Tsunamien i Oslofjorden

– Nå ser dere faenskapet ute i fjorden.

Tore Henning Larsen snur seg vekk fra PC-en, mot sjøen og peker på en prikk i horisonten. Prikken vokser raskt og antar snart konturen av et skip. Skroget er mørkeblått, overbygningen hvit.

Nesten hver morgen i nidraget sitter han her, på hjemmekontoret med den fantastiske fjordutsikten, og spaner på dette skipet.

Larsen kunne beskrevet det i detalj – byggeår, vekt, lengde – om han hadde hatt tid. Det har han ikke. For nå er det én ting som gjelder: Å få opp marinetraffic.com og registrere fartøyets hastighet, før det er for sent.

Men noe er galt. Han kommer ikke inn på nettet.

– Det har hengt seg. Dette har aldri skjedd før, sier Larsen og trykker rådvilt på Macen.

Skipet er nå i ferd med å passere Ildjernsflu, fyret som ligger rett ut og tjener som Larsens målepunkt. Sørlendingen mumler noe om «sabotasje» før han brått spør, eller kommanderer:

– Kan du ikke gå inn på marinetraffic.com?

Jeg finner frem nettsiden som har sanntidsinfo om de fleste fartøy i verden (jeg har blitt bedt om å sette meg inn i det før jeg kom), zoomer inn på indre Oslofjord og det lille, rosa symbolet som må være skipet utenfor.

Og ganske riktig. Det er Color Fantasy, Color Lines flaggskip, eller «verstingen», som Larsen kaller det.

– Det holder 19 knop, sier jeg.

Nå løfter Larsen blikket. Så bryter han ut i en triumferende latter, som om han har tatt noen på fersken.

– Åhåhåhå, han sakker farten, den luringen … De vet det, de vet vi sitter her! Det må være mailen jeg sendte i går. «Welcome to Oslo, Captain. Not!»

Vi skal komme tilbake til denne mailen, som er en av mange, men akkurat nå skjer alt veldig fort. «Follow me» roper Larsen i det han jogger ut fra kontoret, ut i hagen, rundt hekken, ned den lange trappa og bortover strandpromenaden langs de truede bryggehusene.

Ved en avsperret steinbrygge bråstopper han og blir stående konsentrert og ubevegelig, som en jakthund i stand.

Der ute glir Color Fantasy forbi Ildjernsflu.

Nå er det bare snakk om minutter før den kommer, den mystiske bølgen som beskyldes for å ødelegge bryggehus og moloer, slå snekker mot svaberg og trekke småbarn ut mot sjøen. En bølge som nærmest er blitt en besettelse for Tore Henning Larsen.

Tsunamien i Oslofjorden.

Slet med å sove

Det hele startet med et spørsmål fra datteren hans for drøyt 10 år siden. De sto utenfor det gulmalte bryggehuset ved villaen på Flaskebekk, et lite nabolag på nordvestkysten av Nesodden, og så ned i vannet.

Etter han kjøpte stedet i 1987, hadde han tilbrakt utallige sommerdager på denne brygga. Her holdt han rekelag. Her nøt han selvfanget hummer. Her satt han mysende i kveldsola og synes synd på bærumsfolket der borte på den østvendte «skyggesiden».

Tore Henning Larsen trodde han kjente sitt lille fjordstykke godt. Men da de sto her, og datteren spurte om sjøbunnen hadde forandret seg, ble han i stuss.

For noe var annerledes.

Det så ut som marbakken, altså punktet hvor stranda heller bratt nedover i dypet, var flyttet utover. Som om noen, eller noe, hadde forlenget stranda med sand og grus fra bredden. Under brygga lå nå en liten voll som gjorde det farlig å stupe.

Dette var det minste problemet, skulle det vise seg.

I likhet med de fleste nabobyggene, var Larsens bryggehus fundamentert i en strand som gradvis forsvant. Noen hadde stått der i over 100 år, nå måtte de støttes opp med stein og sement for ikke å kantre.

Verst var det for Inger Johanne Bjerke, en av Larsens nærmeste naboer. Grunnen under steinbrygga hennes hadde blitt vasket vekk, og nå hang halve konstruksjonen uten feste. Å reparere den ville sannsynligvis kostet millionbeløp. Den jobben ville ingen ta uansett, for det var ingenting å feste brygga i.

Bjerke hadde badet fra denne moloen hver sommer siden faren kjøpte eiendommen i 1946. Nå var 82-åringen nødt til å sperre den av med et varselskilt: «Brygga kan være usikker på grunn av undergraving», lød det.

– Jeg hadde vært vant med at alt var i orden. Nå har jeg forsonet meg med dette, men et par år sov jeg forferdelig dårlig, sier Bjerke.

De levde fortsatt gode liv her ute, det var de enige om. Men noe ukjent hadde sneket seg på dem fra havet, noe de ikke hadde kontroll på.

– Jeg tenkte: «What the fuck is going on – hva er det som skjer!», forteller Tore Henning Larsen.

Havet synker

Mistanken falt raskt på Color Lines nye flaggskip. Da rederiet satte Fantasy i trafikk mellom Oslo og Kiel i 2004, ble det snakket om sjøtrafikal revolusjon. Transport skulle kombineres med luksus. Ombord var promenadegate, badeland og drøye 1000 lugarer.

Alt dette krevde plass. Med sine 75.000 tonn var den nye kielferga dobbelt så stor som sin forgjenger, Prinsesse Ragnhild, og verdens største bilferge.

På Flaskebekk var de vant til kraftig hekksjø, for Oslo er blant verdens mest trafikkerte passasjerhavner. Bølgene etter Fantasy var vitterlig store, men ikke det naboene reagerte mest på. Det var noe annet som overrasket dem, noe de ikke hadde sett før.

Havet sank.

Det skjedde noen minutter før Kielferga passerte. Sjøen trakk seg tilbake og slepte med grus og sand. Så, etter noen titalls sekunder, flommet det tilbake i dobbelt monn, som tidevann i fortfilm. Først flere minutter senere kom hekksjøen de kjente fra andre skip.

Selv om ingen forsto nøyaktig hva som skjedde, var det åpenbart at dette hadde noe med Fantasy å gjøre. Ingen av de andre skipene, hverken de større eller mindre, forårsaket noe lignende.

– Det måtte være Color Line, forteller Tore Henning Larsen.

Da Color Fantasys søsterskip Magic ble satt i trafikk i 2007, ble mistanken styrket, for fenomenet inntraff når dét passerte også.

Nå begynte flere langs Oslofjorden å hisse seg opp.

Barna blir trukket ut

De nye skipene skapte umiddelbart trøbbel for Kavringen Marina på Nesodden og Vollen Marina i Asker. Hver gang fergene passerte, begynte småbåtene å gynge ukontrollert. De rev og røsket i kaia, og snart måtte kjettinger og moringer utbedres for flere hundre tusen.

Ifølge daglig leder Morten Gjeruldsen ved Vollen Marina forårsakes slitasjen av naturlige bølger og hekksjø fra andre skip også. Men dønningene fra Color Line kommer uten forvarsel, og er så store at han frykter for gjestenes sikkerhet.

– Selv ikke stormene fra nordøst lager like kraftige bølger. Det er skremmende, sier han.

Utenfor Oslofjordens største øy, Håøya i Drøbaksundet, opplevde båtfolk at dreggen løsnet når havet uforvarende begynte å stige og synke. For nye gjester kunne erfaringen bli dyrekjøpt.

– Jeg har sett båter bli slått mot svaberget, forteller Tom Erik Nilsen, vaktmester på Håøya.

Han hadde sett noe annet også. Da han fikk sin første sommerjobb her i 1996, valfartet teltturister til nordøstsiden av øya. Det gjør de ikke lenger, for på midten av 2000-tallet ble de populære strendene vasket bort. Igjen lå ugjestmildt fjell og digre kampesteiner.

I den før så idylliske Kjøkkenbukta var bredden blitt til en bratt kant. Et rustent dreneringsrør kom til syne. Røttene til de gamle orene hang i løse lufta. I løpet av noen få år var stranda forvandlet til noe som lignet en mangrovesump.

– Men den største skrekken er at unger skal bli trukket ut, sier Nilsen.

Det var faktisk en legitim bekymring. Noen mil lenger nord opplevde livredderne på Bygdøy-stranda Huk at småbarn på flytedyr ble ført ut flere meter av dragsuget.

Dette skjedde riktignok når flere av de store skipene passerte, ikke bare Color Line. Ingen av hendelsene hadde heller vært spesielt dramatiske, for barna ble hverken trukket ned eller langt ut.

Likevel ser livredderne seg nødt til å advare foreldre når Kielferga legger fra kai.

– Foreldre bør passe litt ekstra på når de store båtene kommer, forteller operativ leder for strandtjenesten i Norges Livredningsselskap, Maja Hogseth.

På motsatt side av fjorden hadde beboerne på Flaskebekk lenge vært enige om at noe måtte gjøres, men de visste ikke riktig hva. Color Line hadde tilsynelatende sitt på det rene. Skipene overholdt fartsgrensa og seilte i leia.

Naboene vurderte å kontakte rederiet. De vurderte å gå til retten. Men de følte de manglet beviser på at dette var en ny type skadesjø, og at den stammet fra Color Line. Ingen visste jo nøyaktig hva som foregikk.

– Vi hadde ingen dokumentasjon, i hvert fall ikke vitenskapelig. Vitenskapelig dokumentasjon er alt som teller, sier Tore Henning Larsen.

Heldigvis for ham var en annen mann på saken. En vitenskapsmann.

Matteformler i øynene

For fire år siden ringte en forundret kajakkpadler inn til NRK-programmet Abels tårn. Han hadde vært ute mellom Askholmene og Håøya og sett havet synke før Kielferga seilte forbi.

For å finne ut hva dette var, ble John Grue, en erfaren professor i hydrodynamikk ved Universitetet i Oslo, bedt om å se på fenomenet. Grue hadde forsket på både undersjøiske gigantbølger og tsunamier, men nå var selv han på dypt vann.

Hvorfor synker havet? Hvorfor synker det før skipet kommer? Og hvorfor skjer det bare når Kielferga passerer? Disse spørsmålene hadde ikke professoren noen god forklaring på.

Etter programmet lette han etter svar i forskningslitteraturen, for han var sikker på at noen hadde forsket på dette før. Til sin store forundring fant han ingenting. Dette var et helt ubeskrevet fenomen.

Grue bestemte seg for å komme til bunns i saken selv. Han reiste rundt i Oslofjorden for å kartlegge bølgene, og i februar 2016 var turen kommet til Flaskebekk. Der hadde de hørt programmet og umiddelbart ringt NRK for å få professoren til å komme.

Nå sto han sammen med dem, på den skakke moloen til Inger Johanne Bjerke, og ventet i spenning. Da vannet begynte å synke kunne Tore Henning Larsen merke den samme gutteaktige gløden i Grue som han hadde sett på børsen da han jobbet som finansmann på 1980-tallet.

– Der fikk folk dollartegn i øynene. Grue hadde matematiske formler i øynene!

Det var det gode grunner til. Havet oppførte seg nemlig helt i tråd med teorien professoren holdt på å ferdigstille, en teori som senere skulle vekke internasjonal oppsikt.

John Grue hevdet nemlig at Norges hovedstad nesten daglig rammes av en «skipsdrevet minitsunami».

Selv om begrepet vanligvis forbindes med jordskjelv, er «tsunami», som betyr havnebølge på japansk, en fellesbetegnelse på bølger som oppstår etter en bestemt enkelthendelse, ikke bare seismisk aktivitet. I Oslofjorden var årsaken en helt annen:

Kielferga.

Dette var beviset beboerne Flaskebekk følte de trengte. Sammen med Grue inviterte de Color Line til professorens kontor.

– Vi var på krigsstien, forteller Tore Henning Larsen alvorlig.

Konfrontasjonen

Møtet fant sted på Blindern i april 2016. John Grue var der. Color Lines folk var der. En representant fra Flaskebekk var der.

Ute på Nesodden hadde naboene gjennomført sporadiske målinger av Kielfergene siden 2009. De tok også slike bilder:

Men etter at Grue kom på banen, ble det system i arbeidet. De noterte fart og vannstand. Registrerte hastigheter på nesten 23 knop og bølgehøyde på halvannen meter. De observerte andre skip også, men så ingen tsunamieffekt.

Observasjonene underbygde teorien professoren nå presenterte for rederiet.

Ved Ildjernsflu og Håøya er det brå dybdeendringer, forklarte han. På disse stedene skaper trykket under skipet et kraftig støt, som genererer en serie på tre bølger. Bølgene beveger seg dobbelt så raskt som ferga og er mye lenger enn vanlig hekksjø og naturlige bølger.

Det kan være en halv til én kilometer mellom toppene. Nettopp fordi bølgene er så lange, kan det se ut som hele fjorden synker og stiger.

Et av problemene er erosjon, forklarte Grue. Minitsunamien trekker nemlig med seg mer sand og grus enn kortere bølger.

At det tilsynelatende bare er Kielfergene som forårsaker dette, henger sammen med skipenes volum og fart.

Alle store skip lager tsunamieffekt ved brå dybdeendringer, men danskebåtene er for små, og de store cruiseskipene seiler for sakte til at bølgene synes.

Unntaket er steder hvor det er svært grunt under leia, som utenfor Huk. Dette er årsaken til at badevaktene merket effekt fra andre skip også.

Da Color Line spurte hva de kunne gjøre for å begrense problemet, viste Grue til en sammenheng mellom fart og bølgekraft. En fartsreduksjon på 10 prosent innebar nesten 40 prosent mindre bølge.

– Dere må senke farten og unngå de bratteste dybdeendringene, rådet han.

Rederiet gikk med på å teste teorien. I en serie uformelle forsøk skulle de følge Grues instrukser for å se om bølgen ble mindre. Dersom eksperimentet var vellykket, måtte de innføre en permanent kurs- og fartsendring for å skåne kysten.

Det var i hvert fall det Tore Henning Larsen antok.

Venezia og New Zealand

Et drøyt år senere står vi andpustne og spente ved moloen til Inger Johanne Bjerke og ser Color Fantasy passere Ildjernsflu. Mens jeg prøver oppdatere marinetraffic.com for siste fartsmåling, går fotografen ned på svaberget for å finne optimal vinkel. Et risikoprosjekt, tydeligvis.

– Der blir du våt på beina! advarer Tore Henning Larsen.

Det var her de målte rekordbølgen på 1,4 meter for et par år siden. Color Line er riktignok blitt bedre siden den gang, understreker Larsen. Etter de testet Grues teori i fjor, og det viste seg at bølgene ble mindre, sakker kapteinene ofte av før Ildjernsflu.

Men ikke alltid.

Senest i går sendte Larsen en oppgitt mail da Magic raste forbi i over 20 knop. «Travelt?», spurte han. Det er blitt mange slike mailer – og få svar.

– Jeg kjenner ikke til at Color Line har innført en stående instruks om å redusere farten, sukker Larsen.

Men i april skjedde noe som ga ham nytt håp. Til overveldende respons ble John Grues avhandling om «skipsdrevne minitsunamier» publisert i Journal of Fluid Mechanics, verdens ledende tidsskrift for hydrodynamikk.

Fagfeller fra hele verden fortalte at de hadde undret seg over samme fenomen i Venezia, Tallinn-bukta og i Marlborough-sundet i New Zealand. Endelig forsto de hva de hadde sett!

De oppfordret Grue til å forske videre, og nå søker han Forskningsrådet om penger til et større prosjekt. Ett av målene er å finne ut nøyaktig hvor stor minitsunamien blir inne ved land.

– Vi ønsker å bidra med klare årsakssammenhenger, så det ikke er noen tvil: Seiler man så og så fort, lager man en bølge som er så og så stor. Da kan folk på land ta forholdsregler, folk på sjøen seile smartere og myndighetene vurdere om lovverket bør endres, sier han.

Inntil videre kan Color Line seile så fort de vil. Bortsett fra i det trange Drøbaksundet og Oslos havnebasseng er det generelt fri fartsgrense om skipene er over 150 meter fra land.

Ifølge loven må alle fartøy likevel avpasse farten «slik at det ikke ved bølgeslag (...) oppstår skade eller fare for skade på personer, herunder badende, andre fartøyer, farvannets strandlinjer, kaier (…) eller omgivelsene for øvrig».

På spørsmål om Color Line tar tilstrekkelig hensyn til omgivelsene, svarer regiondirektør Harald Andreassen i Kystverket Sørøst, som forvalter denne loven, følgende etter å ha lest denne artikkelen:

– Trafikken overvåkes til enhver tid av vår trafikksentral i Horten. Vi har ikke mottatt noe derfra som skulle tilsi at fergetrafikken ikke overholder reglene. Får vi inn henvendelser som skulle tilsi noe annet, vil vi undersøke saken.

Men slik situasjonen er i dag, kommer ikke Kystverket til å innføre nye fartsbegrensninger i Oslofjorden. Beboerne på Flaskebekk vurderer nå å kontakte myndighetene. I mellomtiden håper Tore Henning Larsen rederiet «tar til fornuft» og seiler et par knop saktere. De tapte minuttene kan de enkelt ta igjen ute på havet, mener han.

– Men det er klart, jeg skjønner jo at dette handler om bunnlinja. De vil inn til byen så fort som mulig, for der venter hele bøtteballetten på å vaske og gjøre klar. Money talks, sier han.

Tsunamien som ikke kom

Men denne tirsdagsmorgenen ligger fjorden nesten ubevegelig når Kielferga glir forbi i underkant av 19 knop. I noen lange minutter står vi tause og følger med på vannstanden, før hekkbølgene omsider skyller over svaberget.

Kanskje de hadde oss i kikkerten? Kanskje det var gårsdagens mail? Color Fantasy seilte uansett så sakte at vi ikke ser noen tsunamieffekt. Larsen virker litt skuffet for at vi ikke fikk se bølgen, men samtidig lettet, for det er jo slik han vil ha det.

– Jeg er fryktelig glad når dette skjer, sier han for å fjerne tvilen.

– I 22 knop ødelegger de alt vi har kjært. I 20, OK. Når vi er i 18 knop, da er vi i mål.

Vi har sendt denne artikkelen til Color Line og har gjentatte ganger forsøkt å få deres versjon av saken. De ønsker ikke å uttale seg. Da vi sendte radioprogrammet om minitsunamien i sommer, fikk vi følgende uttalelse på SMS fra informasjonsdirektør i Color Line, Helge Otto Mathisen:

«Hver dag går det skip inn og ut av Oslofjorden. Vi er klar over at de skaper bølger, men vi følger regelverket hva gjelder fart i farleden. Utover det har ikke Color Line ytterligere kommentar.»

Selv om vi ikke så minitsunami den morgenen vi var på Flaskebekk, filmet vi den da vi besøkte Huk. Her kan du se vannet trekke seg tilbake, før det stiger igjen. Utenfor Huk er det svært grunt under skipsleia. Derfor forårsaker skipene synlig tsunamieffekt selv ved små dybdeendringer og lav hastighet. Her holder Kielferga i underkant av 15 knop.

Hør mer om minitsunamien her: Ekko

• Oppdatering: Color Line har nå senket selskapet farten på skipene som passerer Nesodden og lagt ruten lenger unna.