Hvorfor blir det så jævla stygt?  

Spørsmålet i overskriften irriterer norske arkitekter. De liker spørsmål om arkitektur og kvalitet, men de misliker ordet «stygt». De liker ikke «pent» heller.

Helt på alvor, arkitekter mener faktisk at det er fordummende å snakke om pent og stygt.

Men vi som bor midt blant stygt, pent, kjedelig, trist, uharmonisk – vi synes det fungerer. Fordi det faktisk får oss til å diskutere arkitektur.

Arkitekter derimot, mener arkitektur krever langt mer enn tilfeldig synsing. De vil snakke om stilarter, tidsepoker, funksjon, kvalitet, landskap og byggeskikk. Om smak som forandrer seg. Det samme bygget kan se flott ut ett sted, og være misstilpass andre steder.

Men slik er nå engang vi mennesker, vi ser oss rundt og tar i bruk det enkelte arkitekter har definert som reptilhjernen vår, når vi raskt og intuitivt skiller mellom fristende og frastøtende. Og vi gjør det helt i reptilets ånd, for selv vekselvarme virveldyr vet forskjell på et godt og et dårlig bytte.

Den første, intuitive smaksdommen baserer seg på utseende. På fasaden. Uavhengig av konstruksjon, plassering og historie.

Hva skulle vi ellers gjøre?

De fleste av oss har verken studert arkitektur, arkitekturhistorie eller blitt bygningsingeniører. Men vi har øyne, vi vet hvor vi trives – og det er vi som lever i og mellom husene.

Og nå, nå vil Norge faktisk diskutere arkitektur. Endelig. Det ligger en voldsom optimisme i det. Dette menneskeskapte grasrotopprøret vekker rett og slett troen på at det kan være mulig å påvirke kommuneplanleggere, utbyggere og arkitekter.

Arkitekturopprøret har åpnet en kran. Med eksplosiv kraft har opprøret fått fart på en lenge etterlengtet og bred debatt om hvorfor det er så mange gråtriste og malplasserte hus, nabolag, kommunesentre, hotell og boligblokker i dette landet.

Instagramkontoen til Arkitekturopprører viser bilder av verden som den var, med spir, søyler, gesimser og farger. Der publiseres bilder av bygg som for lengst er revet, og bilder av hva de gamle byggene er blitt erstattet med. I en slik selektiv kortstokk kommer selvfølgelig nybyggene langt dårligere ut enn de gamle.

Men, som det engasjerer! I februar hadde Instagram-oppropet null følgere, nå nærmer de seg 55 000. De som ikke forstår at det betyr noe, må følge bedre med i timen.

Så hvorfor er det blitt så jævla stygt, på store og små steder i Norge?

For å si det sånn, det er ikke arkitektenes skyld – alene. Arkitekter trenger oppdragsgivere. Og oppdragsgiverne er ikke alltid til å stole på. De styrer med tung labb.

Da det nye regjeringskvartalet skulle planlegges, ble effektivitet, funksjon og sikkerhet satt i høysetet. Bymiljø og eksiterende arkitektur var underordnet. Da sju arkitektkontor leverte sine forslag til utforming, var de forbausende like.

Statsbyggs tunge labb styrte arkitektene som marionetter, og arkitekt Niels Torp (som deltok i arkitektkonkurransen) kalte resultatet en duknakket kontorpark.

Ikke var det mangel på penger det handlet om heller. Tvert imot. Så langt ser regjeringskvartalet ut til å ende med en sluttsum på over 35 milliarder kroner.

Hva vi bør lære?

Fra nå av bør utbyggere, kommuner og innbyggere først bli stilt spørsmålet: Hva er best for nærmiljøet – for beboere og brukere? Hva skal til for å gjøre byen og kommunen til et bedre sted å bo og jobbe i? Deretter kan man ta fatt på effektivitet og funksjon.

Arkitekturopprøret sprer seg, og fyrer opp langt flere enn de – ære være dem -tradisjonelle kulturforkjemperne. Da Coop nylig kjøpte det gamle hotellet i Jølster, ble det uro. Skulle det 140 år gamle sveitserbygget rives? Eller skulle store vinduer og neonskilt pryde bygdas arkitektoniske perle og stolthet?

Men, som selgeren sa til NRK: «Vi er avhengige av vekst, og vi er avhengige av å leve her. Det er viktigere enn bygget.»

Det var argumentene da hundrevis av stavkirker ble revet på 1800-tallet også. Prestene fryktet at menighetene ville snu ryggen til gammeldagse, iskalde og mørke rom. Stolt lokal og nasjonal håndverkstradisjon ble slettet med jorda.

Nå vet vi bedre. Fine bygg skaper stor interesse og mye glede.

Norge ble ikke bygget på én dag. Men skikkelig fart på sakene ble det først i etterkrigstiden. På sekstitallet ble mange nye kommunesentre bygget.

Den dag i dag sliter ufattelig mange tettsteder med boligblokker, rådhus og kjøpesentre som ble mer eller mindre tilfeldig slengt utover bygdas asfalterte sentrum.

Gammel trehusbebyggelse ble revet eller henvist til en merkelig tilværelse i skyggen av Den Nye Tid. Optimismen rådet, og gode planer som gode arkitekter i mange tilfeller hadde lagt, ble vist bort og arkivert.

Noen har sagt ifra. Men hjelper det?

Det har spredd seg en stor maktesløshet. Den er ikke blitt mindre etter at kommunale planleggere har tillatt at den ene havnebyen etter den andre har pådratt seg høye og uskjønne leilighetsbygg og hotell uten særklasse, helt ytterst på kaikanten.

For ikke å glemme bydeler der gråstein har vært viktigste inspirasjonskilde for utbyggere med sterke næringsinteresser.

I dette landskapet logrer arkitektene også. For sine oppdragsgivere.

Jeg vet jeg svartmaler nå. For arkitekter kan langt bedre enn grått. Jeg er en stor beundrer av alt arkitekter kan, og mye av det de har utrettet. Men de må utfordres til å vise sitt aller beste. Så send de kommunale planleggerne og utbyggerne tilbake til skolebenken!

Universitetet i Stavanger skal denne høsten opprette et bachelor-studie som skulle passe bra. Der er det tjue plasser. Der kan de samtidig lære hvordan de kan bruke den såkalte skjønnhetsparagrafen i bygningsloven. Den finnes nemlig, og kan med fordel studeres nærmere.

Vi aksepterer ikke jævla stygt lenger. Vi vil ha pent.

Vi vil at historien skal bevares. At fremtiden skal bygges med kvalitet og stil, og at det skapes vakre, vennlige uterom.

Slik ropes det nå. Via Instagram.