Hvem styrer hånden til Karl Ove Knausgård?
Jeg spør fordi én argumentasjonsrekke går igjen når forfatteren Karl Ove Knausgård skal forklare sitt prosjekt, og det er:
– Jeg skammer meg, men jeg må gjøre det!
– Jo mer blod som flyter, dess bedre selger han
I Min Kamp 6 skriver han: «Jeg er så glad for Linda, og jeg er så glad for barna våre. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har utsatt dem for, men det har jeg gjort, og det må jeg leve med».
Ja, det må han leve med, for alt han har gjort er akkompagnert av full medieoppmerksomhet. Og det er ikke overraskende.
Dette er den scenen Karl Ove Knausgårds «Min Kamp» nå er spilt inn på.
Ibsen og Knausgård
Hans eks-kone Tonje Aursland avslutter sin radiodokumentar om Karl Ove Knausgård med denne beskrivelsen av sin tidligere mann: «Hensynsløs, men med fryktelig dårlig samvittighet».
Og Karl Ove svarer henne med; «- Jeg kan ikke annet».
Dermed går hans beskrivelse av sin egen rolle rett inn i den første replikken i Henrik Ibsens aller første skuespill; «Jeg må jeg må, så byder meg en stemme».
- Les også: Blandet kritikk for siste Min kamp
Den replikken handler om den gode gamle Kallstanken.
En indre trang har altså tatt kontroll. Også over Knausgård.
Det er den som styrer hånden hans.
Greit nok. Karl Ove Knausgård må skrive dette. Han må bruke venner, familie, barn. Men må han virkelig si at han skammer seg? Må han gjøre seg selv til offer for seg selv?
– MÅ en forelegger?
Kan han ikke bare si at dette er kynisk, dette er gjort med velberådd hu?
Også kan vi som leser romanene og som ikke er i slekt, eller kjenner broren eller er kollega med onkelen, finne ut at dette er f. eks en dypt menneskelig roman.
Georg Johannesen skal ha sagt at det bare er bare kynikeren som ikke er kynisk.
Det jeg sitter og lurer på, det er hvilken rolle Oktober Forlag har hatt for den skrivende hånden til forfatteren bak Min Kamp 1-6?
En forfatter må, men MÅ en forlegger?
I forrige uke hørte vi om igjen den hjerteskjærende radiodokumentaren til Tonje Aursland. I dag er aviser og medier fulle av onkel Bjørge Knausgårds sorg og sinne over de følgene Min Kamp 1-6 har hatt for ham og familien hans.
Og da må man spørre; Har forlaget virkelig gjort alt de kan for å oppføre seg skikkelig?
– Forlaget sitter temmelig trygt juridisk
Har forlaget følt omsorg for Knausgårds familie?
Skulle de latt forfatteren Karl Ove Knausgård trykke e-poster som «onkel Gunnar» (Bjørge Knausgård) har skrevet til forlaget for å uttrykke sin frustrasjon?
Har forlaget underrettet de omtalte på en skikkelig måte, gjennom hele skriveprosessen?
Forlaget Oktober vet utmerket godt at de selv sitter temmelig trygt, rent juridisk. Både forlag og forfatter har nemlig hele tiden vært overtydelige på at dette er en roman og ikke «Den Sanne Historien»!
For slik er verden innrettet at selv ekstremt virkelighetsnære romaner er å regne som ren fiksjon i møte med jussen.