«Mormor og de åtte ungene» i turbofart

Det er noe med regissør Tyra Tønnessen og jul.

Hun står bak mega­suksessen «Jule­middag», som har gått for fulle hus på National­theatret i flere år. Der spilles en jule­middag ut over 100 år.

Nå har Tønnessen laget familie­forestilling om nok en gammel­dags historie: Barbra Rings novelle «Itte no' knussel» fra 1909.

En fortelling om den rike butikk­dama Marte Svennerud som har to mulige handlings­rom i livet sitt: Enten er hun jern­hard eller overveldende raus.

Og når en søsken­flokk på sju mister foreldrene lille jul­aften, er det raus­heten som vinner.

Sånt blir det jul av i Trond­heim.

Overdådig og lekent

Men det er og blir en gammel fortelling. En kjapp gjennomlesing av novellen gjør det klart at den ikke er nok til å fylle en hel forestilling.

Her har Tønnessen gjort en god jobb.

Hun har forsket i Barbra Rings øvrige forfatter­skap og sydd sammen en jule­fortelling som står ganske så støtt.

Fri for de mange prinsessene Ring ofte skrev om, men overdådig, leken og tematisk tett på vår egen tid.

Unger i turbo­fart

Det kanskje aller viktigste skjer i starten: Fortelleren (Ingrid Bergstrøm) kommer frem og roper «Advarsel! Advarsel!».

Så gjør teksten flere viktige ting: Fortelleren forbereder barna på at i denne forestillingen dør begge foreldrene. Hun fletter inn at døden, ulikt i data­spill, er endelig i denne fortellingen. Er man død, så er man død.

Hun forteller også at dette hendte for lenge siden, virkeligheten er en annen i dag. Og hun spør: Hvorfor må vi absolutt trekke frem gamle dager når det skal handle om jul?

En fin, interessant og spennende inngang.

Så triller de frem bak scene­teppet, én etter én, alle de sju barna i familien Hansen. Det er muntert, opp-tempo, ivrig. Barna har ulike personligheter og ulike kjenne­tegn, det er «Mormor og de åtte ungene» i turbo­fart.

Selv om enkelte av barna spilles ut vel karikert, er det en hjerte­varme og et fint sam­hold mellom barna.

Det blir snart klart at barna er svært fattige. De våkner om natten og er sultne. Men far (Trond-Ove Skrødal) er stolt, han skal ikke be om hjelp, og han skal i hvert fall ikke havne i lomma på Marte Svennerud.

Å stå i gjeld til noen er det siste han vil. Da sulter han heller.

Mykt og fantasifullt

Men mor sender sønnen Nils (Fabian Heidelberg Lunde) ned for å krite en sekk mel. Nede på butikken hos Marte Svennerud er det rene himmelriket.

Scenograf Katrin Bombe har med enkle virke­midler fått til store, myke og vennlige kontraster: I hjemmet til de sju barna er all sceno­grafien laget av grå­papir – det er fantasi­fullt og smart utført. Veggene er tynne, alt kan revne når som helst.

Men i butikken til Svennerud henger de lekreste sukker­tøy og butikk­varer fra taket. Når Nils lister seg rundt i butikken, spilles et tema som hinter mot Sukkerfeens dans i balletten «Nøtte­knekkeren».

Og det oppleves like over­dådig som i balletten fordi sceno­grafien og musikken er så effektive sammen.

Marte Svennerud selv (Marianne Meløy) er en skue­spiller­messig gave til denne forestillingen. Svennerud er både gjerrig og snill.

Det gjør henne til en komplisert karakter, og hvis barna skal tro både på de skarpe kantene og på raus­heten, er å spille henne litt av en oppgave.

Jeg synes det strenge ikke er helt på plass her, men Meløy får godt frem den underliggende raus­heten, godt underbygd av humoren hun er kjent for å spille ut i stort monn.

Kostymene og parykken spiller godt på lag med karakteren her. Det store håret, den feminine, men også forretnings­messige dressen og de uproporsjonale og eventyrlige størrelsene på varene i butikken hennes bygger opp under et budskap om at alt er mulig.

Det som fungerer dårligere, er tekstens forsøk på å spille frem et gammelt kjærlighets­forhold mellom barnas far og Marte Svennerud.

Det oppleves umotivert og noe påtatt. Det sagt, gjør Skrødal en god rolle som barnas far.

Å takke eller ikke takke

Et av de interessante dilemmaene i forestillingen, er pålegget far gir barna om at de aldri, aldri må si «takk» til Svennerud. For da setter de seg i takk­nemlig­hets­gjeld, og da har hun kontroll over dem.

Måten Nils strever for ikke å si takk på, er fint spilt frem. Guttens intuitive ønske om å takke, trykkes ned av ordren fra far. Virkningen ut i salen er slående.

En annen svært god scene er når Nils kommer hjem og forteller til søsknene hvordan dropset han fikk av Svennerud, smakte.

Når han beskriver det, eksploderer søsken­flokken nesten i eufori.

Selv om ikke alt er helt på plass, er dette en modig teater­forestilling.

Som mange andre jule­forestillinger lener den seg tungt på gamle dager. Men den sier likevel mye om vår tid.

Om forskjeller, om tyngden i å være fattig og om tyngden i å være rik. Om stolt­het og takk­nemlighet, og om hvor lite som skal til for å komme hverandre i møte (ordet «takk» kommer en for eksempel langt med).

Det kan være vanskelig å ta imot hjelp, men hjelp kan også være vanskelig å gi. Evige dilemmaer blir tydelig fortalt.

Det finnes ikke noen «quick fix» i denne forestillingen. Ting ordner seg ikke så lett. Sorgen over å miste foreldrene spilles kanskje ikke ut i rikt monn, men vissheten om at barna er alene i verden, kommer likevel godt fram.

Svennerud gjør så godt hun kan, men hun kan likevel ikke kan ordne alt for de sju barna der de går rundt et vakkert jule­tre i slutten av forestillingen.

Det gjør «Itj no’ knussel» til en forestilling barn i skole­alder absolutt kan ta med seg inn i jula.