Dette frykter vi vel alle: Å plutselig en dag innse at det er helt feil alt sammen. Det livet vi har bygget rundt oss, den kroppen vi har levd frem, det sinnet vi har kultivert, alle de små og store tingene som gjør oss til oss.
Vetle er 39 år og ligger og kaver i denne vonde alt-er-feil-sausen. For alt det som gjør Vetle til Vetle kjennes trangt, feil eller fremmed.
Han er sønn til en legendarisk forfatter, men mislykket som forfatter selv. Han er den lubne, sårbare homsen som det er altfor lett å utnytte. Han er oppmerksomhetssyk, men selvutslettende, konfliktsky, men provoserende, bortskjemt, men forsømt, evig smilende, men konstant trist.
Han er tullingen som alltid faller og får kneet ut av ledd. Han er fyren som elsker Gilmore Girls, og som ikke helt takler å ta inn det vonde i verden. Han er Skatten.
Til tider kvalmende
«Skatten» er den litterære utgaven av Vetle, og «Tyven» hans bror Fartein. De to er heltene i faren Hjalmars superpopulære barnebokserie «Skatten og Tyven».
Hjalmar og moren Liv (som forlot dem midtveis i barndommen) har gitt de to brødrene et vaklende og underlig fundament å bygge livene sine på.
Det er så mye dysfunksjonalitet i familiedynamikken og så mye forvrengt og maskert smerte og kjærlighet at det til tider er direkte kvalmende. Det er ikke vanskelig å se hvorfor Vetle sliter.
Hans veikhet, selvforakt og desperate lengten bunner i en uvilje til å granske det han har blitt utsatt for og valgene han har tatt, og til å evaluere sin levemåte og reaksjonsmønstre med ærlige briller på.
Jeg får lyst til å være psykologen hans.
Det gjør meg trist å tenke på at det helt sikkert finnes mange middelaldrende og forvirrede sjeler der ute som sliter med å navigere seg selv og livet.
Velskrevet, men repetitivt
Det er ingen tvil om at Eikehaug skriver med kløkt, hjerte og sjel. Han evner å skrive om både mennesket og byen Oslo med så mye nærhet og lyrisk finesse at det til tider føles som musikk.
Det doble historieperspektivet med «Skatten og Tyven» fungerer også utmerket. Med alle de subtile og mindre subtile parallellene det gir rom for.
Dette til tross tynges romanen av et litt repetitivt fortellermønster. Mange av de samme elementene går igjen litt for mange ganger: Detaljerte beskrivelser av intimitet, melankolske øyeblikksskildringer, kneet som hopper ut av ledd utallige ganger, og fremmedgjørende fyllekvelder.
Gjentakelsene maler et bilde av en eksistens som er fanget i et repetitivt mønster, men gjør også at jeg som leser blir litt utålmodig.
Livet i «homoblokka»
Når jeg lukker boka sitter jeg likevel igjen med en følelse av en sluttet sirkel, og en subtilt utvidet forståelse av menneskeheten.
Så selv om reisen var litt seig til tider, var den verdt å være med på. Den er også et lite vindu inn i en verden jeg ellers ikke har tilgang til. Til livet i «homoblokka» på Tøyen, og musikken, sjargongen og de sosiale kodene til en gjeng skeive voksne menn i Oslo.
Det er et univers som er interessant å være i og som bør ha en større plass i litteraturen.
Sterkest av alt er likevel skildringen av menneskets iboende og altoppslukende ønske om å bli elsket og akseptert – først og fremst av seg selv.
For Vetle føltes det fjernt, ja nærmest umulig. Men så fantes det kanskje litt håp der på horisonten likevel?
Hei der!
Jeg jobber som frilanser og anmelder både musikk og litteratur for NRK. Hvis du vil lese noe annet jeg har anmeldt, kan du sjekke ut «Hvorfor vokser det ikke hår på tunga?» av Kaveh Rashidi, «Ikke vær redd» av Anne Gunn Halvorsen eller «Tim: Biografien om Avicii» av Måns Mosesson.
