Mangler et tydelig visuelt språk

Høstens store utstilling på Astrup Fearnley Museet er viet den amerikanske konsept­kunstneren Lutz Bacher.

Under tittelen «Burning the Days» foldes dette kunstner­skapet ut i full bredde.

Bacher, som døde i 2019, er ganske vel­etablert på den internasjonale kunst­scenen, men lite kjent her hjemme.

Selv hadde jeg en overfladisk kjenn­skap til kunstner­skapet hennes, men jeg husker godt noen bilder jeg så av en fin installasjon på Secession-galleriet i Wien i 2016.

Jeg gledet meg stort til å se utstillingen og lære mer om dette kunstner­universet. Jeg må dessverre innrømme at jeg ble ganske skuffet.

Få lyspunkter

I all hovedsak er Lutz Bachers verk basert på funnet materiale. Det er lite av det som vises, som hun har laget selv.

Rent isolert behøver ikke det å være noe negativt. Som konsept­kunstner kan du gjerne låne og stjele elementer fra andre. Det viktige er hvordan du fører ting sammen, og hva som oppstår i møtene mellom de forskjellige elementene.

Det første jeg ser i det jeg kommer inn i utstillingen, er en serie større fotografier som står lent inn mot veggen i et hjørne av museums­salen.

De viser det samme lille utsnittet av en landevei. Det er ingen folk og ingen biler, bare den opp­merkede asfalten, auto­vernet og litt gress og buskas i veikanten.

Øverst i alle bildene er det en rød rand med tall som er såpass uklare at de ikke lar seg tyde.

Det fremstår som en form for over­våkings­bilder fra en vei­trafikk­sentral. Ved første øye­kast ser bildene identiske ut, men de lysende sifrene gir et hint om at det er en tids­sekvens.

Jeg kan ikke akkurat si jeg synes dette prosjektet var særlig spennende verken visuelt eller konseptuelt.

En fin tvetydighet

Litt mer positiv ble jeg i det neste rommet. Her har Bacher skapt en installasjon bestående av fire for­enklede skulpturer som illuderer bison­okser.

De er laget av tre, hønse­netting, sekke­strie, papir og leire. Det jeg liker ved dette uttrykket, er at det tilsyne­latende foregår en forvandling: De går fra å være rene tre­konstruksjoner, nærmest som ribbede stativer, til å antyde illusjonen av et dyr.

Man kan lure på om det er noe som bygges opp, eller tvert imot noe som er i ferd med å forvitre og forsvinne. Denne tve­tydigheten setter jeg pris på.

Dessverre er det få høyde­punkter som dette i utstillingen ellers.

I andre etasje blir jeg avmektig stående og se på en hel vegg med plansjer over skytevåpen. Jeg klarer virkelig ikke å forstå hva jeg skal få ut av dette.

Bacher er åpenbart opptatt av amerikanske symboler som «veien», «bisonoksen» og «våpenet» men hun klarer ikke å formulere dette på noen spennende måte rent visuelt.

På gulvet står det en gammel, elektrisk bingo­tavle.

Mangler uttrykkskraft

Jeg legger virkelig bred­siden til i et forsøk på å forstå og å tolke. Dette er jo åpenbart en slags readymade i tradisjonen etter Marcel Duchamp, tenker jeg vel­villig.

Kanskje vil hun finne skjønn­heten i hver­dagens trivielle gjenstander. Jeg mønstrer bingo­tavlen og tenker at det er dens elektriske inn­voller og det tekniske krets­løpet hun vil vise oss.

Men jeg gir opp, for her har hun jo ikke gjort noen forvandlende grep eller skapt noen form for konstellasjon som gjør dette til noe annet enn en bingo­tavle.

Selv om ideene er det viktigste i konsept­kunsten, må man faktisk klare å utvikle et visuelt språk de kan formidles gjennom. En slags estetikk.

Det handler ikke om at det må være vakkert, men det må i hvert fall ha en viss tilstede­værelse og uttrykks­kraft i rommet, noe som gjør at det griper fatt i oss på den ene eller den andre måten.

Jeg opplever ikke at Lutz Bacher har utviklet noe slikt lesbart visuelt språk. Hun beskrives ofte som gåtefull og utilgjengelig, nærmest som om det var en god ting.

Gåter kan være fascinerende hvis det avdekker noe spennende, men dette synes jeg fremstår som ganske hult. Her er det virkelig ingen hjemme.

Nei, denne utstillingen ga meg forbløffende lite!

Se mer av Bachers kunst her 👉: