Sergej Zimov halter over vidda med to rustne stål­stenger over skulderen. Høsten har kommet til Sibir, lufta er skarp og kveld­sola har farget vidda gyllen­gul.

Utsikten er vid og vakker, men Sergej er mest opp­tatt av det som skjer under landskapet. I tusen­vis av år har jord­s­korpa ligget dyp­fryst året rundt.

Nå er perma­frosten, som den evig­frosne bakken kalles, i ferd med å tine.

– Problemet er at perma­­frosten inneholder over tusen milliarder tonn karbon. Når den tiner, blir karbonet til klima­gass, sier Sergej og legger hele kropps­vekta over måle­staven.

Stålet glir gjen­nom det myke laget av opp­tint jord som ligger på top­pen av perma­frosten. Dette «aktive laget» tiner hver som­mer, før det fryser til igjen om høsten.

Da Sergej flyttet hit for 40 år siden, var det aktive laget bare en halv meter tykt. Nå viser måle­staven at ytter­ligere én meter har tint.

– Perma­frosten tiner ikke om hundre år, eller ti. Den tiner nå, og den tiner raskere og raskere, sier han og slutter å presse.

64-åringen hviler seg i stanga mens han gjen­vinner pusten. Han minner om en prøvet bibel­skikkelse. Foten er bruk­ket, ansiktet furet og den grå heste­­halen har ikke blitt klip­pet på en evig­het.

De siste årene har den aner­kjente forskeren viet all sin tid til perma­­frosten. Folk er nødt til å forstå hvilken fare den utgjør, mener han. Det er faktisk «et av de største proble­mene i menne­skets historie».

Men det var ikke bare problemet som gjorde at vi reiste hele veien til Tsjerskij, en av de mest av­sides­liggende byene i Russland. Det var også løsningen.

Her, helt nor­døst i Sibir, har Sergej lagt en storslått plan for å redde perma­­frosten. Han skal gjen­skape istiden, ved hjelp av en gammel strids­vogn og en hær­ av ut­dødde dyr.

Det høres kanskje vilt ut, men Sergej er allerede i gang.

– Jeg har løsningen. De smarte vil tro meg, de dum­me vil ikke gjøre det.

Tilbake til fortiden

Historien om dette prosjektet starter lenge før Sergej kom til Sibir. Den starter for 2,6 millioner år siden, ved inn­gangen til den tidsalderen vi kaller pleistocen. Pleistocen er mest kjent for sine store istider, også den vi tenker på som selve istiden.

Men det var ikke isen som preget jorda i denne perioden. Bortenfor den blåhvite breen som dekket Norge, lå en gress­lette – en steppe – som strakte seg tusen mil østover, gjennom hele Sibir. Den blir kalt mammut­­steppen og var den største sletta i verden.

Hadde du stått på en høyde og studert dette lands­kapet, ville du kanskje blitt mest fascinert av alle dyra. Der nede vandret store flokker med ull­håret neshorn, bison­­­okser, vill­­­hester og mammuter.

Hadde Sergej stått der sammen med deg, ville han også gjort deg opp­merksom på selve vege­tasjonen. Det vokste nesten ikke kratt og trær her på den tiden, slik det gjør i dag. Bare urter, mark­­blomster og gress.

– Dette er ekte villmark, ville Sergej kanskje utbrutt.

Og så ville han nok blitt taus og nostal­gisk igjen, slik han ofte blir når han snakker om dette land­­skapet. For da pleistocen var over, forsvant mammut­­steppen ned i perma­frosten, sam­men med dyra som levde på den.

Mammut-møkk

Da Sergej Zimov flyttet til Sibir i 1977, var det gamle slette­landet borte. Likevel trivdes han. Tsjerskij var et levende samfunn på den tiden. Det lå barer og restauranter i hoved­­gata, folk tjente godt, og havna var en sjelden port mot verden.

Selv manne­­­bladet Playboy var å oppdrive.

For Sergej var det viktigere at byen lå øde til. Så isolert er denne delen av Russ­land, at Stalin sendte sine politiske fiender hit for at ingen skulle høre fra dem igjen. Veien som ligger nærmest Tsjerskij, ble bygget av fanger – og den ligger 800 kilo­meter unna.

Her oppe kunne den unge forskeren utvikle sine ideer i fred, uten at staten eller «idiotiske professorer» blandet seg inn.

Men den viktigste grun­nen til at han flyttet hit, var kulda. Sergej Zimov jobbet for Universitetet i Vladivostok og hadde fått i opp­drag å opp­rette en base for perma­f­rost­­forskning. Han kunne neppe valgt en bedre plassering.

Ingen steder er perma­­frosten like dyp som i Sibir, det kaldeste området på den nordlige halv­­kule.

Føl litt på denne: En lokal forsker fortalte oss at barne­­hagene her først stenger ved 50 minus­grader. Skolen ved - 55. Selv må han på jobb selv om kvikk­­sølvet har passert 60 blå. Om motoren starter, da. Noen lar bilen gå fra oktober til april for å være på den sikre siden.

Slike kuldeperioder blir det riktig­­nok færre av. Siden menne­sket begynte å brenne olje, gass og kull, har tem­pera­turen på jorda steget med én grad. I Arktis med to. Nordøst i Sibir har den steget med over tre.

Få steder går det like fort, og det merker de som bor her. Flom­mene blir større for hver vår, skogen fylles av frem­mede fugler og bygg ramler sammen fordi grun­nen tiner ujevnt.

Og så er det lukta, den syrlige eimen av døde planter som tiner ut av perma­­­frosten. Vi luktet ingenting, for som­meren var over da vi var i Sibir. Men klima­­­endringer lukter vondt, sier folk som har luktet dem.

Som varm, myk mammut-møkk.

Spåmann med tanks

Sergej klasker en sleiv med brun og klissete guffe på asjetten. Han pirker prøvende med gaff­elen og tar en liten bit. Så en til. Og så enda en.

Når han har slukt alt, tyller Sergej i seg et glass vodka, renser halsen og pro­kla­merer med dyp og innrøkt stemme:

– Russisk elg er mye mørere enn norsk elg!

Vi har nettopp ankommet Sergejs base etter turen til vidda. 64-åringen har trukket en myk jogge­bukse over magen, slått ut håret og startet middags­­lektyren.

Kona Galina og sønnen Nikita sitter tause over viltgryta, de vet at patriarken er ustoppelig når han først er i gang.

– Norsk elgkjøtt trenger flere timer i gryta for å mørne, fortsetter Sergej.

– Det stemmer vel ik ..., prøver jeg.

– Russisk elg: Fem minutter på hver side, og den er ferdig.

– Men ...

– Diskuter ikke med vitens­kapen!

Et besøk ved Northeast Science Station er en interessant opp­levelse. Basen ligger nede ved den store Kolyma-elva og består av noen gamle hus og en diger parabol­­­antenne i blank alu­minium.

Bygningene tilhørte et gammelt TV-anlegg, som er omgjort til forsker­­hotell og inn­redet med bjørne­­skinn, mammut­bein og hyller fulle av alternative bøker. Mange handler om å gjen­­opplive ut­dødde dyr.

Utenfor skimtes kon­teinere, traktorer, belte­­biler, racer­­båter, elve­­prammer, generatorer og en luft­­putebåt. Til og med en gammel tanks, som Sergej har fraktet helt fra Vest-Russland, 12.500 kilo­meter unna.

«En kompis i KGB» sørget for fri ferdsel.

Det er kort sagt lite som tilsier det foregår viktig viten­skapelig aktivitet her. Mest av alt virker det som om Sergej har bygget et «prepper»-samfunn, et tilflukts­­­sted om krisen skulle inn­treffe.

Det er heller ikke så langt unna sann­heten. Sergej Zimov hevder nemlig at han har en nærmest profetisk evne til å forutsi fremtiden. Mot slutten av åttit­allet forsto han at Sovjet­unionen skulle bryte sammen, og begynte å forberede seg på trangere tider.

Han kjøpte inn så mye utstyr og proviant han kunne, og da landet gikk i opp­løsning, var Northeast Science Station en av svært få baser som kunne drive videre i Sibir.

Ryktet gikk og snart begynte uten­­landske forskere å besøke det som nå var blitt Sergejs private stasjon.

– Da jeg kom til Tsjerskij var byen fra­flyttet og så ut som kata­strofe, forteller den amerikanske øko­logen Terry Chapin, som var her på felt­arbeid i 1993.

– Midt i dette hadde Sergej bygget denne basen. Den var virkelig imponerende!

Men det som gjorde størst inn­trykk på Chapin, var det Sergej hadde å fortelle.

Karbonbombe

Forskere har lenge visst at perma­­frosten utgjør en klima­­trussel. Det vil si; de visste at planter puster inn karbon­­dioksid og lagrer kar­bonet i blader og røtter. De visste også at kar­bonet frigjøres når perma­­­frosten tiner og plante­­restene råtner.

Det de ikke visste, var hvor mye karbon det faktisk dreide seg om.

Mye av den vestlige forskningen hadde fore­gått i Skandinavia og Nord-Amerika, i områder som var dekket av breer i is­tiden. Siden det ikke vokste planter under isen, finnes det lite karbon i disse om­rådene.

I Sibir, derimot, hadde det ikke ligget is, men en stor gresslette. Gjen­nom tusen­vis av år hadde enorme mengder plante­­­rester sunket ned i perma­­­frosten og blitt til et tykt lag med dyp­fryst kom­post.

Det var det få som visste før de møtte Sergej Zimov. Sibir hadde vært lukket under Den kalde krigen, og mye av den russiske forsk­ningen nådde aldri fag­­miljøene i Vesten.

– Dette var nytt for oss. Sergejs beregninger var mas­sive, minnes Chapin.

Sammen skrev de en artikkel i tids­skriftet Science i 2006, hvor de hevdet 500 milliarder tonn karbon ligger nedfryst under Sibir. Anslaget vakte oppsikt, for dette var karbon man ikke hadde tatt høyde for i klima­­­modellene.

Den rus­siske øde­marka ble plutselig omtalt som «karbon­bombe» og «sovende kjempe», og de globale an­slagene måtte opp­justeres kraftig. I dag regner man med at perma­­­frosten på den nordlige halv­­kule inne­holder mellom 1460 og 1600 milliarder tonn karbon.

Det er nesten dobbelt så mye som det finnes i atmos­­færen. Det er 150 ganger mer enn alle biler, fly og kraft­verk slipper ut hvert år. Bare i Sibir er det mer karbon enn i alle verdens skoger til sammen.

Men det var ikke bare mengden karbon som bekymret klima­­­forskerne. Nikita Zimov, sønnen til Sergej, tar oss med til den for­blåste klippen «Duvanny Yar» for å vise hva forskerne er så redde for.

Et dystert sted

Det er tre timer dit, tre iskalde timer i en liten, åpen båt. Nikita Zimov navigerer mellom de lumske sand­­­bankene i Kolyma-elva, slik faren lærte ham en gang.

De to ligner litt, og samtidig ikke. Nikita tilbringer mindre tid på sofaen, grynter aldri av dum­­me spørs­mål og ser lysere på fremtiden.

– Pappa er en av de beste forskerne jeg kjenner til. Men han er ikke veldig diplomatisk, og det kan gjøre livet vanskelig for ham, sier 36-åringen.

Forholdet dem imellom har ikke vært friksjons­fritt, det heller. Til andre journalister har Nikita fortalt at han følte seg lite sett da han var ung. At det eneste faren brydde seg om, var arbeidet.

