Gaper over mer enn de kan tygge

«Vi forstår ikke fugle­sangen, men vi kan glede oss over den likevel», svarte Picasso på folks mas om hvordan de skulle begripe hans kunst.

I utstillingen «Triangel» på Haugar kunst­museum i Vestfold er det nettopp dette spørsmålet som danner utgangs­punktet:

Er kunst noe som vi må forstå, eller bare noe vi kan oppleve?

I sin søken etter svar fletter de sammen verk av tre norske kunstnere: Tron Meyer, Goutam Ghosh, og Jorunn Hancke Øgstad.

Modig tematikk

Det er i og for seg ingenting nytt ved selve problem­stillingen. Tvert imot danner overgangen fra det å tenke på kunst som noe som skal tolkes og forstås, til noe som skal sanses og oppleves, grunnlaget for den modernistiske abstraksjonen.

Vi kan åpenbart ikke gi noe generelt svar på hvordan all kunst skal oppfattes: Noen kunstverk har en direkte følelses- eller sanseappell, mens andre fordrer et visst intellektuelt engasjement.

Jeg synes det er spennende og modig at Haugar trekker opp denne store kunst­teoretiske diskusjonen.

Det skapes generelt sett altfor få ambisiøse tematiske utstillinger. Årsaken er selvsagt at dette er en usedvanlig krevende disiplin, som få virkelig mestrer.

Her må man nemlig klare å gi tematikken sitt eget liv gjennom «samtalen» som oppstår mellom de utvalgte kunstverkene.

I den aktuelle utstillingen er det nettopp dette de ikke lykkes med.

Gåtefulle tegninger

Utstillingen «Triangel» fyller hele museets andre etasje. Det første som møter oss, er Tron Meyers gåtefulle kull­tegninger.

Her spiller han det mørke mot det lyse, det romlige mot det flate, det organiske mot det geometriske. Noen av tegningene leder inn i noe som likner en mørk korridor, eller inn gjennom en dør.

Dette er formmessig spenstig og uforståelig på den riktige måten.

Det er derfor jeg blir så overrasket over at det er samme kunstner som har skapt den heslige skulpturen som troner midt i rommet.

Den likner en forkrøplet krysning mellom en parasoll og et tre, og forstyrrer den meditative og magiske stemningen som tegningene skaper.

Ribbet uttrykk

Mens Tron Meyer overdriver virkemiddel­bruken, er Goutam Ghosh sitt uttrykk ribbet og tilbakeholdt.

Det kan være noen enkle, malte streker på et papir – noen løsrevne sirkler eller firkanter, som skisser eller uferdig skjema over noe vi ikke har kjennskap til.

Han jobber med form­messige kontraster. Ett sted har han rutet opp arket slik at det likner et regne­ark og siden skapt ekspressive kruseduller ovenpå, som for å spille ut en brytning mellom noe rasjonelt og noe følelses­ladet.

Tidvis skribler han inn noe som likner skrift­tegn.

Jeg ser at han har et blikk for form. Noen ganger skaper han en spenning mellom elementene, men i det store og hele synes jeg ikke dette er så fryktelig interessant.

Det er neppe bilder jeg vil føle noen trang til å oppsøke på nytt.

Kontraster

Det er ikke tvil om at utstillingen har sine kontraster. I den siste avdelingen finner vi Jorunn Hancke Øgstad med sine fargesterke malerier.

Også dette er et mildest talt ujevnt prosjekt.

Her er det mye som ikke funker verken komposisjonelt eller farge­messig.

Ikke desto mindre leverer hun utstillingens utvilsomme høydepunkt.

Her har hun skapt en rekke små lerreter der hun gjentar og varierer det samme motivet: to sirkler som tangerer og tidvis griper inn i hverandre. Motivet gir assosiasjoner til enten planeter eller celler.

Her skaper hun et helhetlig verk med klare, musikalske kvaliteter.

Isolert fra hverandre

Det oppstår dessverre ikke så mye mellom de tre ulike, kunstneriske universene. Det handler nok til dels om at de er skilt fra hverandre i hver sin separate avdeling.

Når det gjelder verkenes forhold til tematikken, synes jeg dessverre bare jeg glimtvis gjenfinner den i selve utstillingen.

Det er også synd at de har droppet veggtekster.

Jeg forstår tanken om at tekst vil forstyrre den umiddelbare opplevelsen. Men det er tross alt mye bedre for den besøkende med noen få igangsettende setninger på veggen enn at du må ned i en trykksak.

I dette tilfellet må man jo faktisk lese ganske grundig og dyptgående for å få tak på tematikken.

Når det er sagt: Jeg håper inderlig at Haugar fortsetter å legge lista høyt. Det har de tradisjon for, og det håper jeg de vil fortsette med.

Det slår meg likevel som paradoksalt at en utstilling som handler om den umiddelbare, kunstneriske sanse­erfaringen, byr på et såpass omfattende teoretisk ramme­verk.

Men de skal ha ros for forsøket.