Hopp til innhold
Anmeldelse

Medrivende om tagging, kunst og botanikk

«Vi lider av sol, vi lider av regn» trekker leseren med fra tunnel-tagging, via Nasjonalgalleriet til kunstopplevelser i Oslo-gatene.

Portrettbilde av Lars Mørch Finborud og bokomslaget til Vi lider av sol, vi lider av regn
Foto: Erika Hebbert/Gyldendal
Bok

«Vi lider av sol, vi lider av regn»

Lars Mørch Finborud

Roman

September 2022

Gyldendal

Lars Mørch Finboruds nye roman er en sammensatt affære. Den spriker fragmentarisk i flere retninger og gaper over mye. Samtidig er den i lange stykker svært velskrevet, varm, medrivende og interessant.

Men er det en roman jeg har foran meg, ikke en samling mer eller mindre uavhengige tekster?

Boka er bygget opp i tre deler. Den første har tittelen «Røtter kaster ingen skygge» og innledes med en kort tekst som gjør det klart at her handler mye om ungdommelig liv i bydeler vest i Oslo.

Tenk Pipervika, Ruseløkka, Skillebekk, Vika.

Den andre teksten i denne delen beretter om livet på skinnene, det vil si de gjenværende sporene inn mot gamle Vestbanen.

En rytmisk og manende tekst om ikke helt uskyldig lek, tagging, tidlig hip hop. Alt på skinnene:

Ingen vitner og forbipasserende på skinnene, så vi kunne øve og terpe så lenge vi ville på skinnene. Dagen etter betraktet vi hverandres kunst, ga tyn og smisk på skinnene, hetset og hundset på skinnene, diskuterte stil, farge og outline på skinnene.

Utdrag fra «Vi lider av sol, vi lider av regn»

Ung i galleriet

I den tredje teksten møter vi den kunstorienterte forfatteren, som ungdom, i Nasjonalgalleriet, på jakt etter Axel Revolds bilde «Akt» fra 1919.

Den høytflyvende, nærmest prangende, beskrivelsen – eller forståelsen – tirrer min nysgjerrighet opp i høygir. Enda mer når min litt travle googling må gi tapt, jeg finner ikke bildet noe sted. Og jeg undres om det overhodet finnes.

Denne sekvensen er uansett et forvarsel om hvordan Finborud skal skrive om kunst i offentlig eie lenger fram i boka; opplevelse, betraktning av kunst i forbifarten, fra et bussvindu, i gater, bygninger. Fint koblet mot byen selv.

Elementer som disse hører til bokas fineste partier.

Bok fra samme forfatter: «Nesten perfekt gjennomført idé»

Ozenfant, Ozenfant, av Lars M. Finborud
Ozenfant, Ozenfant, av Lars M. Finborud

Botanikk og dikt

Andre del er i sin helhet utformet i et poesiuttrykk.

I leseropplevelser svinger det fra små perler til det nokså ordinære.

I den grad leseren kan spore en slags handling er den lagt til Botanisk hage på Tøyen.

(…)
Månedens blomst­
Er Nålerublomen­
Med sin insisterende­
Gule pikselering­
Lik en flåkjeftet nabo­
Som pigger opp badet­
Og det rister i­
Betongkonstruksjonen­
Nei­
Månedens blomst­
Er lodnefiolen­
Med sin sardoniske­
Purpurkrone­
(…)

Høst til vår

Tekstene er datert fra oktober til juni, høst til forsommer. Observasjonene er ofte både slående og vakre.

Botanikken selv kommer leseren nærmere, men det gjør også byens mer aparte hverdager, romfolk som slår seg til, stoffavhengige som må behandles for overdose, et par som elsker i skjul. Så er eksempler nevnt.

Mangt som altså kan glede og more en leser, men jeg kan heller ikke fri meg fra å tenke at de svakere partiene like gjerne kunne vært formulert som alminnelige setninger på samme linje, uten merkbart å endre karakter.

Byen og kunsten

Bokas siste del er kalt «Døde kunstneres dunster». Det er her vi for alvor tas med i en litterær byvandring, eller kjøretur, blant byens offentlige kunstverk, synlige for enhver som vet om dem og vil se.

Kunstverk i byrommet har dannet omdreiningspunkter i livet mitt (…)­
­
Hver gang jeg ankommer Majorstua T-banestasjon, skuer jeg opp, på ren impuls, mot taket av funkisblokka hvor det en gang var en Blue Master-reklame som writeren Nifs lagde en kontroversiell piece over. Var det innafor, selv for vandaler?

Fint bygget

Finboruds blikk for komposisjon i bilder og kunst gjenspeiles også i noen tekster.

Fortellingen om grandonkel Karl, krigsseilerens siste dager, innledes med den gamle røde telefonkiosken Riks, og slutter med all kunsten som preget telefonkortene under telefonautomatenes svanesang.

«Vi lider av sol, vi lider av regn» har mye å tilby leseren.

Iblant flyr den riktignok så høyt at vingene truer med kollaps, at teksten blir pompøs. Men oftere er det helt motsatt. Observasjonene er skarpe og givende, vel formulert.

Men hva er det?

Om jeg sliter med noe, så er det nevnt allerede, i begynnelsen. Det står vitterlig, på tittelbladet, at dette er en roman.

Visst er romanbegrepet kraftig utvidet de siste årene, ikke minst uti det selvbiografiske. Og visst er det partier blant tekstene som holder høyt litterært nivå.

Kanskje er det ikke så viktig.

Jeg vet heller ikke om det er betimelig av meg å forvente tråd, en overordnet sammenheng i en slags handling. Jeg har uansett vanskelig for å finne en slik.

Boka forblir en samling tekster i mine øyne.

Til overmål finnes det et notat bakerst i boka som forteller at enkelte tekster i første og andre del har vært trykt tidligere, nå utvidet og redigert.

Viktigere er det uansett at boka er svært leseverdig, full av menneskelig observasjon, refleksjon og glede ved kunnskapen.

Hei der!

Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK. Les også anmeldelsene mine av «Unge Mungo» av Douglas Stuart eller «Kartografen» av Anette Hemming. Her er noen krimbøker, både ferske og klassikere, som jeg anbefaler deg å lese.

Flere ferske bøker med handling i Oslo:

«Blodmåne» av Jo Nesbø: Bør ikke leses ved matbordet

Portrettbilde av Jo Nesbø og omslaget til boka Blodmåne
Portrettbilde av Jo Nesbø og omslaget til boka Blodmåne

«Fyrstene av Finntjern» av Lars Elling: – Et kunstferdig portrett av et Oslo av i går

Lars Elling og bokomslaget til Fyrstene av Finntjern
Lars Elling og bokomslaget til Fyrstene av Finntjern

«Familieverdier» av Jens M. Johansson: – Jeg humrer nesten konstant

Bokomslag for «Familieverdier» og portrett av forfatter Jens M. Johanssen.
Bokomslag for «Familieverdier» og portrett av forfatter Jens M. Johanssen.

«Skatten og Tyven» av Erik Eikehaug: – Føles til tider som musikk

Omslaget til boka Skatten og Tyven og portrettbilde av Erik Eikehaug
Omslaget til boka Skatten og Tyven og portrettbilde av Erik Eikehaug

Les også: HeadOn – klubben der nesten ingen slapp inn

Dansegulvet på utestedet HeadOn (1992-2002)
Dansegulvet på utestedet HeadOn (1992-2002)