Å være så veldig i verden

• FORFATTER: Ruth Lillegraven
• ILLUSTRATØR: Mari Kanstad Johnsen
• TITTEL: Eg er eg er eg er
• FORLAG: Samlaget

«Eg er eg er eg er» er en diktsamling for barn. Og som god litteratur er det en bok også for oss som har vært barn, men som ikke er det lenger.

Ett og ett dikt følger etter hverandre, samtidig som de henger sammen og skaper en fortelling. Det er vår, det bruser av spenning, nye spirer gror. Det er vinter, stjernestøv glitrer som rim på trærne, før mildværet, regn og tåke vasker vinteren vekk. Forelskelsen får fortelleren til å suse som en ball mot himmelen, for i neste øyeblikk å styrte mot bakken, gnuret mot grus.

Sanselig

Diktene er sanselige. Naturen oppleves nærmest som en del av jeg'et. Og jeg, det er en jente på kanskje ti år, hun viser til villjentehjartet sitt, drømmer om sommer og svalestup, skjelver over klimaendringene som truer den naturen hun kjenner seg som en del av.

Og neste dikt, VONDT HJARTE, starter slik:

En lang bølge

Lillegraven fanger opp bilder og stemninger fra det ene diktet og drar det videre i neste. Slik formidler diktene én enkelt opplevelse, én følelse, samtidig som de nettopp bygger opp rundt et barns tilværelse – tilstedeværelse – i livet. Opplevelsen av å være levende bølger gjennom boken. Tittelen gjentas da også flere ganger: eg er eg er eg er.

Mari Kanstad Johnsen har illustrert boken. Det har hun gjort ved å ta utgangspunkt i fire dikt som får hvert sitt dobbeltoppslag. Hun bruker store flater og tilbyr stiliserte mennesker og dyr. Naturen blir nærmest et bugnende, mønstrete teppe som bretter seg ut over alt.

Illustrasjonene kommer som regel før diktene de spiller opp mot. Dermed opplever vi som leser en fin gjenkjennelse når diktet utfolder seg. Vi har jo allerede fornemmet budskapet i et annet språk.

Kraftige, matt-tonede farger symboliserer også årstidene og været som skifter. Det går i sildrende grønt, solmettet gult, kjølig og vinterlig blått. Oppslagene er rammet inn av helsider i disse fargene, det blir som en buffer mot diktene som står for seg selv på boksider kun fylt av bokstaver og luft. Det fungerer veldig fint, synes jeg. Tekst og bilde kjemper ikke mot hverandre om oppmerksomheten, nei, begge uttrykk får tid og plass til å fylle leserens blikk.

Døden også her

Diktene er alle korte, de tar aldri mer enn én side hver. Alle har titler. I selve teksten er det ingen store bokstaver, ingen punktum, men noen få komma, av og til nærmest for å hjelpe på rytmen. Denne måten å formidle teksten på gir ordene en organisk bevegelse, det bølger frem og tilbake, fra optimisme til pessimisme, fra fart og glede til savn og sorg.

For også døden har plass i diktsamlingen. Det er nennsomt gjort, selv om jeg skulle ønske at færre barnebokforfattere (på død og liv) må legge inn en død bestefar, bestemor eller mor, for så tydelig å skape et eksistensielt alvor. Det kan føles litt som en pliktøvelse. Alvor er det nok av, uansett.

Ruth Lillegraven mottok Brageprisen i 2013 for diktsamlingen «Urd». I år en hun nominert i klassen for barnebøker med «Eg er eg er eg er». Med en slik gjennomarbeidet diktsamling er ikke det overraskende.

• Les: Anmeldelsen av debutsamlingen «Store stygge dikt»

• Flere anmeldelser fra NRK

• «Sjakken eller livet» av Atle Grønn: «I sin utmerkete sjakkbok «Sjakken eller livet» fremhever Atle Grønn det menneskelige elementet i spillet.»

• «Kan Doktor Proktor redde jula?» av Jo Nesbø: «Et Donald-blad kan godt ha juletema, men en hel roman? Jo Nesbø feier tvilen til side. Han er tilbake i godt slag i den femte boken om Doktor Proktor.»

• «Døden og andre tiggere» av Anne Helene Guddal: «[...] Her begynner det jo å bli nesten litt skummelt. Som om forfatteren vet hvordan jeg kommer til å oppleve disse diktene. Ansiktet mitt er bortvendt. Men noen ganger bærer ordene med seg en henvendelse som løftes fram mot et velsignet bortvendt ansikt. Hvem er det som løfter ordene fram? Leseren? Forfatteren? De begge i fellesskap?»