Cormac McCarthys forrige roman, «The Road», kom ut for seksten år siden. Så vel boka som filmatiseringen var en svær suksess. Siden har det vært stille.
Jeg lyttet lenge og gjerne til ryktene om at det kunne være flere romaner på vei. Ikke minst antydningen om at McCarthy hadde planer om å skrive om en kvinne denne gangen, noe som ville betydd en ny vending for forfatteren som nå er blitt 89 år gammel.
Etter hvert ble det sant å si mer av et håp enn tro på at en roman ville komme. Én til.
Så er den her. Ikke bare én, men den første av to. Den andre skal hete «Stella Maris» og kommer i desember.
Mye tyder på et nært slektskap mellom de to. På hvilken måte, gjenstår å se.
Har han så skrevet om en kvinne? Nja. Vi får se, tenker jeg vi sier. Siste ord er nok skrevet, men ennå ikke lest.
Uendelig mye mer enn en thriller
«Passasjeren» er uansett sterk kost.
McCarthys prosa lyser i flerfoldige sjatteringer, enten det er i karslige dialoger, dype passasjer om sorg og tilgivelse eller fysikkens historie. Gjenkjennelig McCarthy, men også ny.
Første juledag, en kvinne ligger død i en skog i Wisconsin. En jeger finner henne, hun har bundet et rødt belte rundt seg for at hun skal bli funnet, tross snøen og været.
Det aner leseren at dette ikke er starten på en drapshistorie. Det er noe annet.
Det er tidlig åttitall, Bobby Western jobber som dykker for et redningsfirma. Oppdraget: å undersøke et mindre passasjerfly som har sunket i sjøen utenfor New Orleans. Det har ikke ligget der lenge, men ingen snakker om det.
De dykker og finner passasjerer fremdeles fastspent i setene. Men én av dem mangler, er på uforklarlig vis fraværende fra det lukkede skroget. Akkurat som den svarte boksen.
Ikke lenge etter oppsøkes Western av folk med tjenestebevis. De har spørsmål – hvor er den siste passasjeren og ferdsskriveren. De kommer igjen, rommet hans ransakes. Det blir vanskelig.
Så er det kanskje en thriller McCarthy har servert oss. Det kan se slik ut en stund, men igjen, det er noe annet. Og uendelig mye mer.
Den unge kvinnen Alicia, og hennes samtaler med den såkalte Thalidomid-tassen og hans besynderlige følge, føyer nemlig nye elementer til denne bokas språk og opplevelse. De kommer til henne om natten og oppfører merkelige varieténummer og triks.
Tassen snakker til henne som om han vet alt, påstår og antar, pusher. Alicia, som er Bobbys søster, er ikke bare ung – hun er dessuten et lysende matematisk talent, men har det langt fra godt i livet. Hun representerer også sorgen i Bobby Westerns liv. En del av sorgen.
Utviklet atombomben
En dyster og sorgfull roman, skrev jeg i starten. Det er sant, men ikke dekkende. «Passasjeren» trenger inn i vår etterkrigstid fra en rekke innganger og vinkler og gir teksten et svært løft.
Bobby og Alicia Westerns far var en kollega av Oppenheimer og en del av det teamet som i siste del av andre verdenskrig utviklet atombomben. Den samme bomben trenger seg gjennom teksten og på leseren, også med sitt nærvær i Bobbys plagede liv.
Bobby var selv et vitenskapstalent, en fysikkens mann, men gikk fra det.
Kan faren tilgis for sitt arbeid, sin rolle? Denne problematikken, individuell og allmenn, dirrer i lange stykker av teksten så leseren kjenner det. I en samtale sent i romanen:
Og helt mot slutten:
Ta den, du, tenkte jeg da jeg leste de setningene rett før boka gikk tom for ord.
Lystig er det ikke
På veien dit ligger besynderlige beretninger om sære, men også ekte kameratskap, edle mennesker, dyp paranoia. Schizofreni. Tett formulert, smertefullt, men nært.
Vi har møtt han som spiller en slags narrens eller sannsigerens rolle. Rus, misogyni, men også det motsatte. Moderne fysikks hovedpersoner (bomben igjen), men også en versjon av mordet på JFK, alt som ledd i det store bildet av alt som gikk og går galt.
Lystig er det ikke, ei heller optimistisk, men ikke til å komme fra.
Parallelt, tett vevd inn i det øvrige og Bobbys vesen ligger kjærligheten, tapt til en selvvalgt død. Den unge kvinnens fravær. En sorg som ikke lar seg stille, men skrives kan den. Eller slik, om framtida:
Knut Ofstad har oversatt «Passasjeren», og har levert et strålende stykke arbeid. Som han har gjort med nesten alle andre McCarthy-oversettelser til norsk.
Vi har mange fine oversettere i dette landet. Ofstad og arbeidet hans med Cormac McCarthy er nærmest et paradeeksempel.
Det særegne, skiftende språket, bildene, alt står støtt som berget selv.
Snart kommer også «Stella Maris». Da tror jeg vi kan snakke mer om den unge kvinnen.
Hei der!
Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK, både skjønnlitteratur, tegneserier og krim. Les gjerne anmeldelsene mine av «Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl eller «Chiquitita» av Pedro Carmona-Alvarez. Her er noen krimbøker som jeg anbefaler deg å lese.