Da Nikita dro sør­­­over for å studere, trodde han aldri at han skulle flytte tilbake igjen. Så banket faren på døra. Han hadde startet et digert prosjekt og trengte hjelp.

I dag har Nikita overtatt ansvaret for sta­sjonen. Og selv om det inne­bærer at han i lange perioder må bo 4000 kilo­meter unna kona og barna, er han fast bestemt på å full­føre arbeidet faren har startet.

– Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir her. Først må vi bli ferdige med prosjektet vårt, sier Nikita og senker farten.

Vi er framme ved Duvanny Yar.

Den skumle isen

Foran oss ligger en førti meter høy vegg av gjørme og is. Døde lerketrær henger ut fra kanten, og nedover elve­bredden renner små, regn­­bue­­­­fargede smelte­­­bekker.

Det er noe dystert og ille­­varslende ved hele stedet.

– Dette land­­skapet er hverken levende eller dødt. Det er et zombie­­­landskap, sier Nikita og holder opp en neve med våt jord.

Ut av klumpen stikker ørsmå gress-strå, flere tusen år gamle og fulle av karbon. Da dette gresset levde, var det mat for mam­muter. Nå er det bakterienes tur. De har våknet fra sin lange dvale og kastet seg over plante­restene.

I dag vet vi omtrent hvor mye karbon som finnes i Sibir. Men hvor mye av dette kar­bonet som vil bli til klimagass, er vi ikke like sikre på. Det er nemlig en rekke faktorer som gjør regne­stykket vanskelig. Plante­vekst, for eksempel.

Forskere antar at skogen vil vokse lenger nord når klimaet blir varmere. På den ene siden kan dette føre til mindre utslipp, fordi skogen renser lufta for klima­gasser.

På den andre siden blir de mørke trærne varmet opp av sola, og dermed vil perma­­frosten under trærne tine fortere og slippe ut enda mer gass. Dessuten øker faren for skog­brann.

I tillegg til alt dette foregår det prosesser nedi bakken, som forskerne ikke kan se og derfor sliter med å kart­legge. Med mindre de drar til steder som Duvanny Yar.

Her har elva skåret ut en profil av perma­­frosten og av­dekket det mange klima­forskere frykter.

– Se på dette, sier Nikita og går opp til klippen.

Foran ham velter skitten­brune isformasjoner ut av skråningen. Nikita legger hånda på den kalde, ruglete flata.

– Mange steder består perma­frosten av frossen jord og grus. Men her i Sibir, her inneholder den også svært mye av denne isen, sier han.

Isen stabiliserer landskapet og holder det oppe. Når den smelter, ramler bakken sammen og danner små kratre, som ofte fylles av vann.

Disse sjøene er ikke farlige. Problemet er boblene som pipler opp fra dem. Planter som brytes ned i oksygen­­fattige omgivelser, blir nemlig til den svært sterke klima­­gassen metan.

For å vise hvor sterk denne gassen er, pleier Nikita å vasse rundt i en sjø med en bøtte han har snudd på hodet.

Metan­­boblene pipler opp i bøtta, og når den er full, åpner han en ventil og ten­ner på:

En sterk effekt har gassen også i atmos­færen. Selv om metan bare utgjør en brøkdel av utslip­pene fra perma­frosten, vil den på sikt utgjøre en større klima­­trussel enn karbon­dioksid, advarer FN.

I verste fall kan gassen starte en ond spiral av ut­slipp, økt opp­varming og nye utslipp, som til slutt blir umulig å stoppe.

Varsel­­lampene har allerede begynt å blinke. I høst advarte klima­­­eksperter at Arktis for første gang slipper ut mer karbon enn plantene som vokser her klarer å lagre.

Og mengden, den vil bare øke.

