Godt og vondt fra Guddal

ANMELDELSE: Brageprisnominerte Anne Helene Guddal beskriver utbombete mennesker som elsker hverandre på liv og død i sin nye diktsamling «Døden og andre tiggere».

Anne Helene Guddal

Anne Helene Guddal har skrevet sin andre diktsamling etter debuten i 2015. – Noen av diktene treffer godt, mener NRKs anmelder.

Foto: Mathias Danbolt

  • FORFATTER: Anne Helene Guddal
  • TITTEL: «Døden og andre tiggere» (Diktsamling)
  • FORLAG: Kolon

Guddal debuterte som poet i 2015 med diktsamlingen «Også det uforsonlige finnes». «Dødene og andre tiggere» er hennes andre diktsamling.

Hvert eneste av Anne Helene Guddals dikt treffer meg – ikke. La oss si at hvert sjette treffer. Det sjette diktet i Guddals mye omtalte debutbok «Også det uforsonlige finnes» lyder som følger:

Jeg er redd for å skrive, for hva det betyr.
Jeg vil ikke at noen skal gjenkjenne håndskrifta
eller vite hva signaturen trekker med seg.

Jeg vemmes når skrifta folder ut innsikten,
glinsende feit,
når de sløveste knivene risser i overflaten.

Men plutselig treffer jeg ei vene
som ikke har rukket å gjemme seg
akkurat der huden er tynnest.

Utdrag fra «Også det uforsonlige finnes»

Ja, der traff hun meg også, og enda mer i diktet som står på den andre siden:

Kanskje er det sant
at alt jeg skriver
bærer med seg en henvendelse
- som noen ganger løftes fram
mot et velsigna bortvendt ansikt.

Utdrag fra «Også det uforsonlige finnes»

Her begynner det jo å bli nesten litt skummelt. Som om forfatteren vet hvordan jeg kommer til å oppleve disse diktene. Ansiktet mitt er bortvendt. Men noen ganger bærer ordene med seg en henvendelse som løftes fram mot et velsignet bortvendt ansikt. Hvem er det som løfter ordene fram? Leseren? Forfatteren? De begge i felleskap?

Ikke bare hits

Diktsamlingen Døden og andre tiggere

Diktsamlingen «Dødene og andre tiggere».

Årets bok heter «Døden og andre tiggere», og er litt slankere enn den forrige. Igjen blar jeg litt fort forbi noe, men blir hengende fast ved annet. Vi har altså ikke med en gjennomgående hitparade å gjøre, men samtidig: Alle låtene på Prince sine album var vel heller ikke like gode? Eller for å si det på en annen måte: umiddelbart tilgjengelige?

Døden er også selvsagt tilstede i denne andre boken. Men det er jammen meg også kjærligheten! Hør bare her:

Jeg går fra fornuften
for å komme nærmere deg

men du tror visst
at det ikke koster noe

og kler av meg med hastige hender

Utdrag fra «Døden og andre tiggere»

Knust skalle

Hvis det er slik som forfatteren Kenneth Moe hevdet i sin siste roman, at det er først når man står overfor et annet menneske, og tror på at det som står på spill i den relasjonen virkelig står på spill, at tingene får sin verdi, at mening oppstår og muligheter realiseres. Da kan man trygt si at Guddals diktsamling er full av muligheter. Ta dette «Hamlet»-diktet:

I drømmen knuste jeg
skallen din
og jeg ble så fortvilet
for jeg elsket det hodet
vekten av det i hånden.

Utdrag fra «Døden og andre tiggere»

Hvite steiner langs stranden

Å Yorick, dette svinger! Anne Helene Guddals dikt inneholder krig, kjærlighet og død, om å skrive – og små, hvite steiner fra en strand langs kysten i Nord Norge et sted. I blant putter hun inn flere av disse elementene i samme dikt. Som her:

Jeg er en utbombet by
du ikke våger å gå inn i
av frykt for snikskyttere
og brennende barn

Utdrag fra «Døden og andre tiggere»

«Døden og andre tiggere» minner meg om en jazzkonsert, der du iblant føler deg litt fortumlet blant uforutsigbare lyder, før det plutselig dukker opp noen melodilinjer som får deg på fast grunn igjen. Nylig kåret vi Norges beste dikt her i NRK , og valgte da en kjent og kjær tekst skrevet for lenge siden, som mange kunne fra før. But where do we go from there? De beste tekstene i «Dødene og andre tiggere» kaster gjerne noen blikk bakover i retning av tidligere tiders poesi, men viser også veien videre.

Abstrakt maleri, Slagside
Roald Amundsen i pelsklær
Den norske fortellingen