Velkjente problemer i Lykke-land

Nina Lykke har gjort det til sitt varemerke å skildre middel­klasse­mennesket på sitt aller mest tarvelige.

Bøkene hennes er fryde­fulle grøss fra privilegerte kjerne­familie-liv. Selv leser jeg dem gjerne med en hånd halv­veis foran øynene.

Gjennom­brudds­romanen «Nei og atter nei» skaffet henne en fan­skare i inn- og utland. Både den og lege­romanen «Full spredning» er satt opp på teater­scenen.

Tusenvis av lesere har fråtset i fortellinger om desperate middel­aldrende forfatter­menn, leger på randen av sammenbrudd, utro byråkrater, midt­livs­kriser, livs­løgner og ekte­skap i oppløsning.

Men i høstens bok «Hvor er de voksne?» – hennes sjette – blir den morsomme misantropen gående litt på tom­gang.

Det er mørk satire og usunne relasjoner også her, for all del.

Men har vi ikke lest varianter av dette før?

Tvangsbesøk på graven

Jeg-fortelleren, den to ganger fra­skilte sam­livs­terapeuten Ida, nærmer seg 60 og fører samtaler i hodet.

Ikke med et plast­skjelett, som den harselerende fast­legen Elin i «Full spredning», men med sin døde mor.

Vi møter henne ved morens grav.

De ukentlige grav-visittene har noe tvangs­aktig over seg; Ida virker tynget av skyld­følelse. Moren har vært borte i fem år, og datteren fikk aldri tatt den forsonende praten.

Via flere tilbake­blikk skjønner vi at forholdet mellom dem har vært mildt sagt trøblete.

Moren hadde alltid et syrlig stikk på lur. Hun pøste skyld­følelse over Ida og søsteren som gikk i de samme mønstrene, tråkket i de samme fellene.

Mor bak krage­beinet

Etter morens død har Ida sluttet å anstrenge seg.

Sluttet å kjøpe klær og gå med veske, blitt hun som sier fra til ungdommer som har beina på buss-setet. Begynt å gi faen.

Moren har tatt bolig i henne, rett bak krage­beinet. Hun følger med på det Ida sier og gjør, innimellom kommenterer hun tørt.

Det er ikke bare moren som tynger.

Det er flere år siden hennes voksne sønn Sigurd brøt kontakten, uten at Ida fikk vite, eller forsto, hvorfor. Hans yngste barn har hun aldri truffet.

Men nå tikker det inn en melding fra ham: Har hun «tid til en liten prat?»

All makt til barna

Romanen følger Ida gjennom noen kalde vår­dager mens hun baler med livet, reflekterer over det som har vært, konfliktene med moren, med sønnen – og irriterer seg over sam­tiden.

I terapi­rommet observerer hun kranglende klienter. Overalt ellers ser hun barn og ten­åringer som herjer med sine logrende foreldre: «Det var som om en slags bakterie, en smittsom sykdom, hadde sneket seg inn overalt», tenker Ida, som føler seg mer og mer fremmed­gjort.

Hvorfor tør ingen ta autoritets­rollen, sette ned foten?

«Hvor er de voksne?» kaster flere tanke­vekkende problem­stillinger opp i lufta.

Igjen ber Lykke middel­klasse­mennesket ta seg sammen: både de voksne som syr puter under armene på barna, og de voksne som fortsetter å opp­føre seg som barn – det ene følger naturlig nok det andre.

Ida er livredd for å bli sin egen mor, men ser ikke at hun er på god vei.

Her, i Idas blinde flekk, hennes egen manglende evne til å se seg selv i møte med sønnen, kunne romanen blitt riktig så interessant.

Problemet er at tanke­godset kjennes litt for­slitt – og at Lykke karikerer for hardt.

Typete typer

Roman­figurene blir for typete, sjablong­aktige. Ida er psykologen som sliter; hun kan relasjoner i teorien, men ikke i praksis. Hun analyserer og reflekterer, men strever med å føle.

Alt refereres i samme observerende orde­lag.

Manchild-sønnen Sigurd og den tause kjæresten Silje (og deres hylende unger) er også akkurat som ventet. Det samme er Sigurds yoga­frelste gestalt­terapeut (med yoga­klær og duft­lys) og det kranglende ekteparet i terapi­rommet – ingenting bryter.

Det er i det hele tatt litt for lite varme å hente her, litt for mye distanse, litt for lite – tør jeg si det? – inderlighet.

Sorg

Men noe gjør inntrykk, noe overrasker. I terapi­rommet møter Ida en tilsyne­latende selv­ut­slettende mor og hennes voksne, spill­avhengige sønn som fortsatt bor hjemme.

Nok en klisjé – eller?

Etter at sønnen har forlatt rommet i raseri, forteller moren sin livs­historie: hvordan et langt forhold til en gift mann har preget livet hennes, kanskje mer enn hun selv forstår.

Den tre sider lange mono­logen er still­faren, sår, bitter – og befriende fri for sarkasme.

Bak de pratete, kjeftende menneskene som kaster beskyldninger fram og tilbake, finnes det en stille fortelling om sorg.

Sorgen over å miste noen, sorgen over alt man ikke fikk sagt. Sorgen over at livet ble som det ble.

Den sorgen kan Nina Lykke med fordel dykke enda lenger ned i.

Hun dro til Los Angeles for å skrive. Men hun klarte ikke konse der heller, og fant marihuana! Høy som et fly skrev hun suksessroman. Hør Nina Lykke i «Vinter i P2»: