En hytte i Antarktis
Foto: Karin Jansdotter

Her finnes ikke korona: – Det er helt uvirkelig

På verdens eneste korona-frie kontinent kan man henge med venner, gå på jobb og være på hytta.

– Om du hadde fortalt meg at verden skulle ram­mes av en pan­demi da jeg dro hit, ville jeg trodd det var aprilsnarr!

For et snaut halv­år siden landet Karin Jans­dotter på den norske forsknings­­­stasjonen Troll i Antarktis. Gjennom som­meren – som varer fra november til februar på den sørlige halvkule – er basen full av forskere.

Når forskerne reiser hjem, må seks personer bli igjen for å holde Troll ved like gjennom vinteren. Et slikt eventyr hadde Jans­dotter drømt om siden hun var kokk på Hurtigrutens Antarktis-cruise for fire år siden.

34-åringen vokste opp i en skogs­bygd utenfor Göteborg og har alltid likt å være ute i naturen. Men da seson­gens siste fly forlot Troll i midten av februar, innså Jans­dotter hva hun hadde begitt seg ut på, og hvor langt unna familie, ven­ner og kjæreste hun var.

– Det var en veldig spesiell følelse, som jeg nok aldri kommer til å få igjen. Å etter­lates i en is­ørken på verdens mest util­­gjen­gelige plass i åtte måneder ... det føltes helt utrolig, sier hun på telefon til NRK.

Karin Jansdotter i Antarktis.

Karin Jansdotter på Troll-basen.

Foto: Alexander Sola

Opp­­holdet skulle bli mer spesielt enn hun kunne fore­­stille seg. Etter at hun dro, ble verden rammet av en pandemi. Korona­viruset har siden spredt seg til alle jordas kon­­tinenter. Alle bortsett fra ett; Antarktis.

På Troll, 4300 kilometer unna Sør-Afrika og nærmeste smitte­tilfelle, har Karin og kollegene blitt sittende som obser­vatører til en av de største krisene i vår tid. Når de kom­mer hjem igjen, vil den kanskje være over.

– Det er helt uvirkelig, sier hun.

– Tragisk

Alvoret traff Troll i midten av mars, da Norge ble stengt og butik­ker tømt for do­papir og mel. Det er god inter­nett­f­orbindelse på den norske basen, og beset­ningen kunne følge ut­viklin­gen direkte.

– Jeg husker da Erna Solberg sa at ingen måtte få panikk, og så fikk «alle» panikk. Da forsto jeg hvor alvorlig dette var. Jeg ba mamma og pappa om å holde seg hjemme fra jobb, sier Jansdotter.

Fjellet Jutulessen i Antarktis.

Fjellet Jutulessen i Dronning Mauds land.

Foto: Karin Jansdotter

De snakket med venner og familie på WhatsApp og FaceTime. Er veiene tomme for biler? spurte de. Er det ingen i gatene? Går folk virkelig rundt og skuler mistenk­somt hverandre?

– Når mamma forteller om køer utenfor apoteket og hvordan hun holder seg langt unna alle, nei, det høres jo helt tragisk ut. Alle gjør jo sin del ... men det virker jo helt vilt!? Det er vanskelig å forstille seg hvordan det er, sier Jansdotter.

På Troll, derimot, var alt ved det gamle. Her finnes ingen regler om sosial avstand, ingen mangel på dopapir eller angst for hostelyder. Det finnes ingen virus her, ingen kjent smitte av noe slag.

Overvintringsteamet på Troll i 2020 koser seg med sushi.

Elektriker Alexander Sola, kokk Karin Jansdotter, rørlegger Aleksander Tvedt, mekaniker Arthur Snekvik, forskningstekniker Roald Klingsheim og lege Thomas Dretvik holder Troll ved like i 2020.

Foto: Karin Jansdotter

Besetningen kan spise frokost i felles­­skap og gå på jobb som før. Om kvelden kan de samles i stua for å se på TV, spille brett­spill eller ha temafester. Og, dersom været til­later det, kan de feire påsken i Vass­dalsbua, Trolls egen hytte.

Alt var snudd på hodet. Plut­selig var det de, og ikke alle der hjemme, som levde normale liv.

