Klubben der nesten ingen slapp inn

Det var lavt under taket, og svetten rant på veggene. Kveldens DJ-sett var akkurat starta. Utenfor stod folk tett i tett i kø, de så bedende opp på den muskuløse dørvakta som stod foran dem. Ville de slippe inn på HeadOn, Oslos heiteste klubb, i kveld?

En røslig, aggressiv, amerikaner forsøkte å komme seg foran køen. Han påstod at han var livvakt og skulle inn og sondere terrenget.

– Så lenge du oppfører deg sånn, kommer du ikke inn, var svaret.

Så skjedde noe dørvakta aldri kommer til å glemme:

Et par minutter etterpå stoppet en limousin like ved, og døra ble åpnet. Der satt rockestjerna Mick Jagger og viste fingeren.

For 30 år siden bestemte tre karer seg for å lage sin egen bar. Dette er historien om hvordan den endte opp med å bli en av byens kuleste.

Planen

Antallet skjenkebevillinger har aldri vært høyere i Oslo, og utelivet anno 2022 har noe for de fleste. Sånn har det ikke alltid vært. Byen hadde et noe fattig uteliv da funkbaren HeadOn så dagens lys i 1992. Man kunne fremdeles merke etterdønningene etter børskrakket i 1987.

– Veldig mange steder i utelivet gikk konkurs, og champagne-bølgen var definitivt over, forteller Olle Thorvik, forfatteren av «Nattverden – en lysløype gjennom Oslos moderne uteliv».

I 1992 fikk studenten Paal Fure tilbud om å overta et kjellerlokale. «Gutter, vi skal starte bar» annonserte han overfor kompisene Morten Moxnes og Naim Lorentsen. De hadde tidligere snakka om å starte sitt eget sted, og hadde selv jobba i utelivet.

– Oslo sentrum var først og fremst definert av diskoteker, og vi ville gjøre noe helt annet, forteller Fure.

En plan ble lagt.

• Musikken skulle være funky.
• Det skulle være en bar for venners venner og musikkinteresserte.
• Og av en eller annen grunn som er glemt, sto det i planen: «Det skal aldri danses».

Navnet fikk de fra bandet Urge Overkill sin låt «Head On». «Det er et dynamisk navn, som går på å bevege seg framover ... å være på hugget. Noe som har med sjel å gjøre.», forklarte trioen til Natt og Dag.

Så begynte arbeidet med å gjøre en anonym dør til Oslos hotteste adresse.

Oslos strengeste dørpolicy

Lokalet de hadde fått nøkkelen til, lå et par steinkast fra Slottet, så det var sentralt nok. Men for å finne det måtte man gå inn en lang gang. Der var det en svart dør uten skilt. Bak den var det en trapp ned til en kjeller.

Stedet var ikke veldig stort, og det var lavt under taket.

Gutta tenkte som så:

– Hvis det er så dårlig, så gjør vi det bare enda dårligere. Og så gjør vi det umulig å komme inn. Det hadde vi lært fra London, forteller Lorentzen.

«Sorry lads, you ain’t getting in tonight.» I køen til en kul London-klubb fikk gutta klar beskjed av dørvaktene om at dette ikke var deres kveld. Det la grunnlaget for det som fikk ord på seg for å være Oslos strengeste dørpolicy.

To meter høye Fure var en av dem som fikk ansvaret for at det ble formidla i døra..

– Vi var nabo med et utested som var kjempesvært og hadde et klientell vi ikke hadde noe til felles med. Det gjorde at vi da bestemte oss for at dette skulle være et sted for interesserte. Punktum. Og de som ikke var interessert, de kom ikke inn.

Jose Barbosa da Silva ble sjef i døra.

– Kriteriet var at stedet skulle være funky. Man måtte skjønne hva musikken dreide seg om. Skulle du bare drikke og sjekke damer, kunne du gå på en pub.

Vaktene skulle ikke bare sørge for at folk ikke hadde med seg flasker eller våpen inn, men også passe på at miksen var bra slik at det ble en fin og dynamisk kveld. Da kunne ikke alle komme inn – men de rette folka måtte lokkes til klubben fra første stund.

Kongene på fritidsklubben

I 1992 var målretta markedsføring det samme som invitasjoner sendt i posten. Nøye utvalgte gjester fikk tilsendt en fyrstikkeske som så ut som en kondompakke. Da du åpna den, sto det når åpningsfesten skulle være.

– Det var mye venner, men vi plukka også ut det vi kalte opinionsledere. Vi bestemte hvem som var kongene i de ulike subkulturene og miljøene, og disse menneskene måtte bli båret inn, forteller Lorentzen.

Men disse utvalgte «kongene» hadde ikke for vane å dukke opp spesielt tidlig. Dermed ble mange nekta i døra i påvente av at de inviterte skulle komme.

Da stedet åpna, var det ikke helt klart. Stedet hadde blitt snekra sammen på kort tid i beste DIY-ånd. Det lille de hadde av oppsparte penger, gikk til anlegg, drikkevarer og null fancy interiør.

– Det var lettere kaos, for bardisken var ikke helt tørr – den var akkurat malt, forteller Cathrine Klem, bartender og seinere barsjef.

Klem mener stedet så mer ut som en nysnekra fritidsklubb når lyset var på, men det var sjeldent et problem i kjelleren.

– Det så bare mørkt og kult ut.

Som sagt var planen at det ikke skulle danses på HeadOn. Det varte ikke lenge.

– Første dagen var det satt ut ståbord utover hele lokalet, men da flytta folk bare på bordene fordi de ville danse, sier Klem og ler.

Stedet hadde hele sju åpningskvelder. Men folka de hadde invitert var ikke mange nok til å fylle stedet alle dagene. De hadde imidlertid masse gratis drikke, så folk fikk noe ut av det uansett, ifølge Lorentzen.

I tillegg til å by på gratis drikke, jobba de hardt for å få et godt ord på byen. Gjestene ble møtt av én vert da de kom inn døra, én annen møtte dem nede i kjelleren, og én vert møtte dem på vei ut. Vertene gikk sammen om å plante setninger som skulle feste seg hos folk.

– Når det siste du hører er at det har vært en fet kveld på byen, eller at dette er, eller blir, en bra natt på HeadOn, da er det større sannsynlighet for at det er det du gjentar. Så det var noe vi var bevisste på. Vi var tidlig ute med å systematisere den biten der, sier Lorentzen.

Så begynte jungeltelegrafen å gå.

Når køene blir lange

De strenge dørvaktene og jakten på datidens influencere hadde fungert: Snart begynte køene å strekke seg gjennom hele gangen og langt uti gata. Ryktene om den strenge dørpolicyen stoppet ikke folk fra å møte opp – tvert imot.

Og når køen var lang ute, var det svett inne.

– Null aircondition, ingen vinduer, og veldig lavt under taket. Det var svett og vått på veggene når man gikk rundt der. I baren rant det og lakk fra oppvaskmaskiner og alt. Og doene så alltid ut som om noen hadde snudd dem opp ned da kvelden var omme. Så det var en stor jobb å rengjøre etter hver festkveld, forteller barsjef Klem.

Hun understreker at folk var glade, gjennomsvette og lykkelige da de omsider fikk dem ut av døra etter stengetid. Selv måtte barpersonalet ha med ekstra skift etter de bokstavelig talt fuktige kveldene.

De av gjestene som drev med pulvervirksomhet, var visst ikke så begeistra for klimaet.

– Det passa ikke bra med dette pulveret, for det var varmt og fuktig, forklarer Lorentzen og ler.

A bunker for the funker

I starten var det stort sett to av eierne selv som var DJ-er.

– Det vi spilte var funky, det var bare sånn det var. Så måtte folk bare forstå det, det var ikke noe å lure på. Vi fomla veldig i starten, og da var det mye rart som ble kalt funky, sier Lorentzen.

Kort tid etter åpning ble Jan Tørresen henta inn. Under navnet DJ Dust var han en av de første funk-DJ-ene som spilte på HeadOn.

– Funk er jo dansemusikk i utgangspunktet, så det gikk så det ljoma, det. Men det var ikke bare musikken. Det var hele stemninga og lokalene. Alt stemte.

Etter hvert kom kallenavnet «a bunker for the funker».

Men det var ikke bare i «bunkeren» det var funky. Etter hvert ble det spilt samle-CD-er med funk i klesbutikker og på kafeer.

Og mens funken spredte seg ut fra HeadOn, likte kjendisene stadig bedre å gjemme seg der inne.

Kjendisene

For å håndtere køene ble Christian René Wold henta inn som dørvakt.

– På mange måter var vi de kjipeste man kunne støte på, forteller Wold. – Men selv om vi nekta folk, gjorde vi det på en kul måte.

Mange fikk høre «beklager, i kveld er det fullt og vi holder av plass til stamgjester», mens andre fikk andre forklaringer.

– Jeg møtte en fyr som sa at jeg ikke hadde sluppet ham inn fordi han hadde røde sko. Jeg får ofte høre det, at jeg ikke slapp inn folk på grunn av det eller det.

– Vi var kanskje litt sære. Selv om du var kjendis og kanskje superstjerne, hvis du ikke oppførte deg ordentlig så kom du ikke inn.

Wold var også den som sørga for at rockestjerna Mick Jagger ikke kom inn.

– Det turte jeg ikke å fortelle til noen, for det var en sånn flause. Det hadde vært kult å ha ham på stedet, sier han.

Også helter fra Drillos fotballandslag skal ha blitt nekta inngang. Det samme gjaldt det tyske teknobandet Scooter. TIl og med Kronprinsen skal ha blitt nekta en gang.

Andre slapp rett inn: Både Spice Girls og Damon Albarn (Blur, Gorillaz) skal ha hengt i baren på HeadOn. Kongen av Marokko skal også ha vært innom.

– De kunne gjemme seg bort og ikke bli plagd av alskens, som kanskje var mer vanlig andre steder, sier Fure.

DN-journalist Audun Vinger har bakgrunn som DJ, og pleide å spille på HeadOn på mandager. Det var imidlertid lite folk der før midnatt, så han sto ofte alene og spilte for seg selv med lue på hodet. Uten folk der, var den ellers så svette kjelleren ganske kald.

En mandag tidlig på kvelden kom det plutselig en livvakt ned for å sondere lokalet. Like etter kom kronprins Haakon Magnus og hun som skulle bli kronprinsesse Mette-Marit ned i lokalet, på det som tilsynelatende så ut som en date. Like etter kom popartisten Morten Abel også ned i kjelleren.

– Det var et kjempemorsomt snapshot på å være mislykket og likevel være i nasjonens midte, oppsummerer Vinger.

De kongelige gjestene ble som kjent gift, og i forkant av bryllupet var det fest på HeadOn.

Narko og skuddsikre vester

HeadOn var en suksess, men etter hvert kom utfordringene.

Nye skjenkeregler tilsa at utesteder måtte ha et restauranttilbud for å ha spritservering.

– Det gjorde at vi blant annet bygde et veldig mislykka kjøkken, og tapte masse penger på det, sier Fure.

Det var også utfordringer på andre plan. Flere av gjestene var ikke interessert i verken mat eller drikke.

– Man følte folk bare tok narkotika, dro på byen og drakk vann. Da måtte man til tider ta betalt for vannet for å ha en noenlunde omsetning, minnes barsjef Klem.

Den økte tilgangen til narkotika merka man også ved inngangen.

– Med narkotika kommer også gjengvirksomhet inn på en helt annen måte, så jeg kan huske jeg sto der sammen med José og flere andre i døra. Vanligvis kunne vi være to, nå måtte vi være tre og fire. Jeg sto der med både stikksikker vest og skuddsikker vest. Da tenker du at utelivet har endra seg ganske markant, forteller Fure.

