En gratulasjon verdig

Den store familiemiddagen, selskapet i familiens skjød, er for noen selve bildet på storfamiliens lykke, men ikke for alle.

Jens M. Johanssons inngang til den nye romanen hans, «Familieverdier», fikk meg til å huske noe som en gang ble sagt om den slags begivenheter hos Ingmar Bergman. Sett fra barnet og observatørens side, det er kanskje kjedelig, men også fullt av vill moro, spenning og uberegnelige voksne.

Hos Johansson skjønner leseren at nettopp forutsigbarheten rår, men på absurd vis, i de tidsriktige samtalene der ingen lytter, dominert av romanens mater familias. Hvilken satirisk svir å lese!

Den moderne familie

Det begynner altså ved et spisebord, i en nokså fornem og romstor leilighet i Oslo, en rituell søndagsmiddag, alle har pliktmessig møtt opp: «(...)mødre og fedre og stefedre og stefedres nye koner og nye koners tidligere menn og mødres nye menn, nevøer og nieser, hel- og halvsøsken, i perioder stesøsken, felles barn og andres barn».

Og når jeg nevner at familiemoderen selv er i ferd med å klatre opp på en stol for å ytre replikken «Nå er det jeg som snakker!», denne snart sytti år gamle skuespilleren, så fetert at jeg er fristet til å skrive skuespillerinnen, da er kanskje scenen satt?

Vel ikke helt, jeg har ikke nevnt Storm, morens førstefødte, den ikke bare vellykkede forretningsmannen, den tidligere tennisstjernen, gift med franske Margot, far til to. Han som dagen etter skal i retten for å bli ilagt konkurskarantene. Det har med andre ord vært noen av dem, konkursene.

Denne gangen var han bare litt for tidlig ute med en storsatsing på den nye folkesporten og tennisslektningen padel. Storm er vår ikke-helt og hovedperson. Her er det Storm som opplever, gjennom sin allvitende forteller.

Fra øverste hylle

Jens M. Johansson har med andre ord skrevet en samtidens parodi fra de øvre rekker i velstandsregisteret – ispedd en god andel kulturell kapital. (Storms far, den eneste ikke-inviterte til middagene, er en rimelig godt kjent kunstmaler).

Og, som sådan er denne romanen svært vellykket.

Jeg humrer nesten konstant, ler ukontrollert iblant: Fantasifullt mislykkede forretningsprosjekter, desperate krumspring og besynderlige diskusjoner: transdebatt, ostepriser, hvilke ord vi har lov til å bruke og ikke. Og så videre.

Realitetenes verden

Men det er jo mer, nemlig det som for alvor løfter denne romanen til noe virkelig verdt å legge merke til.

Tilgi meg en assosiasjon til: I det første avsnittet av John Fantes berømte roman «Spør støvet» fra 1939 sitter Arturo Bandini, i hotellrommet, på en viktig kveld i livet, sier han. Han var nødt til å fatte en avgjørelse med hensyn til nettopp hotellet.

Lappen under døra, fra vertinnen, var klar og tydelig, betal eller kom deg ut. Et stort problem som krevde hans fulle oppmerksomhet, sier Bandini. Han løste det ved å slå av lyset og gå til sengs.

I dette er vår mann Storm Bandinis åndelige slektning. Storm tar ikke verden innover seg, med mindre han må, men også da viker han unna for realiteter. Margot, kona som faktisk elsker ham og har gjort det siden de møttes mens Storm var tennisstjerne, sier at Storm er et menneske som har lett for løgnen. Han har utallige idéer til nye prosjekt, de fleste dårlige og fulle av luft.

Samtidig, Storm hadde ikke vært der han er hvis han ikke også hadde lykkes, i alle fall den ene gangen da han satset og kom seg ut med penger før et var for sent. Som den spilleavhengige kan leve høyt og lenge på den ene gevinsten den gang da, er Storm sikker på at han kan lykkes igjen – neste gang, mens folk tror at Storm fremdeles er en fyr med penger. Kanskje ikke familien deler den troen, men de er for diskrete til å si det som det rett ut.

Nedtur og slap stick

Jens M. Johanssons beretning om Storms bratte ferd ned realitetenes bratte bakke slutter aldri å kalle på latteren, men stadig oftere setter morskapen seg fast og kjemper med mørket om plassen i leserens bevissthet.

For, mens slap stick og lett desperate påfunn leder an, vokser også bildet fram av Storm, det forsmådde barnet som måtte vike for den berømte mor med egne planer, egen karriere, en malende far som ikke hadde stort å by på – utover innendørs teltturer i regnvær.

Og hva gjorde det med barnets evne til å bli voksen, ansvarlig og selvstendig?

Drømmerens fall

Det er altså her alt ligger, familieverdiene også, i en vrengt versjon der menneskene spiller sine roller i den store skuespillerens oppsetning av sitt livslange stykke, familien. Ifølge kona Margot, morens ensemble.

Storm er kanskje en håpløs drømmer, en sjansespiller dømt til å mislykkes, men han er ikke usympatisk. Ikke bare, han mener vel, slik jeg tar meg i å ønske ham vel underveis. Han har respekt for sin Margot, elsker barna, prøver å være en far. Og, er han først en venn, så er han venn for alvor. Og så dette: midt i konkurskarantenen, der dukker et prosjekt opp, det som skal løfte ham en gang for alvor. Til og med til sin mors nivå.

Det er ikke første gang en samtidsparodisk komedie får luft under vingene av det alvoret som i siste instans driver det hele.

Slik er det med «Familieverdier». Jens M. Johanssons prosa svinger tett om tematikken, med vidd og presisjon.

Forfatteren fortjener en gratulasjon.

Les mer om Jens M. Johanssons bøker: