Et kunstferdig portrett av et Oslo av i går

Det har ikke vært noen akutt mangel på romaner fra den norske hovedstaden det siste århundret. Romandebutant Lars Elling har allikevel klart å finne seg en del av Oslo som ikke føles gjennomfortalt. Utgangspunktet er en «dysfunksjonell generasjonskonfliktbolig», for å sitere datteren i huset, som befinner seg på Nordstrand øst i Oslo.

Den eldste generasjonen består av to brødre som ikke er på talefot. Den ene av dem forteller barnebarnet Filip om hvorfor det skar seg.

Den historien starter sommeren 1914, altså parallelt med utbruddet av første verdenskrig. To brødre blir drillet av sin dansk-tyske far til å bli såkalt «geschickte drenge».

Dette innebærer å lære sønnene å klare seg i naturen, og å høste det den har å by på, og det er ikke lite, for hovedstaden anno 1914 er et eneste stort spiskammers.

Her fanges det ender med ståltråd ved Østensjøvannet. Frosker blir partert i hopetall på jakt etter lårene. Soppen skrubbes og selges til rikfolk på Blomstertorvet lenger vest i byen. Ørreten venter på den rette fluefisker, hvis ikke oteren kommer deg i forkjøpet.

På sensommeren finnes det kreps, og skogen i seg selv er en ressurs som drives ned over elven av dyktige tømmerfløtere.

Bryggerisykkel i Nordmarka

Naturen skal ikke bare beherskes – den skal også forstås. Flora og fauna med alle dens latinske navn prentes inn i de to barna med utgangspunkt i oppslagsverket «Tierleben».

Fiender av skjermslaveri og ulne læreplaner vil føle seg hjemme i romanen til Lars Elling. Her er det presis kunnskap om mye vi har glemt, som vel strengt tatt allerede er på moten igjen.

Bør ikke også vi kunne svi vårt eget trekull selv, slik man gjorde landet rundt før i tiden?

Lars Elling er på sitt aller beste når han befinner seg inne i bestefarens fortelling. Når de to guttene, som en østkantvariant av Mark Twains Huckleberry Finn og Tom Sawyer, tar med seg stang, snelle, presenning, bryggerisykkel og kart og reiser ut i «Nordmarken».

Klassesamfunn i skogen

Det er mye interessant sosiologi i «Fyrstene av Finntjern». Også ute i skogen finnes et finmasket klassesamfunn med maridøler, nittedøler og andre nordmarkinger med adelsfamilien Løvenskiold på toppen. Omstreifere og kullsviere på bunnen.

Det er som man ser både byen og marken rundt litt skarpere. Elling fargelegger – og er nøye med å navngi de enkelte fargene.

Romanen veksler mellom «Den gamles fortelling» om sommeren i 1914, og en «nåtid» midt på åttitallet. Her møter vi Filip som vil bli kunstner.

Dette (selv)portrettet av kunstneren som ung mann føles noe mer skissepreget. Kanskje er Elling her litt for tett på sin egen livshistorie? Eller er det tvert om slik at han ser seg selv med for mye distanse?

Det er uansett en utpreget fordel for romanen at forfatteren er billedkunstner.

Det gir ham mer troverdighet når han skal skildre en ungdom som begynner å interessere seg for hvordan kroppens muskelsystem avtegner seg under klærne.

Men språket kan også bli for kunstferdig, og legge seg nærmest som en hinne rundt mennesker og miljøer

Snurper fiskesnøret sammen

Fortellingen surrer rolig av sted – litt som en film fra en fremviser – inntil sannhetens øyeblikk nærmer seg og nettet, eller snarere fiskesnøret, snurper seg sammen.

Som en lærer av den lune sorten drar Lars Elling ned plansje etter plansje, inntil motivet, hovedstaden og marken rundt med tilliggende trakter kommer til syne.

Det er som å befinne seg i et gammelt hyttebibliotek, der bøker om politikk, historie, naturvitenskap, geografi står litt om hverandre. Først når man har bladd seg gjennom dem alle, og testet metodene under åpen himmel kan man kalle seg et dannet menneske.

Så spørs det da, om man er blitt utstyrt med de riktige verktøyene for å komme seg helskinnet gjennom livet.

Det er massevis å glede seg over i «Fyrstene av Finntjern». Pakk boken ned i sekken sammen med pipetobakk og lommelerke, og la den bli en del av ditt eget hyttebibliotek – om det nå befinner seg på fjellet, ved sjøen, i skogen eller i byen.