I løpet av de neste åtti årene vil 100 milliarder tonn karbon sive ut av perma­­frosten som klimagass, ifølge FN (anslagene varierer kraftig). Dette er mye mindre enn vi mennesker vil slippe ut i samme tidsrom.

Men utslippene fra permafrosten kommer på toppen av våre egne, og de er vanskeligere å stoppe. Dessuten vet vi fortsatt så lite om dette, at dagens klimamodeller plutselig kan vise seg å være helt feil.

– Jeg er mer optimistisk anlagt enn pappa, sier Nikita når vi går tilbake til båten.

– Men selv jeg tror at dette kan bli kaotisk.

Den beste måten å bevare karbonet i bakken, er å kutte utslippene som gjør at perma­­frosten tiner. Men både Nikita og faren hans vet hvilken vei pilene peker.

Derfor har de valgt å ta saken i egne hender.

Mammut-mysteriet

Ideen om å redde perma­frosten sprang ut av et lite eksperiment. Helt siden den første intakte mammut­­skrotten ble funnet i Sibir i 1799, har forskere kranglet om hvorfor disse kjempene ble borte.

Noen mener at dyrene ikke klarte å tilpasse seg det milde klimaet som kom etter istiden. Andre, deriblant Sergej Zimov, har rettet peke­fingeren mot våre forfedre.

Mammuten hadde overlevd flere varme perioder i pleistocen. Men det var først da menne­sket kom til Sibir, at den forsvant for godt.

Dette var ingen tilfeldighet, mente Sergej. Samme mønster har nemlig tegnet seg overalt hvor vi har ferdes. Da menne­sket kom til Australia, bodde det kjempe­­kenguruer, for­vokste belte­dyr og gigantiske koala­­bjørner på øya. I dag har de fleste artene dødd ut.

I Amerika støtte våre forfedre på seks meter høye doven­dyr og bevere så store at de kunne mette en menneske­­flokk i flere uker. I dag er de borte. Det samme skjedde på Madagaskar, Hawaii og New Zealand.

Dit hvor menne­sket kom, forsvant de store dyrene.

Dette fikk store ring­virkninger, mener Sergej. Også i Sibir. Da drøv­tyggere forsvant, kunne trær og kratt spre seg nord­over uten å bli spist opp. Dersom de store dyra hadde fått leve, ville det fortsatt ha ligget en gress­kledd steppe her.

Ikke det «menneske­skapte» villniset som omgir ham i dag.

For å teste hypotesen fikk han låne et helikopter av den lokale kommunist­­­lederen. Han fløy inn en flokk jakutiske hester og gjerdet dem inn nede ved elva. Noen ble tatt av bjørn, andre døde etter å ha spist giftige urter.

Men antakelsen lot til å stemme.

Hestene spiste skudd og småtrær. De tråkket ned lyng og mose, og de gjødslet jorda. Noen spede gress­­tuer tittet frem, så noen til. I løpet av et par år begynte inn­­hegningen å minne om en liten mammut­­steppe, akkurat slik Sergej hadde predikert.

Sergej merket seg noe annet også. Hver vinter ligger en dyne av snø over Sibir, som beskytter bakken mot den strengeste kulda og sørger for at sommervarmen ikke unnslipper.

Hestene tråkket snøen flat, slik at den isolerende effek­ten ble svekket. De spiste opp de mørke plantene som varmet opp jorda.

Hestene, noterte Sergej, holdt perma­frosten kald.

Mange forskere ville skrevet en artikkel om opp­­dagel­sen og vært for­nøyde med det. Men Sergej er ingen vanlig forsker. Han skrev en artikkel. Han fikk den publisert. Og så tok han fatt på det «det største prosjektet i historien».

Sergej ville skape et helt øko­­system for å redde perma­frosten.

Han overtalte myndighetene til å gi ham ytterligere 1600 hektar ødemark, som han gjerdet inn. Og med penger fra støtte­­spillere, gjeste­­forskere og familiens egen spare­konto, begynte Sergej og Nikita å samle inn dyr.

De kjøpte elger og reinsdyr av lokale fangstmenn, de reiste til grensa mot Mongolia for å kjøpe jakokser, sauer og kalmyisk kveg. De hentet bison i Danmark og moskus på de av­sides­liggende Vrangler-øyene.

Sammen tilbakela de 65.000 kilometer, til­svarende halv­­annen runde rundt jorda, på storm­fulle hav og Stalins gjørmete grus­veier.

Men slitet monnet.

Velkommen til fortiden

To tiår etter de første dyrene ankom, viser Sergej vei forbi to kamuflasje­­malte til­hengere, et for­virret reins­dyr og to porter i gjerdet.

Så står vi her, på en stor slette i skogen, og skuer utover familien Zimovs klima­­løsning. En høstgul miniatyr­­steppe som Sergej har døpt Pleistocene Park, etter tid­sepoken han vil gjen­skape.

– Før var alt dette skog, men jeg kjørte ned trærne med tanksen min. Deretter har drøv­­tyggerne holdt sletta nedbeitet, sier Sergej og halter varsomt videre.

Foran oss står en flokk med bison og gresser i snødrevet. Da vi ankom parken hadde den hissige oksen Petr stanget i hjel en kalv og et reinsdyr. Nå sørger Sergej for å holde trygg avstand.

– Bisonokser har grusom psyke, men de er gode bønder. Hver morgen starter de dagen med å fjerne busker og kratt. De spiser ikke plan­tene, de tråkker dem ned og river dem bort for å skape nytt beite­land til seg selv og barna sine.

Samtidig, uten at de vet det selv, gjør dyrene klimaet en tjeneste. Målinger viser at perma­frosten i parken har blitt 2 til 3 grader kaldere etter dyra kom hit. Bakken inne­holder også mer karbon, som gresset har bundet opp.

Og kanskje viktigst: Jorda har blitt tørrere, fordi gress suger opp mer vann enn mosen som vokste her før. I teorien betyr det mindre metan­gass, forklarer Sergej, siden metan blir til i fuktige omgivelser.

– Dette er en enkel idé, og den fungerer.

Det er fore­løpig publisert lite forskning fra parken, men flere artikler er under arbeid. Og selv om mye fort­satt er usikkert, er Sergej inne på noe, mener flere forskere som kjenner til prosjektet. Utfordringen er å gjøre parken så stor at den får reell klima­effekt.

Enn så lenge er det bare hundre dyr her, men på sikt ser Sergej for seg å utvide reservatet. Han vil hente bison fra USA («hvor de bare blir skutt uansett») og øke arts­mang­foldet med kameler, anti­loper og sibirske tigere.

Sergej drøm­mer om at den 16 kvadratkilometer store parken én dag skal dekke den mest karbon­­rike perma­frosten, et område som er tre ganger så stort som Norge. Problemet er ikke bare å få nok dyr, men også å fjerne den enorme skogen som omslutter Pleistocene Park.

Familen Zimov har bare én tanks, og den trenger repa­rasjon. Og selv om dyrene i parken dreper trær ved å spise opp barken, vil de slite med å gnage vekk verdens største bar­­skog.

– Det er derfor jeg trenger ele­­fanter, sier Sergej mens vi går gjennom parken.

– Elefanter?

– Ele­fan­ter elsker å velte trær. Og har du sett hvordan de fjerner busker mens de går?

Sergej svinger armen som en snabel, og røsker fantasi­­­planter ut av lufta.

– De finner stor glede i det!

Mye av dette stemmer, bekreftet elefant­­forskere vi snakket med. Man antar at ele­fanter velter trær for å skaffe mat, trene styrke eller im­ponere part­nere, selv om ad­ferden fortsatt er et lite mysterium.

Resul­tatet er uan­sett det samme: I områder med mye ele­fanter, er skogen tynnet ut.

Dess­verre er det få ele­fanter igjen, og ingen av dem ville overlevd en vinter i Sibir. Men 64-åringen har en løsning på dette pro­blemet også, en løsning som har fått flere til å av­skrive både ham og prosjektet hans.

Sergej vil lage en moderne mammut.

Mammufanten

For noen år siden møtte Zimov den amerikanske gene­tikeren George Church på en kon­feranse om gjen­­oppliving av utdødde dyr. Church er ingen hvem­som­helst.

Ifølge Time Magazine vil Harvard-professorens arbeid med å bremse aldring, lage kunstige DNA-molekyler og utrydde arvelige syk­dommer kunne «endre hele verden».

Heldigvis for Sergej er denne man­nen også svært opptatt av mam­muter. De siste årene har Church flere ganger vært i Sibir og hentet blod og vev fra opp­tinte skrotter.

Ved hjelp av CRISPR, et nytt verktøy for å redigere gener, vil han blande mam­mutens DNA med DNA-et til en asiatisk elefant, som er mam­mutens nær­meste nå­levende slektning.

Målet er lage en krysning. En «mam­mufant».

Mammu­fanten skal fostres frem i en kunstig livmor, få kraftig pels, et tykt lag med underhuds­­fett og små ører for å begrense varme­tap.

Når han først er i gang, vil Church også gjøre mammu­fanten immun mot herpes, en virus­sykdom som tar livet av svært mange snabel­dyr.

Ved å herde ele­fanten og flytte den langt unna kryp­­skyttere, håper Church å redde mer enn perma­­frosten. Han vil også redde hele dyre­­ordenen som ele­fantene til­hører.

Formålet er godt, men prosjektet er likevel blitt heftig debattert. Er det forsvarlig å tukle med naturen på denne måten? Vil den første mammu­­fanten overleve i en­som­het? Hvor mange trengs?

Og vil de over­hodet like å velte trær?

– Mammuten vil velte trær, sier Sergej.

– Den vil elske det.

Barnløse politikere

Sergej har svar på de andre spørs­­målene også, men foretrekker å ikke snakke så mye om mammu­­fanter. Gjennom årenes løp har «sprø viten­skaps­­menn gitt ideen dårlig publisitet» og gjort det van­skelig å finne støtte til denne typen forskning.

Og skulle George Church lykkes, er Sergej usikker på om noen med nok makt og pen­ger vil hjelpe dem å utvide parken. Dagens ledere mangler am­bisjonene, beslutt­som­­heten og den bio­logiske driv­­kraften et slikt mega­­­prosjekt for­ut­­setter.

– Problemet med mange politikere er at de ikke har barn. Merkel. Macron. De har ingen grunn til å gjøre beregninger for frem­tiden. De er mest opptatt av neste valg, og i mellom­tiden fortsetter perma­­frosten å tine.

Sergej hisser seg ofte opp når han snak­ker om prosjektet sitt. «Folk er så dumme», kan han si. «Politikere ser kun etter billige løsninger, ikke de som faktisk fungerer».

– Og tror du Norge vil slippe unna de verste klima­endrin­gene? Vent til det blir for varmt å bo ved Middel­havet. Da vil millioner av sør­­europeere flytte nord­over!

Han langer ut om krisen som venter når verden har brukt opp olje og kuns­t­­gjødsel. Om hvordan de politiske mot­­­setningene i USA vil utarte til borger­krig. Han for­ut­ser alt dette, slik han en gang forutså Sovjet­­­­unionens fall.

Sergej Zimov er en respektert vitenskaps­mann, men han er også en provo­katør. Én forsker kalte ham «show­mann», en strateg som bruker store ord for å skape opp­merksomhet rundt perma­frosten. Og for å skaffe penger til basen, som Sergej tross alt driver uten statlig støtte.

Samtidig fremstår pessimismen hans ektefølt, det virker som han faktisk mener hvert ord han sier. Og når Sergej begynner å snakke om Noah og synd­floden, kan man lure på hva han egentlig driver med her oppe.