– Jeg snakker med venner som ikke kunne forstå hvordan jeg kunne reise ned hit og isolere meg et helt år. Nå sier de at mis­­unner meg; «det hadde vært deilig å være der nede».

Kart over Antarktis og Troll-stasjonen.

Dårlig samvittighet

Enn så lenge er det deilig. Det har vært sommer, midnattssol og knapt en sky på himme­len. Stasjons­­lege Thomas Dretvik har til og med følt på skyld for at han det så fint, når andre har det van­skelig.

– Ofte tar jeg meg i å tenke at dette virkelig var det perfekte året å reise ned hit. Vi går ikke glipp av så mange sosiale aktiviteter og sammen­­komster som vi fryktet før avreisen. Stress­­nivået gjennom arbeids­­dagene her er jo også betydelig lavere enn det er hjemme på norske sykehus, forteller han.

– Men når slike tanker dukker opp får jeg også litt dårlig samvittighet. Jeg føler jo at jeg kunne bidratt litt mer konstruktivt, spesielt nå når det er såpass stor mangel på helse­personell hjemme.

Troll-basen i Antarktis.

Trollbasen ble helårsstasjon i 2005.

Foto: Karin Jansdotter

Akkurat nå føles isolasjonen i isødet kjær­kommen. Men snart kommer vinteren til Antarktis, med stummende mørke og tem­peraturer ned mot 40 minus­­­grader. Ingen får forlate base­­området, og hvis noen skulle skade seg eller bli alvorlig syke, tar det tre uker bare å klar­­gjøre fly­­stripa.

Da vil besetningen på Troll kanskje oppleve den samme ensom­heten som mange i Norge har følt på den siste tiden. Ifølge Jans­dotter er det likevel mye som skiller deres unntaks­tilstand fra vår.

For det første valgte de dette frivillig, de ville føle på så­r­barhet og isolasjon. For det andre fikk de god tid til å for­berede seg. Og for det tredje vet de hvor lenge deres unntaks­tilstand vil vare, det gjør ikke vi.

– Men ... presiserer Jansdotter:

– ... vi har jo snakket mye om hvordan det blir når vinteren kommer.

Merkelige tilstander

For selv om Troll-besetningen har forberedt seg godt, er det ingen som vet nøyaktig hvordan de vil takle et helt år i isødet. For­holdene i Antarktis er faktisk så spesielle at det europeiske romfarts­byrået ESA studerer de som overvintrer for å finne ut hvordan astro­nauter vil tåle lange romferder.

– Alle reagerer ulikt, men mange som tilbringer et år i Antarktis blir emosjonelt frakoblet livet på jorda. Mørketid og midnatts­sol bidrar til den surrealistiske følelsen av isolasjon. Noen blir nedstemte, ukonsentrerte og mister hukommelsen. Vi kaller dette «over­vintrings­syndromet», skriver Jennifer Ngo-Ahn, som leder ESAs arbeid med bemannet utforskning av verdensrommet, i en e-post til NRK.

En måneferd har mye til felles med et år i Antarktis.

En måneferd har mye til felles med et år i Antarktis.

Foto: Karin Jansdotter

De som rammes av denne tilstanden, glir ofte inn i en mild, hypnotisk døs. De kan bli sittende og stirre på et punkt som er 20 meter unna, selv om rommet bare er 10 meter langt. «Antarktisk stirring», kalles dette blikket.

Symptomene varierer med årstidene og er kraftigst når det er midnattssol og mørketid. Karin Jansdotter tror kanskje hun har sett tegnene allerede.

– I morges satt forsknings­tekniker Roald og så tomt ut i lufta. Jeg spurte om han led av «antarktisk stirring». Da svarte Roald: «Sånn har jeg alltid sittet og stirret!» Jeg vet egentlig ikke hva som er verst!?

Rare syndromer

Langvarig isolasjon påvirker ikke bare kroppen, men også hvordan mennesker har det sammen. Her i et korona-stengt Norge har nok mange følt på det allerede. I Antarktis pleier stemningen å bli dårlig først etter seks måneder, og besetningen går inn i sitt tredje kvartal sammen.

Da er det mange som sprekker, forteller Jennifer Ngo-Ahn i ESA.

– Psykologer kaller det «tredje kvartal-fenomenet». Besetningen innser de at de bare er halvveis, og hvor mye tid som gjenstår. Mangelen på privatliv, den tvungne sosiali­seringen og ut­viklingen av klikker skaper et stort potensial for konflikter. Disse kon­fliktene kan være kata­strofale, og i verste fall dødelige!

Hytta Vassdalsbua i Antarktis

På Vassdalsbua kan man være alene.

Foto: Roald Klingsheim

Det finnes flere eksempler på folk som får nok i Antarktis: I 1996, på den amerikanske McMurdo-basen, ble en mann angrepet med ham­mer etter en krangel med en kollega. Fire år senere ble en forsker funnet metan­ol­forgiftet på Amundsen-Scott-basen, uten at politiet klarte å finne ut om det var en ulykke, selvmord eller drap. Og i 2018 ble en forsker kniv­­stukket på den russiske basen Belling­hausen, angivelig for å ha avslørt hvordan kolle­g­aens bøker endte.

Så ille blir det nok ikke på Troll, forsikrer Karin Jansdotter.

– Før avreise hadde vi gruppe­­terapi, og da fortalte psyko­logen at vi alltid skulle ta tak i problemer med én gang, før de vokste seg store. Vi er flinke til dette. Jeg sier ifra når noen av gutta har glemt å kaste den tomme dorullen i søpla, hehe.

Dette er noe vi her hjemme kan lære av i disse korona-tider, mener 34-åringen.

– Er det noe som plager deg, si ifra med én gang. Men gjør det med et smil! Prøv også å gjøre noe hyggelig for hverandre, så det ikke bare blir kritikk. Man må ha en balanse.

Timeout

Hun anbefaler også å skape gode rutiner. På Troll spiser beset­ningen alle mål­tider sammen, de holder foredrag for hverandre hver fredag og ser film sammen hver lørdag. Dess­uten har alle sine lang­tids­­prosjekter. Noen leser bøker og øver på gitar, andre lærer seg å fermentere mat.

Og kjeder man seg iblant, gjør ikke det noe. Det er bare sunt, mener Jansdotter.

– Vi lever et «slow life» her nede. Det vi har innen­for disse veggene, det er alt vi har. Man frigjør seg til andre ting. Man kan være kreativ, skrive, gjøre det man har lyst til, og man slipper å tenke på hvor man skulle vært og hva man går glipp av.

Forskningstekniker Roald Klingsheim og Karin Jansdotter utenfor Troll-basen.

Roald Klingsheim og Karin Jansdotter.

Foto: Alexander Sola

Enn så lenge har ikke Karin Jansdotter hjem­­lengsel, men det er mye hun savner: Familie og venner, selvsagt, men også lukter, lyder og liv. Rundt Troll vokser hverken planter eller trær, og fuglene som til­brakte somme­­ren her, har allerede trukket nordover.

– Når jeg kommer hjem, skal jeg klemme et tre. Naturen har ikke korona, så ut og klem trær! formaner Jansdotter.

Naturen er kanskje upåvirket av denne pan­demien, men vi menn­esker vil kanskje forandre oss. Jansdotter føler at noe er på gang. Når hun snakker med venner og familie på telefon, virker de annerledes; mer åpne, rause og kreative.

– Dessuten har de mer tid. Før hadde de kanskje mindre tid til å snakke med meg, fordi de var på jobb eller ferie. Nå har de ingen unnskyldning.

Jansdotter vil bruke halvåret fram mot hjem­reisen til å tenke gjennom hva som er viktig for henne. Kanskje pan­demien gir resten av oss tid til å gjøre det samme?

– Jeg tror dette er en fin tid å stoppe opp og sette pris på det man har og de man har rundt seg. Når man ser tilbake på denne krisen vil man kanskje innse hva slags menne­ske man var og hvem man vil være, sier hun.

Hei!

Har du tanker om saken, eller ideer til annet jeg burde skrive om? Ta gjerne kontakt!

Tidligere har jeg skrevet om mannen som vil redde verden med mammufanter, tsunamien i Oslofjorden og hvordan norske forskere gjenforener familier i Argentina. 

Fjellet Jutulessen i Antarktis.

Fjellet Jutulessen ved Troll.

Foto: Karin Jansdotter