Da trioen starta HeadOn, hadde han fortalt de to andre at hvis de ikke hadde gått konkurs innen jul, skulle han bli i maks tre år. I 1996 forlot Paal Fure HeadOn, og ble trendguru i reklamebransjen.

Litt for store band

Etter hvert merka HeadOn at det ble tynnere i rekkene. Konkurransebildet var endra, andre klubber var kommet til. Det måtte tenkes nytt.

Utenlandske DJ-er ble fløyet inn, men klubben skulle også få stor betydning for dansesjangeren her hjemme.

– Det var en utklekningsanstalt for norske DJs som kom ned og ville prøve seg. De var veldig åpne for at folk skulle få prøve seg, selv om de ikke var etablerte, forteller DJ Dust.– Det kom jo en bølge av veldig mye norsk disco på slutten av 90-tallet og begynnelse av 2000-tallet. Og de fleste hadde jo vært innom HeadOn.

Det ble også henta inn store navn.

– Naim og jeg begynte å booke litt for store band til å ha i kjelleren bare for å markere oss litt, forteller Moxnes.

De inviterte band som The Roots og Basement Jaxx.

– Jeg tror, nei, jeg vet det var ubehagelig å være gjest på Basement Jaxx. Det var ekstremt. Folk satt limt i tak og vegger, forteller Lorentzen.

En overraskende beskjed

I oktober 2002 feira klubben 10-årsjubileum. Kort tid etter skulle leiekontrakten fornyes. Ifølge Naim Lorentzen ble prisen pressa for høyt. Beskjeden om at HeadOn-gründerne ikke gadd mer fikk utleier servert via Aftenposten. At det som hadde vært et av byens hotteste utested nå var historie, kom overraskende på dem.

– Kunne dere fortsatt videre et annet sted?

– Ja, men så hadde det vært ti år og jeg hadde allerede åpna et annet sted. Så jeg var forsynt med kjellerdrift, sier Lorentzen.

I høst blir det reunionfest for HeadOn, 20 år etter at det stengte og 30 år etter oppstarten.

– På forrige reunionfest var det flere døtre og sønner som hadde hørt så mye om HeadOn av foreldrene sine at de insisterte på at de skulle gå sammen på HeadOn-party, sier Paal Fure.

Du skal heller ikke se bort fra at det dukker opp noen kjente fjes. I sin tid skapte HeadOn et sentrum for nå anerkjente kunstnere, artister, mediefolk, politikere og næringslivsprofiler. Det ble et samlingssted for mennesker som har satt spor etter seg.

– For mange vil HeadOn framkalle en lang rekke bilder som kommer opp på netthinnen. Ikke bare av reelle minner, men også betydningen og den veksten som Oslo var i på det tidspunktet, sier Audun Vinger.

Han skal spille på reunionsfesten.

– Det kan kanskje virke litt provinsielt å hylle en nedlagt pub, men Oslo var mye mindre da, og de tingene som skjedde opplevdes veldig mye større. Nå kan de samme eierne åpne 18 utesteder i løpet av et år og alle er like smakfulle, har kule folk i baren, egen musikkprofil og naturvin. Det er så uinteressant sammenlignet med da Oslo var litt mindre og folk gjorde litt nybrottsarbeid, sier han.

I løpet av de ti årene klubben holdt det gående, steg antallet steder med skjenkebevilling i Oslo fra rundt 650 til 1000. I dag er tallet rundt 1330, og deriblant finnes det mange klubber.

– Oslo har igjen en fantastisk klubbscene som folk burde bruke i enda større grad, vil jeg si, oppfordrer Paal Fure.

I hvert tiår dukker det opp utesteder som skiller seg ut, og for hvert år som går blir historiene om dem akkurat litt kulere. Gjengen bak HeadOn skapte et sted mange av 1990-tallets byløver har en historie om, og sammen gjorde de Oslo mer funky.

Vil du lage din egen «bunker for the funker»? Sjekk ut HeadOns spilleliste:

Kilder: «Nattverden» av Ole Thorvik, Natt og Dag, Aftenposten, Næringsetaten i Oslo kommune.