En amerikansk mester klinker til

Snart kommer også «Stella Maris». Da tror jeg vi kan snakke mer om den unge kvinnen.

Slik avsluttet jeg anmeldelsen av Cormac McCarthys forrige roman, «Passasjeren». Det er ikke mer enn en drøy måned siden.

Nå er «Stella Maris» her.

Full sirkel

I det jeg har lest de siste ordene, besynderlig sørgelige, er det som om leseren i meg gisper etter luft.

«Stella Maris» innfridde alt jeg forventet, samtidig som den var noe helt annet.

Virkelig, noe annet.

I det jeg klapper boka igjen, har de to romanenes tids­linje sammen laget en komplett sirkel. Samtidig som de beveger seg uhemmet i egen samtid: 80-tall i den første, 1972 i «Stella Maris».

Den unge kvinnen, altså.

Hun heter stadig Alicia Western. Stadig er hun søsteren til Bobby, hovedperson i «Passasjeren», den unge kvinnen som representerer sorgen i Bobbys liv. Den som ikke lar seg slukke.

Ung, begavet og plaget

Veteran­forfatter McCarthy er 89 år, og har nå altså skrevet en roman om Alicia, det merkverdige unge mennesket.

Alicia, med det enorme talentet, aller mest for matematikk, så stort at det kanskje ikke kunne bæres, at det måtte skjære seg? Bakgrunnen tatt i betraktning.

Boka åpner med en kort innleggelses­rapport fra Stella Maris, et «økumenisk sykehjem og hospice for psykiatriske pasienter».

Rapporten er datert oktober 1972 og omhandler en tjue år gammel jødisk/hvit kvinne som ankom institusjonen med buss for å legge seg inn.

Ifølge rapporten er hun doktorgrads­stipendiat i matematikk, diagnostisert som paranoid schizofren, og hun har en historie med så vel visuelle som auditive hallusinasjoner.

Avskrift som skrivekunst

Dette er rapporten og romanens første side.

Resten, de gjenværende 217 sidene, utgjøres utelukkende av samtaler mellom psykiateren, doktor Cohen, og Alicia.

For å understreke særpreget er det fristende å si det slik:

Om denne teksten ikke var fiksjon, så hadde den vært transkripsjon – avskrift fra psykiaterens lydbånd. Men, her er ingen markører: Kun ny linje og innrykk forteller leseren at stemmene skifter.

«Har du det bra?» spør Cohen i innledningen til den første samtalen.

«Jeg er på asylet», svarer Alicia.

Asyl betyr også fristed – en gang brukt om psykiatriske institusjoner. Stella Maris var gjerne sjøfarende folks navn på jomfru Maria påkalt som deres beskytter.

Dit søker altså Alicia Western.

Ufrakommelig skyld

Ballasten hennes er tungbåret; intelligensen gir henne ikke pusterom.

Det er skyldfølelsen knyttet til overhodet å være til, og farens rolle som Oppenheimers samarbeidspartner i utviklingen av atombomben.

Hun har med seg en abnorm evne til å tilegne seg kunnskap og en medfølgende, ødeleggende livs­pessimisme på våre og verdens vegne.

Eller er det her sykdommen hennes ligger, doktor Cohen er ikke sikker på noen diagnose. Ikke Alicia heller.

For, er det virkelig slik, at det finnes én sann oppfatning av verden?

Et belønnende lesearbeid

Ja, «Stella Maris» er en krevende roman.

For en som ikke kan matematikken og dens historie, skjønner lite av den slags (sånne som meg), forblir Google en kjær og flittig benyttet venn boka igjennom.

Teoriene er mange, gamle som nyere, deres opphavsmenn og noen få -kvinner er enda fler.

Men, og dette er viktig: Lesejobben er bryet verdt.

Det skal oversetter Knut Ofstad, som også på glimrende vis oversatte «Passasjeren», ha mye av æren for.

Iblant må også doktor Cohen innrømme at han ikke helt skjønner hva Alicia sier. Alt mens de snakker om Gud, filosofi fra Platon og framover, matte og fysikk, erkjennelse, sannhet og bevissthetens natur.

Mørket i verden

«Stella Maris» er trolig den mest motfalne og pessimistiske boka jeg har lest på lenge:

Som med alle betraktninger og utsagn i denne boka: Leseren bør holde fast i at samtalene finner sted i 1972.

Samtidig er det vanskelig å ikke lese romanen som et frampek, mer eller mindre, mot det stedet vi og verden er på nå, Alicias jødiske identitet inkludert:

Et vondt mesterverk

Så, kanskje er det i det dype svart­synet at Alicias sykdom ligger.

For, hun har det ikke bra. Hun har hallusinert helt siden hun var barn og moren døde. Hennes følgesvenn Tassen møtte vi allerede i «Passasjeren». En plage, men også venn.

Alicias ulidelige ensomhet berører leseren dypt.

Mot slutten av boka griper den ekstra sterkt, i en detaljert beskrivelse av et planlagt selvmord hun avstår fra, nærmest på vitenskapelig grunnlag.

Og så, i beretningen om hvordan hun elsker broren, Bobby. Det finnes ingen andre enn ham. Ikke for Alicia, hun kjenner ikke skam, men sorg.

Man vil nok spørre om «Stella Maris» kan leses uavhengig av «Passasjeren». Det norske forlaget mener ja, jeg heller mot et tvilende njei. Jeg leser de to bøkene som én roman.

Nettopp slik, som et av Cormac McCarthys største og kanskje tyngste løft, er denne duoen blant de sterkeste lese­opplevelsene dette året.