uavklarte spørsmålene i henne som denne overveldende kjærlighetserklæringen fra polakken avstedkommer.
Kjærlighet, hva er egentlig det? Er det følelsen av å være utvalgt? Er det kun i den andres uforbeholdne, kjærlige blikk at vi kan forstå oss selv og komme på det rene med hvem vi egentlig er?
En litterær mester
Jakten på svaret på disse spørsmålene slutter ikke, selv om Witold dør. Han har skrevet dikt til henne, på polsk, som hun etter mye strev klarer å oversette.
Hun fortsetter å prate med ham, og som hos Dante åpnes det for en gjenforening i det hinsidige. Omtrent der toner denne lille fortellingen ut med noen uavklarte, ubesvarte spørsmål som føles eviggyldige.
Kjærlighet og begjær var også tema i romanen «Vanære» (2000), som var Coetzees store internasjonale gjennombrudd, og vel utløsende årsak til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 2003. Den romanen spente opp et større lerret med sine brennbare skildringer av rasemotsetninger i det moderne Sør-Afrika.
«Polakken» er mindre i formatet enn Coetzees sentrale verk, men likevel av høy klasse.
Hvis vi skulle se forfatterskapet som et stykke musikk, er «Polakken» kanskje mer som et etterspill, et postludium, fra den 84 år gamle mesteren.
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
