Glohet mytologi

Det var ikke gitt at det fantastiske spillet «Hades» (2020) skulle få en oppfølger.

Ikke bare fremstår spillet som bortimot fullkomment, indiestudioet Supergiant («Bastion», «Transistor», «Pyre») hadde heller aldri laget en oppfølger før.

Men de var sultne på mer. Og da de fant frem De orfiske hymnene, falt brikkene på plass.

Her møter du blant annet Melinoe, datteren til dødsguden Hades og søsteren til Zagreus, hovedpersonen i forrige spill.

Diktene som har inspirert spillet, rammes inn av magisk okkultisme.

Erotiske vibber

Jo da, det er mye som ligner «Hades» her.

Du spiller deg fortsatt gjennom det ene tilfeldige området etter det andre, med fiender, oppgraderinger, bosskamper og besøk av greske guder.

Når du dør, starter du helt på nytt – sterkere og bedre forberedt. En slags interaktiv «Groundhog Day».

Den nydelige, håndtegnede visuelle stilen og det fantastiske lydbildet videreføres. Vakker musikk og en symfoni av lyder fra både fiender og omgivelser gir dette stilistiske universet en helt egen og svært vellykket identitet.

Ikke minst er det også mye moro i de erotiske undertonene i spillet – alle er så fordømt tørste!

«Hades II» er sexy på en måte de færreste spill tør å være. Uten at det på noen som helst måte blir slibrig.

Her har du samtaler (og potensielle relasjoner) med Narkissos, Zevs, Nemesis, Afrodite, Poseidon, Ikarus og mange, mange flere. De fleste av disse samtalene kunne ha foregått på Tinder.

Dersom Tinder hadde 12-årsgrense, bare så det er nevnt.

Magisk bris

Men Melinoe er en magiker. Eller en heks, om du vil.

Hun har helt andre ferdigheter og egenskaper enn broren Zagreus, og det gir spillopplevelsen et velkomment friskt pust.

Det friske pustet utvikler seg til en leken bris som fører spilleren gjennom helt nye og skikkelig stilige områder.

Det gjør ikke noe at man dør – ofte og mye – når det samtidig føles som om man alltid har fremgang.

Dels gjelder det hvor sterk Melinoe blir etter hvert, men måten historien og relasjonene til de du møter utvikler seg på har minst like mye å si.

Manus, design av rollefigurer og stemmeskuespill er av aller ypperste klasse og det er virkelig en fryd å være tilbake i Supergiants nydelige og smådampende mytologi-univers.

Nære sekseren

Kombinasjonen av skikkelig stilig action og en deilig historie gjør «Hades II» til en opplevelse det er vanskelig å legge fra seg. Det er like bunnsolid, veldesignet og behagelig som forgjengeren.

Jeg anmeldte ikke «Hades» da det kom ut i 2020, men jeg trakk det frem i min oppsummering av året og ville ha gitt det en blank sekser på terningen.

«Hades II» har ikke en fullt så sterk historie, og personlig synes jeg det var bitte litt mer morsomt å kjempe som Zagreus.

Men vi er en hårsbredd fra sekseren denne gangen også. For «Hades II» er ren spillkos av skyhøy kvalitet.