Den idealistiske forræder

Et spørsmål som melder seg under lesningen av denne boken er: Hva vil det si å være forræder?

Vår guide tilbake og ned i denne byråkratiske, paranoide underverden, er en KGB-oberst som mister barnetroen på kommunismen.

Oleg Gordijevskij er ikke prinsippløs. Tvert imot. Det er prinsippene som får ham til å svikte sitt land og sin familie.

Den spreke, beleste obersten med far, bror og kone i KGB, får anledning til å reise til København for å spionere for Sovjetunionen. Vel på plass i Vesten oppdager Gordijevskij at han liker den. Han innser at Sovjet-propagandaen er en løgn, at livet i vest er bedre enn i det kommunistiske paradis han har trodd han har vokst opp i.

Så Gordijevskij, som er en av disse underlige menneskene som tar konsekvensen av sin overbevisning, melder seg som dobbeltagent for britisk etterretning.

Gir enestående innblikk

Over en årrekke fôrer han MI6 med gullkantet informasjon fra KGBs indre kretser, på en måte som godt kan ha hatt innflytelse på utfallet av den kalde krigen. «Spion og forræder» er blitt en bok som gir et enestående innblikk i det intrikate, strategiske spillet mellom etterretningstjenestene, en type global sjakk eller poker, med millioner av dollar og menneskeliv i potten.

Gordijevskij avanserer i KGB og blir utstasjonert i London. Med sin mann på plass i ambassaden, må britene sørge for at han stiger i gradene, noe de gjør ved å utvise hans overordnede etter tur. De sørger også for at Gordijevskij blir forsynt med høvelige mengder opplysninger om det engelske samfunnet, slik at det virker som han gjør en god jobb som russisk spion.

Britene må være ytterst forsiktig med hvordan de bruker opplysningene de får. En av de viktigste informasjonen en dobbeltagent kan gi, er naturligvis den om eventuelle dobbeltagenter i vestlig etterretning. Og disse kan ikke arresteres med en gang, det ville medføre for stor risiko for din egen dobbeltagenten.

Så til alle de som lurer på hvorfor de norske spionene Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt fikk lov til holde på i så mange år, her har du årsaken. Det var for å beskytte Oleg Gordijevskij, mannen som i sin tid tipset vestlig etterretning om dem.

Paranoia på 1980-tallet

Gordijevskij fortsetter å forsyne britisk etterretning med uvurderlig informasjon i mange år, under en av de mest kritiske fasene av den kalde krigen.

På begynnelsen av 1980-tallet legger USAs president Ronald Reagan for dagen en ny, selvsikker attityde, en barskere retorikk som anstår seg en tidligere western-skuespiller. Det amerikanerne ikke forstår, er hvor nervøse og paranoide russerne er på denne tiden. Under den tidligere KGB-koryfeen Juri Andropov, feiltolker kommunistene signalene fra Vesten, de oppfatter våpenraslingen som ekte krigsforberedelser, og legger planer for å komme amerikanerne i forkjøpet.

Her er verden på randen av atomkrig, mellom to parter som ikke forstår hverandre og knapt nok snakker sammen. I fraværet av effektivt diplomati, var det spionasjen som var redningen. Reagan og britenes statsminister Margaret Thatcher mottar etter hvert informasjon om den paranoide stemningen på den andre siden av jernteppet, noe som får dem til å tone ned aggressiviteten og innlede forsøk på forsoning.

Kilden til denne informasjonen? Igjen, vår mann Oleg Gordijevskij.

Samtalene kom i gang mellom øst og vest, og førte til et møte som fikk Thatcher til komme med karakteristikken av den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov som «en mann det går an å gjøre forretninger med».

Igjen var Gordijevskij sentral i forberedelsene. I praksis var han med på å sette premissene på begge sider av forhandlingsbordet.

En kapitalistisk forræder

Men dobbeltagenters verste fiende er andre dobbeltagenter. Vi må kunne kalle det en slags ond rettferdighet eller bad karma at Gordijevskij til slutt blir tystet på av en dobbeltagent i CIA. Aldrich Ames fremstår i denne boken som like patetisk som Gordijevskij er rakrygget.

«Spion og forræder» er et strålende innblikk i en epoke som virker både kjent og besynderlig, både nostalgisk og skrekkinngytende. Den kalde krigen er en lang, vond historie som tross alt endte ganske godt. Men det gikk ikke av seg selv, det var på grunn av hardt arbeid og til dels umenneskelige oppofrelser. Og det virker rimelig å føre opp navnet Oleg Gordijevskij på listen over helter som har gjort sitt for å lose oss velberget gjennom dette minefeltet av kaldkrigs-paranoia.

Anbefalt videre lesing: