Jeg hadde vært i butikken, stått i en lang kø, kvittert ut pakken fra Komplett.no og prøvd å stappe den nedi sekken. Det var ikke plass. Ikke i mat­posen fra Rema heller, persillen ble most.

Så jeg klemte den innunder armen og bar den hjem. Kantene skar i huden, uten at det gjorde noe. Kroppen var bedøvet av shopping-hormoner.

Men så åpnet jeg kartongen. Der lå den hvite esken med hode­telefonene, omgitt av ...

Ingenting.

Ikke var det første gang heller. Stadig fikk jeg små dingser i digre esker. Som om de ikke var godt nok pakket fra før! Hadde jeg bare uflaks, eller sendte Inter­nett alltid så romslige kartonger?

Jeg bestemte meg for å gjøre et enkelt eksperiment. Jeg shoppet rundt i ulike nett­butikker, for å sjekke hvor mye luft det faktisk var i pakkene.

Snart kom de, én etter én. Jeg målte eskene og la dem under foto­grafens blits:

Et par solbriller fra Zalando.

78 prosent luft.

Et annet par hodetelefoner, fra Elkjøp.

82 prosent luft.

En musematte fra Komplett.no.

97 prosent luft.

Og en tesil fra Søstrene Grene.

88 prosent luft.

Etter å ha tømt dem for litt boble­plast og papir, inne­holdt kartongene i snitt 90 prosent luft. Nitti. Det virket ikke spesielt praktisk, og ikke spesielt grønt heller. Så, hvorfor i huleste pakkes kartongene sånn?

Med verkende arm satte jeg meg i bilen på jakt etter svar. Første stopp: Sandefjord.

Til robotland

I nettbutikken Komplett.nos hovedlager fyker nesten hundre små roboter rundt på et hylle­system. Iblant bremser de opp, løfter en kasse fra hylla og fortsetter. De stopper for hverandre, venter og kjører videre. Som mekaniske maur i en mekanisk maurtue.

– Det er stilig å se når de samarbeider, sier Bjørn Tore Svendsen.

Komplett Groups logistikkdirektør har rett. Det er stilig å se på. Og så effektivt! I fjor ble 2,3 millioner varer sendt fra dette lageret, det var en økning på 31 prosent på ett år. Butikkene var korona-stengt, folk kjøpte utstyr til hjemme­kontoret, TV-er, konsoller – og hode­telefoner.

Jeg viser et bilde av AirPods-kartongen. Masse luft. Hvorfor?

Svendsen forklarer. Komplett.no har over 20.000 produkter i sortimentet. Omtrent halv­parten sendes i original­emballasjen, for eksempel TV-er og PC-skjermer. Mindre varer er for skjøre eller så dyre at de kan bli stjålet om de ikke fraktes i en nøytral kartong.

Hodetelefoner, for eksempel.

Komplett.no tilpasser ikke hver eneste kartong til hver eneste vare. Isteden har de – og de andre nett­butikkene jeg shoppet i – valgt noen få størrelser, som et kompro­miss mellom flere behov.

Kartongen må ha plass til en frakt­etikett, den papir­lappen som viser hvor pakken skal. Det må være lett å stable kartongene på paller og i lastebiler, noe som blir enklere med standard størrelser.

De må ofte romme mer enn én vare. Sjefen i Søstrene Grene, Mikkel Grene, opplever sjelden at kunder bare kjøper én ting når de først handler, og at kartongen med te-sila derfor inneholdt unormalt mye luft.

Den kanskje viktigste årsaken til at kartongene er så romslige – og dette presiserte alle nett­butikkene jeg kontaktet – er at mange produkter må beskyttes av papir eller bobleplast. Det er dyrt å sende ut en vare som blir ødelagt i frakt. Det er dårlig reklame.

Og, som Zalandos presse­kontakt Anne Vibe Hansen skriver i en e-post til NRK: «Det finnes ikke noe som er mindre bære­kraftig enn et produkt som ikke kan brukes mer».