Prøver han å redde klimaet, slik han hevder? Eller er stasjonen og parken en «ark», en redning for noen få utvalgte når sivili­sasjonen bryter sammen?

Apokalypse nå?

Dagen etter park­besøket spør jeg sønnen Nikita om dette. Vi er på vei til Tsjerskij og kjører forbi den ene forlatte bolig­­blokken etter den andre. Leke­­plassene er tomme og byens rense­­anlegg har rast ned i et tine­hull.

I gråværet føles det som om domme­­­dag er like rundt hjørnet.

– Pappa tror ikke bare at verden skal gå under, sier Nikita.

– Han håper det.

– Virkelig?

– Ja, så han kan starte på nytt her oppe. Et nytt og bedre sam­funn, basert på høyere standarder. Han har aldri sagt dette selv, men jeg kjenner ham.

Da jeg spurte Sergej om Nikita har rett, at han virkelig ønsker at menneske­heten skal gå ad undas, tenkte han lenge. Så svarte han at det ikke spiller noen rolle hva han ønsker.

Siden han ikke vet hvor hans etter­­kommere vil bli født og hvor de vil bo, må han gjøre det han kan for å bevare kloden slik den er i dag. Dét er hensikten med parken, sa Sergej.

Nikita svinger unna en for­­­kastning i veien og gir gass. Så sier han, for å under­streke hva han mener om denne saken.

– Jeg ser i hvert fall på Pleistocene Park som en måte å redde hele vår sivilisasjon.

Menneskets tidsalder

I så fall har han ingen tid å miste. 12.000 år etter at pleistocen var over, har jorda gått inn i enda en ny æra. Vi befinner oss nå i antropocen; menneskets tids­alder.

Vi dumper plast havene, vi metter jorda med fosfor og nitrogen. Vi demmer opp elver, brenner ned skoger, utrydder arter og slipper ut mer og mer karbon i atmos­færen.

Da vi kontaktet noen av verdens ledende eksperter på perma­frost, var de uenige om Pleistocene Park vil kunne bøte på noen av disse skadene.

Én trodde aldri at parken ville bli stor nok til å monne. En annen ville bruke kreftene på klima­forhandlinger og diplomati. Men så var det også de som mente at vi må tenke nytt.

Vi må tenke gjennom vårt økonomiske system, våre politiske insti­tusjoner og vårt forhold til naturen. Ikke minst må vi åpne oss for nye ideer, også de «hårete».

– Det tar tid å forandre hele økosystemet i Arktis, men slik situasjonen er nå, er vi nødt til å gjøre noe, sier Nikita idet vi kjører ut fra Tsjerskij.

– Og vi trenger faktisk ikke mammuter for å redde permafrosten. Dyrene våre kan gjenskape steppelandet, bare de er mange nok. La meg si det slik: vi håper at George Church vil lykkes. Men vi er ikke avhengig av det.

Etter den lange reisen hjem fra Sibir, ringte jeg George Church. Han fortalte at arbeidet går fremover, og at verdens første mammufant sannsynligvis vil være ferdig om 10 til 20 år.

Church forsikret også at mammufanten, når den er stor nok, skal sendes til Sibir. Der skal den hjelpe Nikita med å redde permafrosten – og oss.

Oppdatert 30. januar 2020: Under bildet av metan-flammen, sto det: «Samme effekt har gassen i atmosfæren». Dette er rettet til: «En sterk effekt har gassen også i atmosfæren». Vi skrev at «100 milliarder tonn klimagass» vil sive ut av permafrosten innen 2100. Dette er rettet til: «100 milliarder tonn karbon vil sive ut av permafrosten som klimagass». Menneskeskapte utslipp vil ikke være «ti ganger så store», som vi skrev, men minst ti ganger så store. Vi har også lagt inn arealet til den mest karbonrike permafrosten.