Name: Anmeldelse: «Sjelesorg» av Dag Johan Haugerud
Item: Sjelesorg
Rating: 5

Det skulle ikke være mulig å være så produktiv.

Ikke før har Dag Johan Haugerud tatt storeslem på filmfestivaler rundt i Europa med sin ferske filmtrilogi «Sex Drømmer Kjærlighet», så er han klar med en ny roman.

Det er riktignok den første siden «Enkle atonale stykker for barn», som han fikk P2-lytternes romanpris for i 2016.

Men når har han hatt tid til å skrive den?

Lengsel og begjær

Tematikken er ikke ukjent for dem som har fulgt forfatteren og filmskaperen noen år.

Haugerud skriver om begjær og lengsel, om å gi og å ta imot. Han skriver om hvor lett det er å (for) dømme når man har en moralsk overbevisning i ryggen.

Men moral setter seg tidlig, og om den får lov til å ligge og gjære i noen år, blir den en del av blodomløpet og vil være en trigger for umiddelbar, instinktiv reaksjon i møte med nær sagt enhver problemstilling. Det er først når du får tenkt deg om, summet deg, at du innser at du reagerte for raskt, for unyansert, at det er mulig å se ting på ulike måter, og at du dessuten ikke lenger er sikker på om din umiddelbare reaksjon reflekterer noe du fortsatt står inne for.

«Sjelesorg» av Dag Johan Haugerud

Sjelesorg er en velvalgt tittel på en roman som forsøker å finne ut av hvordan vi kan finne ut av det med hverandre.

Ordet kan leses på flere måter. Det kan slekte på kjærlighetssorg eller på det mer positivt ladede omsorg. Begge lesninger gir mening i en roman som nettopp diskuterer ordenes betydning.

I stedet for å skrive debattinnlegg i aviser eller sosiale medier, der én bastant mening ofte presser seg frem, fyller Haugerud altså en roman med dialoger om hvorvidt det er bra eller ikke å være del av en definert gruppe (les homofile, eller homoseksuelle, som jeg-fortelleren foretrekker), bra eller ikke bra å tro på Gud, sunt eller ikke sunt med psykologer.

Hva sier det forresten om oss hvis vi betrakter ordvalget vårt som en selvsagt menneskerett og ikke som en handling som har politiske og ideologiske konsekvenser?

Må man tro?

Thomas er vår jeg-forteller.

Han er diakon og jobber med sjelesorg og sosiale aktiviteter i en menighet midt i Oslo. Kristen er han ikke, han vil bare ha en jobb der han kan være et medmenneske.

Diskusjonene med presten Siri, som både er nærmeste kollega og venninne fra studiedagene, får meg til å tenke på Åste Dokkas interessante bok «Litt kristen», som kom tidligere i år. Også hun diskuterer for eksempel hvem av prester, psykologer eller filosofer som kan gi størst sjelefred i en urolig tid som vår.

Det kan høres pretensiøst ut, men er det så langt ifra. Samtalene utspiller seg nærmest som om du skulle hatt en venn ved siden av deg i sofaen, eller snakket med kollegaer i lunsjen.

Det hverdagslige er grunntonen i Haugeruds kunstnerskap, dét og spillet mellom mennesker, både det uttalte og det som foregår gjennom blikk og fakter.

Tilfeldige møter

Den som er opptatt av plot, finner ikke det i Dag Johan Haugeruds bok. Jo da, det ligger noe under der og lurer, men de mange menneskemøtene fører ikke nødvendigvis til noen konklusjon eller avslutning.

Slik sett er Haugeruds bok en utradisjonell roman, som i formen kan minne litt om Per Pettersons siste, der en aldrende jeg-forteller ser tilbake på viktige øyeblikk i livet sitt, nærmest etter innfallsmetoden.

Thomas er midt i livets skjellsettende opplevelser, og Haugerud skriver ut disse øyeblikkene. Han bruker ordene, der Pettersons hovedpersoner ofte mangler dem.

Haugeruds styrke er substansielle samtaler, der samtalepartnerne nettopp blir utfordret på sine forutinntatte holdninger.

Jeg vil tro at 70 prosent av teksten er dialoger. De flyter fortløpende i teksten, uten anførselstegn eller sitatstrek. De er romanen, rett og slett.

Kjærlighetshistorie

Og i bunnen av alle disse samtalene ligger lengselen etter å bli sett og omfavnet av et annet menneske.

Thomas har kastet øynene sine på Lars, som er en venn av en venn. Men kan de bli kjærester, når samtalene deres nærmer seg sjelesorg? Hvor går grensen mellom Thomas som fagperson og Thomas som elskende, kjærlighetshungrende menneske?

Kanskje er det litt for mange tilfeldige bipersoner i romanen, dyttet inn for at de riktige samtalene skal kunne finne sted. Kanskje får vi ikke noe nært forhold til dem alle, selv om Haugerud bruker sitt filmatiske blikk til å synliggjøre dem.

Her er for eksempel Inger, som tilbyr seg å være frivillig i menigheten:

Nei, Inger er verken gammel eller ensom. Nok en gang tyter forutinntattheten frem. Den gjør Haugerud sitt beste for å forpurre, i sin sokratiske tilnærming til ny erkjennelse.

«Sjelesorg» er en roman som vanskelig lar seg kategorisere. Jeg liker kompleksiteten i hovedpersonene.

Og jeg får meg mer enn én aha-opplevelse der mine egne fordommer blir satt på prøve.

Hei!

Jeg er litteraturkritiker i NRK og anmelder bøker både for barn og voksne.

Les gjerne hva jeg har skrevet om bøkene «Kjære natt» av Øystein Skotheim, «Gliff» av Ali Smith og «Tragedie under drivende skyer» av Rune Christiansen.