Bærekraft. Det ga jo mening. Pappen blir dessuten re­sirkulert, gjør den ikke? Jeg kjørte hjemover med lave skuldre. Pakke­reisen var over.

The end?

På veien igjen

Tapp, tapp, jeg tapper på papp. Er kartongen hul? Vanskelig å høre, støyen fra trucker og lastebiler og samle­bånd er øredøvende.

Jeg hadde ikke klart å gi slipp. Etter å ha sett bildene mine, var det flere nett­butikker som innrømmet at jo, det var mye luft i kartongene.

Og hvor «bærekraftig» er egentlig det?

For å finne svaret, var PostNords terminal på Langhus i Nordre Follo stedet å starte. Hos dem som frakter lufta.

– De fleste pakker bedre. Men det er fortsatt mye å gå på, sier pressesjef Håkon Nicolai Olsen.

Hvor mye luft det er i de omtrent 150.000 pakkene PostNord Norge frakter daglig, vet han ikke. Men PostNord i Sverige anslår det dreier seg om 30 prosent i snitt.

Det er mindre enn det var i mine kartonger, men likevel. En tredjedel av en full lastebil er i teorien tom. Og lufta fraktes ofte langt.

Komplett.nos lager ligger i Sandefjord, Søstrene Grenes i Danmark. Elkjøps lager ligger i Sverige, mens Zalando varehus ligger Sverige, Tyskland og Polen, 1500 kilometer unna PostNord-terminalen på Langhus.

Hele denne veien fraktes kartongene. Og ofte fraktes de tilbake igjen også. Hver femte vare som PostNord kjører ut, kommer i retur. Andelen klær mye større. Zalando får halvparten tilbake. 50 prosent.

I den samme emballasjen som den kom i.

Denne kjøringen er ikke spesielt miljøvennlig, de fleste lastebiler går fortsatt på diesel. Når varene pakkes i overdimensjonerte kartonger, blir det plass til færre kartonger i hver lastebil, det blir flere lastebiler på veiene og mer eksos i lufta. I dag er godstrafikken blant de største utslippskildene i Norge.

Ikke bare er kjøringen et klimaproblem. Den former også stedene vi bor. Mer netthandel kan føre til mer tung­trafikk i byer og bolig­områder og flere konflikter mellom varebiler og mennesker, forklarer Kristin Ystmark Bjerkan, som forsker på transport og nett­handel ved Sintef.

Jeg kan se det for meg. Et blokkert sykkelfelt. En himmel full av CO₂. Lyden av vare­bilens rygge­alarm en grytidlig morgen.

Pip-pip-pip-pap-pap-papp.

Dessuten hadde jeg fått en snikende følelse av at dette handlet om mer enn plass, logistikk og lastebiler. For hva med selve pappen? Lager man kjempe­kartonger, bruker man jo mer papp enn nødvendig. Og det kunne jo ikke være helt bra det heller?

Jeg måtte til skogen, der pappen kommer fra.

Inn i granskauen

En fugl flykter over den mørkeblå himmelen, som et varsel. Oppe i åsen rister trekronene. Så går en gran i bakken. Treet blir trukket gjennom en jernklo, som høvler av greinene og kutter opp stokken. Den tynneste delen legges i en stabel, den tykkeste i en annen.

Kloa senker seg, og ut av skogs­maskinen klatrer en mild mann med røtter i både Norge og Sverige. Remy Jägerud, som jobber for et lokalt hogstfirma, retter på capsen og titter utover hogstfeltet. Bak ligger Kongsvinger.

– Dom vil ha jævla mycket tømmer nå, så vi måste jobbe som faen, sier han.

Han går bort til de to stablene med stokker. De tykkeste skal til sag­bruket for å bli til planker, bjelker og lister. Mens disse, sier Jägerud og peker på de tynneste stokkene.

– Disse skal bli til papp.

Kartonger består ofte av en blanding av ny og resirkulert papp. Den nye pappen kommer herfra. Når tømmeret er sortert, sendes stokkene til en stor fabrikk i Sverige, som bruker trefiberen til å lage papir. Dette papiret blir deretter kjørt til en pappfabrikk, som limer det sammen til kartong.

Det er imponerende. Maskinen. Effektiviteten. Det ærlige arbeidet. Men samtidig er inn­grepene store. For meg, en kontorrotte som ikke kan stort om skogbruk, ser jo hogstfeltet ut som en slagmark.

For å mette etter­spørselen etter ny papp, kuttes det årlig 47 millioner tonn skog i verden, ifølge FN. Det tilsvarer en sjettedel av all skogen i Norge.

Mye av pappen kommer fra miljø­sertifisert trevirke, med strenge krav til hvordan skogen blir drevet. Men det finnes eksempler på at den inter­nasjonale papir­industrien har hugget tropisk skog for å lage plantasjer.

Og her i Norge er konsekvensene av flatehogst omstridt. Selv om det blir plantet nye trær der hvor de gamle sto, vurderer EU faktisk å forby praksisen.

– Står du her og ser, så ser du ikke noe annet enn skog, sier Jägerud.

– Skog, skog skog. Vi klarer ikke å høgge det som vokser. Så er det jo mange som bare ser det vi høgger, og tycker det er stygt. Jeg skjønner det. Men hadde vi ikke høgd, så hadde vi inte kunnet lage noen ting.

Skogdebatten får hodet mitt til å spinne. Det jo bra å bruke hele treet når man først trenger planker, samtidig bidrar etterspørselen etter papp til at skog blir hugget ned. Men hvor problematiske disse inn­grepene i naturen er, kommer vi ikke til bunns i her vi står.

Det finnes uansett en annen viktig grunn til å ikke sløse med papp.

Opp i atmosfæren

Det lages ufattelig mye papp i verden. 188 millioner tonn bare i år, ifølge konsulentbyrået Afry. Det er nok til å dekke hele Kongeriket Norge. Og ha mer enn nok igjen til Danmark, Mallorca og Gran Canaria.

Lager man kartonger av alt sammen og stabler dem oppå hverandre, kan du bygge et tårn til sola. Og ett til. Og nesten et tredje. Forestill deg det!

Det krever masse energi å lage og resirkulere all denne pappen. For hver kilo som produseres, havner mellom 0,7 og 1,15 kilo karbondioksid (CO₂) i atmosfæren, ifølge forsker Hanne Lerche Raadal i Norsus.

Det er mye mindre enn når man produserer plast. Men selv med det laveste anslaget til Raadal, blir totalen likevel høy. Den globale papp-industrien slipper årlig ut over dobbelt så mye CO₂ som hele Norge.

Og da er ikke forbrenningen av pappen med i regnestykket. Papp lever nemlig ikke evig. Ja, den resirkuleres, men bare fem til syv ganger. Så er fibrene utslitt og blir dumpet eller brent.

Klimagassene stiger til atmosfæren og varmer opp jorda. Med tiden blir lufta «renset» og karbonet bundet opp i et nytt tre. Men, som Cicero-forsker Borgar Aamas presiserer; det kan fort ta hundre år for et tre å vokse seg stort.

Hundre år er lenge i en verden som trenger raske klimakutt.

Istedenfor å lage unødvendig store pappkartonger, kan man bruke mindre trevirke, eller bruke trevirket på smartere måter. Det kan erstatte kull i metallproduksjon og oljeprodukter i kjemisk industri. Eller så kan man lage biodrivstoff av det.

Til Remys hogstmaskin, kanskje, eller til PostNords lastebiler?

Himmelen åpner seg over hogstfeltet og gir meg en vel­fortjent kalddusj. Mens jeg har jobbet med denne saken, har jeg tullet med venner om papp. Vi har kalt hverandre papp­skaller og ledd. Men dette var alvor, dette handlet om jordas framtid.

Nett­shoppingen tar av, og det har sikkert blitt sendt flere millioner over­dimen­sjonerte kartonger bare i løpet av timene jeg har vært her i skogen. Er det virkelig ikke mulig å pakke på en bedre måte?

Løsninger i sikte

Jeg ringte rundt. Og jo da, alle jobber mot samme mål. Å pakke i mindre kartonger er billigere, det er bra for kloden, og det er bra for imaget.

PostNords under­søkelser viser at unge vil handle enda mer på nett om transport og emballasje blir mer miljø­vennlig. I en tid hvor kundene er grønne, er det ingen bedrifter som ønsker å bli forbundet med en halvtom pappeske.

Komplett.no skal installere en ny pakkemaskin til neste år, som bretter hver enkelt kartong for å bedre tilpasse den til produktet. Zalando prøver å sende klær i papirposer, som tar mindre plass. Frakt­selskapene har diskusjoner med kundene om hvordan de kan pakke bedre.

Det skjer mye ute i verden også. Nettkjempen Amazon oppfordrer leveran­dører til å lage emballasje som kan sendes som den er, uten at den må pakkes i enda en kartong. På seks år er to milliarder kartonger spart, hevder Amazon. Butikker og kunder bruker mindre på frakt.

Vinn, vinn, altså.

Vi har ingen allmektige nett­giganter i Norge, men vi har en sterk stat. Kan ikke den tvinge produsenter å pakke mer effektivt?

Det finnes strenge regler for hvordan emballasje skal fremstilles og gjen­vinnes, forklarer seksjons­leder i Miljø­direktoratet, Hege Rooth Olbergsveen. Men det finnes ingen lover for hvor mye luft det kan være i en kartong.

Nå er EU i ferd med å stramme inn avfalls­reglene. Når de nye reglene er på plass, vil de inn­arbeides i det norske lov­verket som en del av EØS-avtalen.

«Vi vet enda ikke hvordan disse kravene blir, f.eks. om de vil kreve en viss volum­utnyttelse i emballasje», skriver direktoratet i en e-post til NRK.

I mellomtiden må man kanskje tenke nytt? Utenfor boksen.

Siste stopp

I 2019 jobbet Natasha Abbas på et rekrutterings­byrå i Oslo. Rett overfor kontoret lå det en butikk hvor folk hentet pakker de hadde kjøpt på nett. De virket irriterte og overlesset.

– Det skjedde dag etter dag. Jeg tenkte: Hva skjer? sier 28-åringen når jeg møter henne i Oslo.

Abbas begynte å lete etter gode ideer på nett og fikk sviger­mor til å sy en prototyp. En grønn, fôret bag i polyester. Varen puttes i bagen, som rulles sammen for å ta så lite plass som mulig. Etter at bagen er brukt, kan den «pantes» i butikken.

Planen er at kunden velger «Packoorang», som selskapet til Abbas heter, i kassa i nettbutikken. Det koster litt ekstra, men til gjengjeld skal den kunne brukes opptil 200 ganger før den er utslitt.

Et grønt alternativ for den moderne kunde.

– Alle tenker at papp er så klima­vennlig, men fot­avtrykket er veldig stort, forklarer Abbas’ med­gründer Alvin Dammann Leer.

– Det er allerede laget et helt hav av plast, som vi kan gjenbruke. Etter hvert vil vi gå over til kom­poster­bar bio­plast.

Det høres smart ut. Packoorang har inngått samarbeid med flere store bedrifter. Og gründere i USA og Europa har vist at det er marked for slike bager. Selv om markedet ikke er så stort ennå.

Men vil etterspørselen bli stor nok til å utgjøre en forskjell? Vil nok kunder pante bagene? Eller vil plasten havne i naturen? I magen til en hval?

Ved å løse ett problem, skaper man fort nye.

Hjemme igjen

Jeg er tilbake etter pakke­reisa. Armen verker ikke lenger, men sam­vittigheten har fått seg en skrape. Det er ikke lett å være konsument i 2021, i hvert fall ikke i verdens rikeste land.

Alt vi kjøper har en lang sti av usynlige avtrykk bak seg, og selv ikke kartongene er så miljø­vennlige som jeg en gang trodde. Spesielt ikke de halv­tomme.

Jeg setter på trøstemusikk og går ut i søppelskuret med pappen. Black Friday nærmer seg, og papir­dunken er allerede stapp­full.