Anmeldelse

En kunstnerisk triumf

Storheten i «Pesten» finnes i berøringen mellom det gjenkjennelige og det gåtefulle. En helt ny oversettelse gjør Albert Camus' mesterverk fra 1947 tilgjengelig som aldri før.

Bokomslag "Pesten" og portrett av Albert Camus

NY OVERSETTELSE: Pesten ble første gang oversatt til norsk i 1949 av Johannes Skancke-Martens. Den nye oversettelsen i 2020 gjør boken tilgjengelig som aldri før.

Foto: Solum forlag

En sann klassiker kaster ikke i første rekke lys over tiden den ble skrevet i. Da er den et tidsdokument, ikke en klassiker.

Klassikeren blir klassiker i kraft av å virke relevant i situasjonen den som leser til enhver tid er inne i.

Samtidig er det noe gåtefullt ved ethvert stort litterært verk, som ikke umiddelbart lar seg forstå uten at man foretar nærmere undersøkelser i den tid kunstverket oppsto.

Mye gjenkjennelig

Den som tilbringer påsken 2020 sammen med «Pesten», vil finne mye som er gjenkjennelig. For bare uker siden ville denne boken fortonet seg som et besøk på en fremmed planet. Møtet med de innestengte i den nedstengte småbyen Oran en eller annen gang på 1940-tallet, ville artet seg som et besøk i en fjern fortid. Slik er det ikke lenger.

Det er ikke lenger oseaner mellom oss og dem som er innesperret i den pestrammede landsbyen på kysten av Algerie.

Rotter i gater og oppganger

Det finnes mange leger, også i virkeligheten, som er laget av det samme stoffet og med de samme instinktene som Dr. Rieux. Han er denne historiens helt og forteller.

Sykdommen i boken forløper annerledes enn viruset vi har blitt så godt kjent med nå. Her tikker det ikke inn urovekkende nyhetsmeldinger fra fjerntliggende Wuhan. I boka kommer krisen til syne i form av døde rotter i gater og trappeoppganger.

«Mang en nattevandrer fikk kjenne den bløte massen av et ferskt kadaver under foten på fortauet», skriver Camus i Christine Amadous nye oversettelse. Den flyter uanstrengt, ja nærmest umerkelig av sted. Rent språklig kunne romanen fra 1947 like gjerne vært skrevet i går.

Sykdommer om våren

Også i «Pesten» spres sykdommen først om våren. Som i virkeligheten følger vi utviklingen nærmest fra dag til dag. Den høyst menneskelige hangen til å først bagatellisere og overse inntreffer også her. Også i fiksjonen tenker man at denne typen epidemier var noe som var et tilbakelagt stadium i vår del av verden. I likhet med mange av oss, blir Dr. Rieux også pesthistoriker.

Han assosierer til «de tretti store pestene i historiens løp» i tidligere tider i London, Konstantinopel og Kanton.

Et drama i fem akter

Albert Camus strukturerer sin fortelling på samme måte som man skrudde sammen franske drama på 1700-tallet. Boken, som Camus brukte fem år på å skrive, er delt inn i fem akter. I første akt møter Rieux vaktmesteren, som kommer gående med hendene fulle av døde rotter. Vi blir presentert for dramaets sentrale personer som skal reagere svært ulikt på det som snart skal skje.

Journalisten Rambert er kommet til provinsbyen fra Paris for å skrive om hvordan araberne har det. Han er akkurat så egoistisk og jålete som vi journalister gjerne er. Hadde han levd blant oss her og nå, hadde han tatt bilen til hytten for lengst. Men Rambert skal forandre seg. For det finnes en kime av storhet i ham, som skal komme til syne når det virkelig gjelder.

Albert Camus etter at han ble tildelt Nobels litteraturpris i 1957

Albert Camus brukte fem år på å skrive Pesten. Her poserer han etter at han ble tildelt Nobels litteraturpris i 1957.

Foto: Stf / AFP

Stor Grand

En annen, som må sies å høre til de udødelige romanfigurene i europeisk etterkrigslitteratur (intet mindre), er rådhusfunksjonæren Joseph Grand.

Forfatter Jan Kjærstad trakk frem Grand i en kronikk i VG nylig. Det var sikkert lett for en forfatter å identifisere seg med denne mannen, som sitter og filer på den samme håpløse setningen kveld etter kveld. Men vi skal ikke huske Grand bare for hans evinnelige filing på den samme setningen om amasonen «som red på en praktfull fuks gjennom Boulogneskogens blomstrende alléer».

Vi skal også huske ham fordi han er en som mangler evnen til å skjære gjennom om det så er i kjærlighetslivet eller på jobben. I lengre tid skriver han på et brev til sine overordnede som aldri blir sendt. Derfor forblir han dårlig betalt og nederst i hierarkiet. Heller ikke til sin hustru finner han de rette ordene.

Det må med andre ord et jordskjelv til for å få denne mannen ut av den blindgaten han befinner seg i. Eller en pest.

Spillet i kulissene mellom helsefaglig ekspertise og politisk makt tilspisser seg idet vi nærmer oss slutten av romanens første akt. Den eldre legekollegaen Castel kommer innom, og kaller sykdommen ved sitt rette navn.

Blir umulig å ignorere

Vi er med på et møte i helsekommisjonen, der engstelige politikere advarer mot å spre unødig frykt i befolkningen. Et serum skal komme fra kolonihovedstaden Paris, men lar vente på seg, og fungerer ikke som håpet. Pesten utvikler seg fra byllepest til lungepest. På et tidspunkt er dødstallene blitt så høye at det ikke er mulig for noen politisk ledelse å ignorere.

Korona-testing

TESTING: Bildet er fra testing for koronavirus i 2020. Forskere undersøker nå om flere legemidler kan øke sjansene for å overleve korona.

Foto: Anders Fehn / NRK

«Fra da av kan vi si at pesten angikk oss alle», skriver Camus.

Dommedagsprekener i kirken

Døden stirrer byens befolkning i hvitøyet. Dødsbevisstheten fører til folk oppdager kirken og religionen igjen. De stimler sammen for å høre jesuittpateren Paneloux fortelle dem at pesten er guds straffedom, forutsagt i Det gamle testamente.

Mot dette synet står Dr. Rieux for troen på det slumpaktige. Pestbekjempelsen er en måte å skape mening i det absurde, som et menneskeliv er.

Himmelen over tilværelsen, som det viser seg at både den troende og ikke-troende etter hvert kan samles om, består i å ofre seg betingelsesløst for det menneskelige fellesskapet. Derfor kan både doktoren og presten gå sammen i et sanitetskorps med målsetting om å redde flest mulig frem til det frelsende serumet kommer.

Gåtefulle personer

Midt i alt det gjenkjennelige dukker det opp personer og hendelser som er mer gåtefulle. Hvilken funksjon har egentlig den unge naboen Tarrou? Hvordan skal vi forstå selvmordsforsøket til den mystiske smugleren Cottard? Hvilken rolle spiller det tungpustede astmatikeren som har to gryter med erter stående på kok til enhver tid?

Et sjeldent kvinneportrett kommer til syne blant alle mannsrollene. Det handler om Dr. Rieux's mor. «Er du redd mamma?», spør doktoren. «I min alder frykter man ikke stort», svarer hun.

Dr. Rieux's mor minner meg om de jeg kjenner i risikogruppen, som i øyeblikket ser ut til å takle situasjonen med verdighet og ro.

Når sykdommen forsvinner

Midt oppi alle dramatikken tar Camus seg også tid til å gå i operaen. Et operakompani kom til byen. og strandet der da byportene ble stengt. De spiller «Orfeus og Euridike» hver eneste kveld inntil hovedrolleinnehaveren plutselig faller om på scenen. Publikums stille retrett fra teatersalen vitner om hvor raskt mennesker tilpasser seg en situasjon der død og lidelse plutselig er blitt et synlig og dagligdags fenomen.

Og så blåser det over. Pestsykdommen trekker seg tilbake. Når bølgen trekker seg tilbake er det mye som er forandret.

Dansen i gatene kan minne om bilder vi har sett av fra Norge da freden kom i 1945. All smerte og ambivalens kommer ikke til syne på bildene. Men i de virkelig store romanene har også disse følelsene av ensomhet og adskillelse sin naturlige plass i gruppebildet.

Leses i nytt lys

Inntil for noen uker siden hadde en omtale av denne romanen trolig i større grad forstått romanen som en allegori. Den såkalte «Resistance-lesningen», som ser Pesten som et bilde på nazismens fremmarsj i Europa, har nok av støttepunkter i teksten.

Når en rådhusansatt får «den geniale ideen» å bygge om trikkene i byen til å frakte pestens ofre direkte til forbrenningsovnene, er det vanskelig å ikke tenke på at det er togene som frakter jøder til Aushwitz Camus egentlig snakker om.

Men akkurat nå er det ikke der vi er.

I øyeblikket er «Pesten» verken en abstraksjon eller særlig absurd. Vi er fortsatt ute av stand til å se hvordan denne virus-historien skal ende. Hvor langt er vi egentlig i forløpet? Er vi i første – eller kanskje i andre akt?

På vei ut av et radiostudio møter jeg en kollega, som spør meg om hva jeg sitter igjen med etter å ha lest «Pesten» av Albert Camus. Har jeg lært noe? Har det vært nyttig? Jeg vet ikke. Det som helt klart oppstår, er noe av det samme som kan oppleves i møte med et godt utført, men kanskje skremmende motiv i et maleri eller i et melankolsk musikkstykke.

Kunstverket rykker deg ut av situasjonen du er i og tilbyr en form for frelse, eller i alle fall hvile i den situasjonen du til enhver tid skulle befinne deg i.

Sykdommen har vært i verden til alle tider. På den reagerer vi menneskelig. Camus lar oss innse dette. Det er det som er kunstens triumf.

Korona - Om koronapandemien (corona) og covid-19 i 2020

Anbefalt videre lesing: